Soendag morgen ville jeg dra videre da jeg ikke ville bruke mer tid i Luang Prabang. Soerover venter baade Laos’ hovestad, Bangkok, Angkortemplene i Kambodsja og Phnom Penh om jeg faar tid. Carlos, Max og Jemma var uenige, de trengte en dag til i paradis. Jeg forberedte meg dermed paa aa ta denne turen paa egenhaand, med en halveis avtale om aa moete de andre igjen i Soer-Laos. Den estimert 7 timer lange bussturen paa riksvei 13 er en beryktet rute blant backpackere, da den normat sett tar mye lenger enn 7 timer paa grunn av alskens hindringer: Motorstopp, tyverier, traer i veien, landeveisroevere, uventede politi- eller militaerkontroller, og saa videre, og saa videre, og saa videre. Min reise begynte bra, jeg hadde baade mat og drikke i sekken, iPod og bok. I det flotte fjellandskapet de to foerste timene, noe som fikk selveste melkeruta til aa minne om Autobahn, ble det spilt Laos’ jungelmusikk over hoeytaleranlegget, og det var riktig saa trivelig. Saa inntok tallet 13, og det mindre artige. Den lille miniatyren av en mann som satt ved siden av meg, ble bussyk og begynte aa kaste opp ut vinduet. Lite appetittelig for meg og min chipspose, ennaa mindre trivelig for han som satt bak og fikk deler av oppkastet inn igjen gjennom vinduet. Den gamle bussyke mannen, som for meg minnet litt om en hobbit (smaa skapninger med fra boken Ringenes herre), fortsatte med dette i det uendelige, og lagde saa stort spetakkel ut av det at baade bussjaafoer og medpassasjerer ble innblandet. Bussen maatte stoppes flere ganger for aa vaskes, eller aa vente paa at mannen skulle komme seg til hektene igjen. Selvfoelgelig var det ingen som ville skifte sete med meg, og jeg fant det best aa skru paa iPoden min paa hoeyt nivaa, og hoere paa den mest braakete musikken jeg kunne finne. Da vi kom til Vang Vieng, et annet backpackerparadis langs Mekongelva, forsvant alle de vestlige turistene, unntatt en ulykkelig franskmann som ikke kunne finne sekken. Den hadde sannsynligvis blitt stjaalet underveis, og mannen nektet og forlate bussen foer dette var ordnet opp i. Baade politi og det militaere ankom, med sine maskingevaerer, men kunne ikke gjoere stort. Vi sto og ventet i Vang Vieng i flere timer, og da vi endelig kom fram til Vientiane, hovedstaden, hadde vi brukt hele 12 timer. Det var langt over midtnatt, og paa grunn av Laos’ restriktive aapningstider var selvfoelgelig alt og alle stengt. Jeg ble irritert paa busselskapet da de insisterte paa aa forlate meg paa en busstasjon langt utenfor sentrum, uten verken kost eller losji, men etter langt om lenge kunne de tilby en seng til meg inne paa selve busstasjonen. Til tross for at dette er det skitneste og mest vemmelige rommet jeg noensinne har sovet i, var jeg fornoeyd med aa endelig vaere framme, og hadde fullfoert turen mer eller mindre suksessfullt. Riksvei 13 levde virkelig opp til forventningene.
