Dengue Fever

Gallery: Bangkok

trond-ah — Sun, 8 Feb 2009 18:33:00 GMT

Khao San Road og Bangkok Sentrum

Nytt kinavisum i Hong Kong

trond-ah — Sun, 8 Feb 2009 18:06:00 GMT

1) FLY Macau, Kina - Kuala Lumpur, Malaysia

2) FLY Kuala Lumpur, Malaysia - Chiang Mai, Thailand

3) BUSS Chiang Mai, Thailand - Chiang Khong, Thailand

4) BÅT Chiang Khong, Thailand - Luang Prabang, Laos

5) BUSS Luang Prabang, Laos - Vientiane, Laos

6) BUSS Vientiane, Laos - Pakse, Laos

7) FLY Pakse, Laos - Siem Reap, Kambodsja

8) BUSS Siem Reap, Kambodsja - Phnom Penh, Kambodsja

9) BUSS Phnom Penh, Kambodsja - Bangkok, Thailand

10) FLY Bangkok, Thailand - Hong Kong, Kina

For min del har Hong Kong bare blitt til inngangen til Kina. Husker ikke hvor mange ganger jeg har vært her nå, og begynner til og med å huske gatenavnene rundt omkring i den tettbebygde byen. Jeg var fremdeles ikke helt god igjen i magen etter Kambodsja, og følte meg såpass svak etter å ha søkt på nytt visum, at Amanda tok meg med opp til en lege som klarte å skremme vettet av oss begge. Etter å forklart problemene kunne han nesten bekrefte at jeg hadde fått dødelig malaria og at jeg måtte innlegges umiddelbart. Jeg ventet forøvrig å grave meg ned før jeg hadde fått svar å blodprøvene, der alt selvfølgelig var i sin skjønneste orden. Da jeg har sett og gjort alt i Hong Kong, ble det slappet av på hotellrommet denne gang, til jeg neste dag fikk det nye visumet og kunne dra inn i Kina igjen. Etter en litt dramatisk avslutning var min tur på loffen i Sørøst-Asia over, alt i alt en vellykket og spennende reise. Se kart og beskrivelser over.

Khao San Road

trond-ah — Sun, 8 Feb 2009 17:15:00 GMT

Søndag morgen forlot jeg Phnom Penh med gryende mageknip, og med frykt for uheldige episoder på bussen grunnet dette, unngikk jeg på best mulig måte inntak av flere kambodsjanske matretter. Bussen tok totalt 15 timer til Bangkok, inkludert immigrasjon, passkontroll, og diverse toalettstopp. De første timene satt jeg ved siden av en meget hyggelig dame fra Kambodsja, som hele tiden vartet opp med fersk mango og tyggegummi. Senere traff jeg på en svensk inder som jobbet som togfører i Skåne, en engelskitaliener (Antonio) som påsto at han at vært på reisefot siden har var 19, og en annen engelskmann som lignet på en fotballhooligan. Selv fant jeg enkeltrom i 4.etasje på Wild Orchid Guesthouse, og ble etterhvert bedre kjent med denne Antonio, da det viste seg at vi hadde samme toalettrutiner fra den tilsynelatende samme magebakterien fra Kambodsja. Til tross hyppige møter med den hvite telefonen, inntok vi 4 Thailands hovedstad og galskapen i Khao San Road. KHAO SAN ROAD - backpackernes paradis med alle sine vestliginspirerte barer mixet med asiastil, og en mass thaikvinner med korte skjørt som fungerer som innkastere på både legale og illegale steder. Tusenvis av tuk-tuk'er som vil ha noen dollars for å kjøre deg 5 meter, trafikkaos uten sammenligning, delikat utendørs barbeque overalt, og generelt høyt støynivå, liv og røre 24 timer i døgnet. Det var artig å se og oppleve for et par kvelder, men det kunne like så gjerne vært i et helt annet land. Antonio som hadde vært i Bangkok ørtens ganger før, tok meg med inn til selve business-sentrum i Bangkok, som med sin moderne arkitektur og kjøpesentre så ut som en helt annen by. Naturlig nok byr også Thailands hovedstad også på en mass med templer og buddhafigurer, uten at de denne gangen ble nærmere undersøkt av undertegnede. Ei heller de lugubre massasjestedene man finner på ethvert gatehjørne. Går man nærmere inn på det, finnes alt for - bostavelig talt - enhver smak. Se bilder, det trenger ikke nærmere forklaring. Antonio syntes dette var hysterisk morsomt, og guidet meg med stor innlevelse. "Trond, etter at vi går inn i denne gaten vil det ikke ta mer en 2 minutter før det vil komme en sleip hallik opp til oss og vise oss sin meny." Jeg tror det gikk 2 sekunder. Gatene krelte forøvrig av middelaldrene, hvite menn, men det som jeg fant mer overaskende var at de ikke var det minste flaue eller pinlige da de vandret der, hånd i hånd med sine unge, betalte thaijenter. Det sies at sexindustrien i Thailand er så omfattende at de tusenvis av turistene som reiser ned hit, mer eller mindre bare av den grunn, kun står for 5% av den totale omsetningen. Oss imidlertid, vi tilbrakte kveldene i parken langs elva, der både turister og lokale samles for å trene aerobic, eller andre utendørs aktiviteter. Og vi passet på at toalettet alltid var innen rekkevidde.

Gallery: Phnom Penh

trond-ah — Sun, 1 Feb 2009 01:44:00 GMT

S-21 og massegravene

Phnom Penh og S-21

trond-ah — Sun, 1 Feb 2009 01:09:00 GMT

Bussen fra Siem Reap til Kambodsjas hovedstad Phnom Penh var paa "bare" 5 timer, noen som var ingenting i forhold til det jeg var blitt vant med i Laos. Veien mellom de to stoerste byene i landet var en liten sandvei som slynget seg mellom smaabruk og risaakre, humpete og fael. Vel fremme hyret jeg en tuk-tuk som tok meg til Okay Guesthouse, hvor jeg ble innlosjert paa et aldeles merkelig rom. For aa komme inn dit maatte jeg foerst gjennom hovedinngangen, saa inn paa restaurantens kjoekken, ut gjennom en doer som foerte inn i liten gang fullt av bilder av Kambodsjas statsminister (eller konge, hva vet jeg), stearinlys, og buddhafigurer i gullfarge. Dermed inn i en lang korridor, gjennom et boettekott, opp en svingtrapp, gjennom en gang paa ca. 160cm takhoeyde, og saa - endelig - mitt rom nummer 4, med utsikt til - hold dere fast - dette rommet med bildene, lysene, og buddhafigurene! Leide tuk-tuksjaafoeren for hele neste dag, til den nette sum av 10 dollar, slik at han raskt og enkelt kunne ta meg rundt omkring i og utenfor byen foer jeg maa dra videre til Bangkok. Tidlig neste morgen startet vi paa Pol Pots fryktelige S-21, en tidligere skole omgjort til fengsel, hvor tusenvis av mennesker ble torturert eller drept i aarene 1975-1979. Pol Pot proevde aa sette Kambodsja tilbake til steinalderen, og omskoleringen hans tok millioner av menneskeliv. Senere dro vi ut til massegravene, hvor man fremdeles kunne finne benrester, tenner, klaer og sko. Tuk-tuksjafoeren var kunnskapsrik, og fungerte som en slags guide underveis, og etter endt kjoeretur gikk vi ut og spiste lunsj sammen. Det var en annerledes opplevelse aa dele et maaltid mat sammen med en mann fra totalt andre kaar som meg - 24 aar gammel og maatte forsoerge baade sin mor og 2 broedre, en av dem med HIV. Han maatte jobbe omtrent doegnet rundt for aa faa endene til aa moetes. Jeg er glad jeg kommer i fra Norge. Kjempefattige Kambodsja faar til og med Kina til aa virke supersivilisert og kjemperikt i forhold.

Gallery: Angkor What?

trond-ah — Sun, 1 Feb 2009 00:44:00 GMT

Temler i Kambodsja's jungel

Angkor What?

trond-ah — Sat, 31 Jan 2009 23:50:00 GMT

Angkor-templene i jungelen utenfor byen Siem Reap, Kambodsja, har av enkelte blitt kalt for verdens 8ende underverk, paa grunn av sin storhet, historie, og fantastiske utsmykninger. Etter en behagelig flytur var det dette jeg hadde som maal for oeyet da jeg tidlig om morgenen landet med Lao-Airlines. Jeg sjekket inn paa gjestehuset Earthwalkers, som er drevet av to norske jenter. De var for tiden paa ferie - i Norge - men var i deres fravaer erstattet av hyggelige kambodsjanere. Da Siem Reap foroevrig er invadert av turister, var alt selvfoelgelig superdyrt i forhold til hva jeg har blitt vant med, og i stedet fot aa leie tuk-tuk til templene, leide jeg meg enkelt og greit en god, gammeldags troe-sykkel, og traakket avgaarde. Det viste seg bare aa vaere en saann noenlunde god ide. Kambodsja er varmt, kjempevarmt, og setet paa sykkelen var saa hardt jeg faktisk foretrakk aa staa oppreist store deler av turen. Kilometerne var ogsaa mye lengre enn paa kartet, og da jeg til slutt kom fram til den foerste destinasjonen, var det saa stappfullt med mennesker at jeg maatte gaa i koe den siste biten. Dagen etter ble det tuk-tuk likevel. For de som er ukjent med Angkor-templene - her kommer en kjapp historieleksjon paa noen sekunder; I aar 802 lyktes kong Jayavarman aa forene noen folkegrupper i omraadet, noe som senere skulle utvikle seg til aa bli storslagent kongedoemme. Rikdommen hopet seg opp, gedigne templer og byer ble bygget langt inne i jungelen, men paa 1400-tallet ble alt beseiret, hovedstaden flyttet til Phnom Penh, og Angkor glemt. Foerst sent paa 1800-tallet ble alt tilfeldigvis gjenoppdaget av en fransk botanist, da var alt gjengrodd av busker og traer. Angkor Wat betyr "byen som er et tempel" og er med sine 500 kvadratkilometer verdens største religiøse bygningskompleks. Angkor Thom er et annet bygningskompleks av templer og terasser, hvorav Bayon med sine 54 taarn. Naa er mesteparten av jungelen ryddet bort slik at turistene kan komme aa se paa, men templet Ta Phrom skiller seg fra de andre paa grunn av de massive traerne som slynger seg rundt murene og taarnene. Utrolig at disse gedigne traerne faktisk er yngre enn templene. Her ble ogsaa scener av filmen Tomb Raider spilt inn. Alt i alt - meget imponerende, men for min del ble stemningen dempet en del paa grunn av tusenvis av turister, og fornoeyelsesparkstemning. Etter en dags utforsking, hadde jeg faatt min dose Angkor, og satte heller kursen mot nyhere historie i Pol Pots fengsler.

Gallery: Pit-stopp i Pakse

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 21:58:00 GMT

Oppladning av batterier i Soer-Laos

Gallery: Hovedstaden Vientiane

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 21:36:00 GMT

Hovedstaden i Laos paa 12 timer

Gallery: Luang Prabang

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 21:00:00 GMT

Late dager i Luang Prabang

Pit-stopp i Pakse

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 18:43:00 GMT

Det var kjekt aa se Carlos, Max, og Jemma igjen paa vei til Pakse. Vi hadde booket billettene sammen, slik at vi fikk ligge ved siden av hverandre paa sengebussen. De ble en dag lenger i Luang Prabang enn jeg, men hoppet over Vientiane. Alle skulle til Pakse, jeg for aa fly videre til Siem Reap i Kambodsja, de for a ta baat videre ut i Mekongdeltaet og de 4000 oeyer. Selv skulle jeg gjerne blitt med dem, men med mitt begrensede tidsskjema, maa jeg prioritere mine siste stoppesteder Saa dette ble mitt farvel til dem, saa faar gudene vite for hvor lenge. I Pakse lader jeg batteriene for en dag, dusjer(opp til flere ganger), vasker klaer, og sitter paa internett saa lenge som jeg vil! Jeg unner meg litt luksus og bor paa Tha Luang Hotel, altsaa ikke et hostel denne gang. Pakse er en liten by med ikke mer enn det man trenger, noen faa sovesteder, butikker, cafeer, en skole, og selvfoelgelig i denne delen av verden – et gigatisk, gullbelagt tempelanlegg. Jeg finner det pussig hver gang, i alskens avsideliggende og fattige steder, gjerne med sandgater og blikkhus, finnes man de flotteste templene. Her ogsaa en flyplass. Jeg slapper av den siste dagen i Laos, i morgen tidlig(onsdag), tar jeg fly til Siem Reap i Kambodsja, og sjekker inn paa det norske gjestehustet Earthwalkers. For dem som alltid spoer om vaeret – Her er det fint, som alltid. Sol og varme, skjorts og T-Skjorte. Jeg har sittet store deler av dagen inne i dag for aa unngaa nettopp dette, samt for aa blogge videre og laste opp bilder. Det gaar veldig tregt, som alt annet i Laos.

Laos hovedstad paa 12 timer

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 18:12:00 GMT

Jeg vaaknet opp tidlig neste morgen, og foelte meg godt uthvilt, til tross for den slitsomme bussturen paa riksvei 13 kvelden foer. Jeg var klar for hovedstaden Vientiane i ekspressfart, da jeg oensket aa komme meg fortest mulig over til Kambodsja. Jeg startet dagen med feriens til naa beste frokost paa cafeen The Blue Sky, en tuk-tuk-tur fra busstasjonen. Jeg hadde utstyrt meg med et godt kart over sentrum, og fant ut hvilken rute jeg skulle ta for aa komme meg fortest mulig over alle de viktigste severdighetene. Spasering var mitt planlagte fremkostmiddel, noe som senere viste seg aa bli baade tungt og varmt med min store sekk. Det loeste seg enkelt ved aa stoppe en ekstra halvtimes tid ved hvert sted for en avkjoeling. Vientiane viste seg aa vaere en artig by. For meg ble den som en slags kombinasjon av Chiang Mai (med sitt liv og sin galskap) og Luang Prabang (med sin historie, kultur, og Laos-preg). I Vientiane bor presidenten i sitt flotte herskapshus, fint plassert i sentrum, ogsaa her i naerheten av Mekongelva. Her er Patuxay-monumentet, som ble bygget for aa feire Laos selvstendighet paa 1960-tallet, og ligner litt paa triumfbuen I Paris. Naa begynner jeg aa forstaa hvorfor franskmennene liker seg saa godt i dette landet. Pha That Luang er nasjonalsymbolet for Laos, en kjempemessig buddhist-stupa med gullmaling, som ble laget saa tidlig som paa 1600-tallet, ble oedelagt under thai-invasjonen i 1828 men gjenbygget igjen i 1900 av, selvfoelgelig, franskmennene. I et av de mange templene kom jeg i snakk med en 18aar gammel buddhistmunk med navn Novice Somsack, men han sa at jeg kunne bare kunne kalle ham Pailin. Pailin ville snakke med meg, og informere meg om templene for aa forbedre sine engelskkunnskaper. Etterhvert begynte han aa foelge etter meg overalt, og selv om han var en meget hyggelig, ung buddhistmunk hadde jrg litt vansker med aa bli kvitt ham, for aa si det rett ut. Jeg hadde begrenset med tid, og maatte videre, men etter en stund deo han til tempelet sitt for aa be. Han ville ha e-postadressen min, slik at han kunne sende meg e-brev av og til, og jeg venter i spenning. Ikke hver dag man faar e-brev av en buddhistmunk fra Laos! Foer jeg siktet tilbake til busstasjonen fant jeg til min store forbauselse et skandinavisk bakeri, med det slaaende navnet “Scandinavian Bakery”, hvor jeg fyllte opp magen med franske(!) baguetter, og gjorde meg klar til en 12 timer lang busstur ned til Soer-Laos og byen Pakse, som skulle bli mitt springbrett til Kambodsja.

Lost in Laos: Riksvei 13

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 17:40:00 GMT

Soendag morgen ville jeg dra videre da jeg ikke ville bruke mer tid i Luang Prabang. Soerover venter baade Laos’ hovestad, Bangkok, Angkortemplene i Kambodsja og Phnom Penh om jeg faar tid. Carlos, Max og Jemma var uenige, de trengte en dag til i paradis. Jeg forberedte meg dermed paa aa ta denne turen paa egenhaand, med en halveis avtale om aa moete de andre igjen i Soer-Laos. Den estimert 7 timer lange bussturen paa riksvei 13 er en beryktet rute blant backpackere, da den normat sett tar mye lenger enn 7 timer paa grunn av alskens hindringer: Motorstopp, tyverier, traer i veien, landeveisroevere, uventede politi- eller militaerkontroller, og saa videre, og saa videre, og saa videre. Min reise begynte bra, jeg hadde baade mat og drikke i sekken, iPod og bok. I det flotte fjellandskapet de to foerste timene, noe som fikk selveste melkeruta til aa minne om Autobahn, ble det spilt Laos’ jungelmusikk over hoeytaleranlegget, og det var riktig saa trivelig. Saa inntok tallet 13, og det mindre artige. Den lille miniatyren av en mann som satt ved siden av meg, ble bussyk og begynte aa kaste opp ut vinduet. Lite appetittelig for meg og min chipspose, ennaa mindre trivelig for han som satt bak og fikk deler av oppkastet inn igjen gjennom vinduet. Den gamle bussyke mannen, som for meg minnet litt om en hobbit (smaa skapninger med fra boken Ringenes herre), fortsatte med dette i det uendelige, og lagde saa stort spetakkel ut av det at baade bussjaafoer og medpassasjerer ble innblandet. Bussen maatte stoppes flere ganger for aa vaskes, eller aa vente paa at mannen skulle komme seg til hektene igjen. Selvfoelgelig var det ingen som ville skifte sete med meg, og jeg fant det best aa skru paa iPoden min paa hoeyt nivaa, og hoere paa den mest braakete musikken jeg kunne finne. Da vi kom til Vang Vieng, et annet backpackerparadis langs Mekongelva, forsvant alle de vestlige turistene, unntatt en ulykkelig franskmann som ikke kunne finne sekken. Den hadde sannsynligvis blitt stjaalet underveis, og mannen nektet og forlate bussen foer dette var ordnet opp i. Baade politi og det militaere ankom, med sine maskingevaerer, men kunne ikke gjoere stort. Vi sto og ventet i Vang Vieng i flere timer, og da vi endelig kom fram til Vientiane, hovedstaden, hadde vi brukt hele 12 timer. Det var langt over midtnatt, og paa grunn av Laos’ restriktive aapningstider var selvfoelgelig alt og alle stengt. Jeg ble irritert paa busselskapet da de insisterte paa aa forlate meg paa en busstasjon langt utenfor sentrum, uten verken kost eller losji, men etter langt om lenge kunne de tilby en seng til meg inne paa selve busstasjonen. Til tross for at dette er det skitneste og mest vemmelige rommet jeg noensinne har sovet i, var jeg fornoeyd med aa endelig vaere framme, og hadde fullfoert turen mer eller mindre suksessfullt. Riksvei 13 levde virkelig opp til forventningene.

Late dager i Luang Prabang

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 16:52:00 GMT

Etter en noe forvirrende ankomst, da flere baater ankom paa likt, begynte det aa fulle seg opp paa gjestehusene omkring i byen, og de siste ledige rommene ble til de grader overpriset. Meg og min spanske reisekollega skilte lag med britene, for aa heller proeve lykken to og to, for aa moete dem igjen senere. Vi innkvarterte paa Phongboun Guesthouse, et gammelt steinhus med trebalkong bygget under fransketiden. Her forsikret vi oss om at det verken var hull eller aapninger hvor rotter eller andre skapninger kunne komme seg inn. Luang Prabang er i innbyggertall paa stoerrelse med Stavanger, men ser ut som den skulle vaere paa stoerrelse med Joerpeland. Uten at jeg har noe spesielt i mot Joerpeland, er Luang Prabang betraktelig finere, med sine smaa trange gater og smau, nydelig plassert mellom Mekong- og Khanelva. Aa vandre gatelangs i LP foeles aa vaere tilbake i Frankrike paa 50-tallet, med sin arkitektur og gamle biler. Det er veldig stille og fredelig, og paa grunn av kommuniststyret stenger ALT klokken 11, og alle boer vaere innendoers foer klokken 12. I denne tidligere hovedstaden har konger og prinser bodd, og ogsaa her er en mass av templer og orangekledde buddhistmunker overalt, noe som jeg etterhvert har begynt aa faa min dose av for en stund. Folk snakker fransk, skilt er paa fransk, og utflukttilbudene opp i fjellene eller til de flotte fossefallene er mange. Dette var altsaa byen aa slappe av i, etter hektiske dager i Kuala Lumpur, lange tempelturer i Nord-Thailand, og en ristete baattur inn i Laos. Det ble spist og drukket av oestens delitakesser i skyggen av palmeblad eller paa de lokale markedene i sentrum. Noe som jeg fant oppsiktvekkende var antallet kvinneforeninger, og fokuset paa kvinner i denne byen. Vet ikke om det gjelder Laos generelt, men her var det avbildet kvinner i stedet for menn paa veiskilt, og dersom du var vestlig, kvinnelig turist, behoevde man i mindre grad aa prute paa ting, som man maa overalt ellers i Asia. Vel, med bare et X kromosom, kjoepte jeg uansett ingenting, og fant etter et par dager ut at tiden var inne for aa dra videre soerover, mot den naavaerende hovedstaden Vientiane.

Med slowboat paa Mekongelva

trond-ah — Tue, 27 Jan 2009 16:10:00 GMT

Ryggsekkene ble plassert i bunnen paa baaten, og lokket spikret igjen av det unge mannskapet. Solen sto hoeyt paa himmelen, og vi hadde gaatt til innkjoep av sitteputer, for aa ta vare paa vaare o’ hellige bakender. Jo, benkene var harde og ukomfortable, men du verden for et landskap som aapnet seg mens vi seilte avgaarde. Fjell, sletter, skoger og innsjoeer. Landsbyer med trehytter, steinhytter, og bambushytter. Baater i fyrstikkeskestoerrelser, og store lasteskip. Kuer, hunder, rever, og mennesker i alle slags aldre og stoerrelser. Stemningen var god, og baaten stoppet med jevne mellomrom, hvor lokale ungdommer kom innom for aa selge oss mat og drikke, husdyr eller hjemmebroderier for de som skulle oenske det. Det var generelt god stemning, og da det ble moerkt og vi ikke kunne seile mer, stanset vi i den skumle landsbyen Pak Tha Village for overnatting. Innbyggerne sto i koe for aa baere ut sekkene vaare, og stormet ombord til alles store forskrekkelse for saa aa storme videre ned i hullet hvor sekkene laa. Jeg saa en liten 4-5 aar gammel gutt stjele baade boeker og matpakke til en av passasjerene, og bestemte meg for aa passe godt paa sakene mine. Godt forberedt, med lommelykt og spisse albuer, fant jeg fort frem til min og mine medreisendes sekker, og vi kom oss smertefritt opp til et nydelig gjestehus med utsikt over elva, restaurant, og butikk. De dyrket antakeligvis noe gress eller blader av den typen som er ulovlig i store deler av den vestlige verden, noe som eieren av gjestehuset tydelig var preget av. Han og lo, snublet rundt, og var meget begeistret for oss hvite besoekende. Om natten fikk jeg igjen bruk for lommelykten, da jeg vaaknet av at noen romsterte inne paa rommet til meg og Carlos. Etter litt fomling omkring i moerket, fant jeg ut at det var kommet en rotte inn i spanjolens ryggsekk. Da jeg fant den var den midt i et bedre maaltid chips og kjeks, og var ikke saerlig lysten paa aa avbryte det. Ingen naade, ut ble den jaget, men den har tydeligvis kommet tilbake etterpaa, da alt chips og kjeks var forsvunnet neste morgen. Pak Tha Village var ellers ikke noe skummel i det hele tatt, og til en pris paa omtrent 40 kroner kunne de lokale jentene varte opp med rygg-, skulder- og rumpemassasje. Det var saerdeles morsomt, behagelig og ubehagelig paa samme tid. Dag nummer to paa elvebaaten ble omtrent den samme som foerste dag, men vi fikk bedre kontakt med vaare medreisende. De fleste var litt irriterte over noen festglade, oeldrikkende og braakete australiere som befant seg litt lenger bak oss. Foroevrig fikk jeg tips fra en fuglefotograf fra Nederland om hvordan aa ta bedre bilder, og jeg moette en engelsklaerer som for tiden arbeidet i Oman. Og plutselig var vi fremme i Luang Prabang, den nest stoerste byen i Laos.