Ryggsekkene ble
plassert i bunnen paa baaten, og lokket spikret igjen av det unge mannskapet. Solen
sto hoeyt paa himmelen, og vi hadde gaatt til innkjoep av sitteputer, for aa ta
vare paa vaare o’ hellige bakender. Jo, benkene var harde og ukomfortable, men
du verden for et landskap som aapnet seg mens vi seilte avgaarde. Fjell,
sletter, skoger og innsjoeer. Landsbyer med trehytter, steinhytter, og
bambushytter. Baater i fyrstikkeskestoerrelser, og store lasteskip. Kuer,
hunder, rever, og mennesker i alle slags aldre og stoerrelser. Stemningen var
god, og baaten stoppet med jevne mellomrom, hvor lokale ungdommer kom innom for
aa selge oss mat og drikke, husdyr eller hjemmebroderier for de som skulle oenske
det. Det var generelt god stemning, og da det ble moerkt og vi ikke kunne seile
mer, stanset vi i den skumle landsbyen Pak Tha Village for overnatting. Innbyggerne
sto i koe for aa baere ut sekkene vaare, og stormet ombord til alles store forskrekkelse
for saa aa storme videre ned i hullet hvor sekkene laa. Jeg saa en liten 4-5 aar
gammel gutt stjele baade boeker og matpakke til en av passasjerene, og bestemte
meg for aa passe godt paa sakene mine. Godt forberedt, med lommelykt og spisse albuer,
fant jeg fort frem til min og mine medreisendes sekker, og vi kom oss
smertefritt opp til et nydelig gjestehus med utsikt over elva, restaurant, og
butikk. De dyrket antakeligvis noe gress eller blader av den typen som er
ulovlig i store deler av den vestlige verden, noe som eieren av gjestehuset tydelig
var preget av. Han og lo, snublet rundt, og var meget begeistret for oss hvite
besoekende. Om natten fikk jeg igjen bruk for lommelykten, da jeg vaaknet av at
noen romsterte inne paa rommet til meg og Carlos. Etter litt fomling omkring i
moerket, fant jeg ut at det var kommet en rotte inn i spanjolens ryggsekk. Da
jeg fant den var den midt i et bedre maaltid chips og kjeks, og var ikke
saerlig lysten paa aa avbryte det. Ingen naade, ut ble den jaget, men den har
tydeligvis kommet tilbake etterpaa, da alt chips og kjeks var forsvunnet neste
morgen. Pak Tha Village var ellers ikke noe skummel i det hele tatt, og til en
pris paa omtrent 40 kroner kunne de lokale jentene varte opp med rygg-, skulder-
og rumpemassasje. Det var saerdeles morsomt, behagelig og ubehagelig paa samme
tid. Dag nummer to paa elvebaaten ble omtrent den samme som foerste dag, men vi
fikk bedre kontakt med vaare medreisende. De fleste var litt irriterte over
noen festglade, oeldrikkende og braakete australiere som befant seg litt lenger
bak oss. Foroevrig fikk jeg tips fra en fuglefotograf fra Nederland om hvordan
aa ta bedre bilder, og jeg moette en engelsklaerer som for tiden arbeidet i
Oman. Og plutselig var vi fremme i Luang Prabang, den nest stoerste byen i
Laos.
