Saigon var et meget trivelig bekjentskap. Nabolaget "Pham ngu lao" ble daglig saumfart, mens kveldene ble brukt på det som etterhvert ble det definitive stamstedet, nemlig baren med det klingende navnet "169". Med sine lette plaststoler ved fortauskanten, utrolig trivelige servitriser og management, lot verden seg passere over en anseelig mengde pils, mens ymse reiseopplevelser og livsfilosofi ble delt sammen et par tre andre langtidsreisende jeg hadde blitt godt kjent med.
Av de særdeles trivelige og andre langtidsreisende ved stamstedet som jeg fant tonen med var deriblandt "mr Harry"- en vaskeekte adelsgutt fra england. Med alt for mye penger(rik familie og gambling) samt en forkjærlighet for "økologisk landbruk" hadde den engelske kronfiguren etterhvert satt lankene i landet etter en real rundtur rundt om i verden. Jeg og "mr.harry" løste faktisk endel av livets underfundige spørsmål utover nattetimene, selv om jeg skal innrømme at jeg etterhvert ble noe bekymret hva angår det økologiske aspektet hos karen..jeg tror nemlig kyrne ville slitt mer enn middels hva angår "gress" tilførselen om han hadde styrt kontinentet...avlinga hadde antagelig gått meget fort opp i røyk for å si det slik...kremt...dere skjønner tegninga! Etterhvert ble dette imidlertidig noe vel forutsigbart og rutinemessig, så en kveld underveis til nevnte skjenkested kom jeg på ideen- Fan heller, Jeg stikker til kambodsja!
Ideen var knapt tenkt før jeg bestillte en billett( hos reiseselskapet rett over hotellet) med "mekong express limousine buscompany", det mest staselige og ikke minst komfortable som kan erhverves for penger om man tenker busstransport. Dagen etter, og 12 dollar fattigere, var jeg rullende i rimelig bakrus på veien mot "phnom penh"- hovedstaden i det tidligere så mektige khmer riket! Frokost, kaldt flaskevann samt guiding var alt inkludert i den billige reisen....knall! Etter grenseovergangen gikk turen langs det frodige landskapet og Støvet fra de skitne veistumpene virvlet faretruene rundt bussen og ga tydelige signaler om at man ikke burde trampe gasspedalen for langt ned om man har livet kjært. Røde Leireveier uten asfalt er fremdeles det mest utbredte i dette landet. Landskapet var fargefyllt og underveis kunne man se små nakne kambosjanske barn leke fredfullt rundt i de vannfyllte kulpene, late kyr som bedagelig gresset i harmoni med naturen, buddistmunker som vandret med sine fargerike drakter, samt søte bygdejenter som sto med gjørme langt opp til knærne og plukket ris fra de utallige avlingene som preger landsbygda. Dette var mildt sagt en reise langt tilbake i tid, Jeg var allerede imponert!
Kambodsja er fattig, og det skal ikke legges skjul på at jeg var noe skeptisk til denne krigsherjede staten som kun for noen få år siden var et eneste stort kaos med sine indre og ytre fiender, manglende infrastruktur og skakkjørte økonomi. For under 2 år siden hadde de visseligen heller ikke en eneste minibank innenfor statens grenser. Idag er minibanker på plass og leverer deg nypressede amerikanske dollarsedler uten noe mukk. Den lokale valutaen, Riel, brukes i all hovedsak til "peanuts", da største seddel tilsvarer omkring to dollar. Det bygges og jobbes hardt med infrastrukturen, og selv om turistene bidrar med hardt tiltrengte penger i gjenoppbyggingen av landet skal det understrekes at denne jobben er tidkrevende og de neste generasjonenene bør belage seg på mye hard jobbing, noe som ser ut til å passe det optimistiske folkeslaget aldeles utmerket. Elementere samfunnsoppgaver som renovasjon, Sosiale sikkerhetsnett, medisinsk hjelp, busstransport mfl. virker tilsynelatende totalt overlatt til frivillige organisasjoner og hva man kan definere som tilfeldigheter..her er alle sin egen lykkes smed!
De fleste assosierer nok kambodsja med diktatoren "pol pot" og gerijagruppen "Røde khmer". Det er ikke uten grunn, for selv om ovennevnte satt med makta i landet i underkant av fire år, greide regimet å kvitte seg med omkring 2 million mennesker. Massakrene akselrerte mot slutten av regimets tid, og rene utryddelsesbastioner ble opprettet for å kvele all tenkt motstand mot despoten. Det var ikke bare de ressurssterke, lærde kambodsjanerne som fikk sine dødsdommer, her ble faktisk utlendinger og bestemte folkegrupper som kunne regnes som en trussel mot det regjerende også arrestert og drept!
Utenfor phnom Penh, ligger "Killing Fields Of Choeung Ek", der over 8000 hodeskaller nå ligger sirlig opplinet i et eget nybygd mausoleum. Etter sin kronologiske alder og størrelse er de der som en evig påminder om masseslaktet som foregikk rett utenfor selve bykjernen. Nesten 9000 mennesker ble dumpet i de 129 massegravene i dette området- 43 av gravene er inntakte den dag i dag. Menneskene kom fra det beryktede "toul sleng" fengslet- omtalt som "S21"- security prison 21. Idag er sistnevnte museum, og besøkes visselig av omtrent 50 mennesker om dagen. Jeg stakk innom fasiliteten og tittet blant annet på en sliten fotomontasje som viser røde khmers ubarmhjertige tortur av de insatte. For ikke ulikt nazistene, holdt røde khmer en detaljert oversikt av sine ofre, alle de 17000 menneskene som passerte fengslet mellom 1975 og 1978 ble derfor fotografert og avhørene detaljert nedskrevet før masseslakten startet. Kambodsja har en blodig historie -og bildene av torturofrene i "s21" er dirkete motbydelige,horrible og særdeles triste. Synd er det at myndighetene har kuttet all støtte til driften av museet, for slitasjen på bygningene er voldsomme og viktige krigshistoriske fotografier er tydelig forringet av solens påvirkning.
Jeg har nå brukt fire dager i byen, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg stortrives. Phnom Penh er en liten storby, estimatet er rundt 1 million mennesker, selv om dette folketallet i undertegenedes øyne synes å være av en særdels villedende karakter. At fattigdommen herjer er tydelig, både på hus og folk. Jeg så mennesker som manglet ymse legemsdeler etter ufrivillige møter med de mange minene som fremdeles flyter rundt på bygda. Mange mennesker slepte eller sparket seg faktisk langflat tiggende bortover fortauskanten avhengig om det er armer eller ben de manglet- og ba om noen stakkarslige mynter til livets opphold( type ti øre - en norsk krone). De eldste ser ut til å ha tigget så lenge at de nå har en rullestol å bruke- eller mer sannsynlig- de har fått den av en europeisk veldedig organisasjon! Dette innslaget av velferd er en sjeldenhet og turistene ser øyensynlig ikke like sympatisk på de eldre rullestolbrukerne på samme måte som de gjør ifht de yngre tiggerne med livet fremfor seg..som funksjonshemmet blir man nok ikke spesielt gammel i denne regionen..siden noe statlig helseapparat ikke finnes må man jo ta vare på seg selv- så lenge man klarer! Ut fra vanlig levealderesbetraktinger har selskapet "globalis" funnet ut at cambodsjanere i snitt lever omlag 20 år kortere enn nordmenn..(79.4 kontra 58.9 år )..det er de som er dårligere stilt enn det i verdenssammeng - jeg er klar over det, men det er ille å se!
I regntiden flytter minene seg rundt i den røde leirejorda og ingen overhodet har pr.idag oversikt over hvor de forannede truslene egentlig befinner seg. Tissepause i veikanten foregår på egen risiko, det er definitivt anbefalt å ikke lure seg for langt utenfor allfarvei når behovet melder seg( offentlige toaletter finnes ikke), bluferdig eller ei- her skal du passe deg og rumpa di! For damer anbefales sarong i kambodsja- jeg skjønner hvorfor!
For spesiellt interesserte vesener kan det fortelles at det fremdeles finnes mellom 4-6 millioner udetonerte miner i landet. Noen enkle faktainnhentinger fortalte meg at land som USA, Kina, Vietnam, tidligere USSR & Øst Tyskland, tidligere tsjekkia, India, Chile, Sør & nord Korea, Thailand, Iran, Irak, Sør Afrika, Bulgaria, Jugoslavia,Ungarn og ikke minst Polen var innvolvert i den syke mineproduksjonen som nå ligger viderligen spredt rundt omkring i landets dissende leire! det er mange land som med rette burde skamme seg- iallefall når man ser den manglende iveren hos de samme landa til å "ordne opp" etter seg! Hva angår frykt uttalte pol pot i sin tid at minene var "hans perfekte soldater"! Sørgelig er det iallefall at bønder nå ofrer lemmer og liv i åkrene, når de tross alt endelig har fått sin frihet..85 prosent av landets bebyggere livnærer seg av jordbruk..det sier sitt!!
Jeg skal ikke si at byen er mer kriminell enn eksempelvis saigon- men jeg fikk rimelig straks en "feeling" av at man skal passe seg litt i de skitne travle gatene. Gjestehusets eier var den første til å overbevise meg om at pass og kredittkort best burde oppbevares i husets safe- "folk er tjuvete"! Vel....Jeg lot meg overtale, selv om damen i ettertid skulle vise seg å være ei riktig så lita tjuvkjærring selv. Jeg hadde knapt flyttet inn før hun prøvde lure meg med vekselepengene, regninger fra restauranten stemmer i all hovedsak aldri, og tiden brukt ved internett er gjerne tredoblet av hva som kunne ansees reelt...Sist jeg sjekket var svindel og tjuveri noenlunde to sider av samme sak! Stedet heter til alt overmål "Royal guesthouse"...vel...Hva som er "royalt" over stedet har jeg fremdeles til gode å finne ut. Mulig er det deres "royale" dedikerte lyst til letttjente dollar som er tema... Gjestehuset er imidlertid prismessig sett meget rimelig med sine 12 dollar natta, og rommet er meget stort, men klinisk rent er det ikke!
Forleden kveld tenkte jeg stikke ut på en pils og sjekke bylivet. Lonely planets guide var klokkeklar" Denne byen tar man iallefall en skikkelig fest i"! Nå er ikke jeg fremmed for en fest så jeg hadde lest meg opp på noen mulige barer..."Banana Bar" var det anbefalte å starte kvelden med. Jeg burde luktet lunta allerede ved navnet, for da jeg entret lokalet ble en ting temmelig opplagt, jeg var iallefall ikke lenger i vietnam og baren "169"! Et dusin lettkledde damer, med høyst fordelaktig utseende, stupte hylende mot meg som ivrige høner og det tok knappe 15 minutt før jeg hadde fått passe frekke massasjetilbud fra de fleste. Vel, jeg er rimelig bevandret i det som kan kalles snusket etter alt jeg har sett og opplevd i thailand, så jeg tok meg lett noen pils hos de meget hyggelige "vertinnene"( som forøvrig tok godt vare på meg om noen lurte). Etter noen slag biljard bestemte jeg meg for å traske videre til neste hule. Det var ikke rare livet i den lure gata, men et sted like ved annonserte "pool", og etter baropplevelsen som ble hakket mer snuskete enn hva jeg hadde tiltenkt, ble tanken til at dette kanskje kunne være et like greit opplegg for kvelden. sjelden skal man vel utsettes for mer villedende markedsføring...Jeg kom inn i lokalet, kunne ikke speide noe biljardbord, og spurte en kropp, som ivrig kom glisende i friskt sprang mot meg, om det var muligheter for litt "pool"...."joda...her var det absolutt muligheter for "pool"...kremt..noe lenger bak i lokalet vel å merke.." jeg fulgte vedkommede lurifaks bakover i etablissementet og kan oppsumere dette rimelig kort..Ved dette stedet kunne både kølle og baller fått trimmet sine ferdigheter og antagelig funnet sin vei til mange fordelaktige og meget lure hull, endog ikke ved et biljardbord... Biljardbordet var nemlig byttet ut med ei seng...vaskeekte horehus! Vel, jeg dro rimelig kjapt ut, noe lett smilende, etter at jeg ba om en beklagelse for at jeg sikkert hadde vært noe "uklar" i mine forespørsler! Av og til driter man på draget folkens...i utforskningens navn! Jeg stakk huet inn i nabolokalet som for øyeblikket spilte noen fristende europeiske hits...var det noe "pool" her da? Neida, her var det faktisk bare karaoke, og da jeg ikke var for kambodiansk å regne kunne jeg bare glemme å komme inn i det gode selskap!! gjett om jeg ble skuffet- selv om jeg jo er like gul som hvermannsen i denne regionen ble jeg direkte diskriminert...jeg fatter mistanke om at det skyldtes to enkle faktum...1.kambosjanere er ikke gule, derimot rimelig eksotisk brune...2.jeg hadde ikke min wingman "mr bucket aka karaokestjerne" ved min side..livet suger!
Det er blitt lite barturer i phnom penh, faktisk har jeg ikke drukket en eneste pils etter min noe mislykkede barrunde. Med lange utflukter om dagen, er det imidlertid greit å kule litt ved gjestehuset om kvelden, selv om det skal understrekes at en trivelig bar med god musikk, slik man lett finner i vietnam, hadde værtt et definitivt pluss. Det blir nemlig vanskelig å treffe folk om man skal bruke kveldene på restaurant, og siden de aller fleste barene jeg har sett virker av typen særdeles tvilsom, eller stappfull av brautende idiotamerikanere, er ikke verken klientellet eller jentene nødvendigvis de man har mest utbytte eller interesse av å prate med.
Som en "Phoenix fra asken" har kambodsja reist seg etter tiår med krig og elendighet...Om jeg skal være skikkelig dristig spår jeg faktisk kambodsja som et av de mest spennende reisemålene i sørøst-asia det neste tiåret...slikt står det respekt av!
