City Of Angels

Gallery: Gjengen fra baren "169"

stefanly — Mon, 17 Dec 2007 07:15:00 GMT

Saigon

Gallery: Phnom penh- Cambodia

stefanly — Mon, 17 Dec 2007 07:11:00 GMT

Street pics

Gallery: Killing fields & Tuol Sleng museum!

stefanly — Mon, 17 Dec 2007 07:03:00 GMT

war crimes

Gallery: Nabolaget i Saigon!

stefanly — Fri, 30 Nov 2007 03:15:00 GMT

Saigon

Etter den søte kløe- et retrospekt!

stefanly — Sat, 17 Nov 2007 19:22:00 GMT

I drømmenes verden flyr jeg avsted langs trange smug, sola gliser lunefullt bak en skydekt lunefull himmel, mens matbodene dufter innbydende og byr opp til et fargefullt kulinarisk mangfold. De små ungene bader halvnakent i kulper fulle av vann.En fargerik munk rusler stilltiende forbi med sitt ærefulle ærend trygt lagret i minnet. Jeg forærer lett en kjærlighet på pinne til en av de små smilende barna på veien, nyter det takknemlige smilet fra den gule krabaten, mens jeg nyter livstilstanden- dette er faktisk det fredsommelige, pulserende og givende livet slik jeg kjenner det gjennom tre måneder på veien.. Inspirerende!

Plutselig kjenner jeg bena bli merkbart kalde, så kalde at jeg i søvne bestemmer meg for å stå opp av senga og slå av airconditionen. Jeg trekker øyelokka opp til halveis sanselig nivå og er nesten på vei ut av bingen før jeg smertelig innser at noe ikke stemmer...det er vel alt for stille, er det ikke? Om det er noe over eller under lakenet som plager meg, om det er i underbevistheten, eller om det er logikkens inntog aner jeg ikke...Noe er umiskjennelig feil! Den sedvanelige rommlingen fra airconsystemet, den evinnelige trafikkstøyen, de høylytte handlende asiatene og verdensmetropolens deilige lyder er alle smerteligen borte..-hva kan dette skyldes?

Kulda har sitt alibi..den skyldes ikke mindre enn den gjennombitende kong vinters trekk gjennom vinduet..det går opp for meg...Jeg er hjemme, i min egen by, på soverommet, i min egen seng-fytte grisen for en forbasket brutal realitetsorientering!

Den siste uka av min gudegitte permisjon fra jobben var planen ganske enkel...jeg skulle slappe av i byen over alle byer- Bangkok! Jeg tok et fly fra Kambodsjas hovedstad og inntok sjefsbyen som en emosjonelt grepet farang. Hva det er med denne byen som fører til denne sinnstilstanden aner jeg ikke, men den har imponert, inspirert og begeistret meg så mange ganger at jeg nå oppriktig talt kjenner en genuin tilknytning til stedet. Jeg hadde egentlig tenkt meg til "Banglamphoo" og stamhotellet "Rajatah", (der de forøvrig har innvilget min eminente vannkoker fri lagring og oppholdstillatelse på ubestemt tid- praise those souls). Siden flyet var forsinket og kveldsmørket allerede hadde inntatt hovedstaden, bestemte jeg meg imidlertid heller for å prøve et annet bekjentskap, hotell "miami". De har nemlig atskillig flere rom til disposisjon og med høysessong i thailand virket valget lurt. Den transsekuelle resepsjonisten var som vanlig på plass og ønsket meg hjertelig velkommen tilbake. Til tross for at det var nærmere to måneder siden forrige hospitering, var det innlysende at hun/han kjente igjen den bereiste skrotten. Et rom fritt for kakkerlakker og gulvteppe ble gjort klart til min disposisjon. Bellboyen satte sine gule lanker i friskt trav opp trappene med bagasjen på ryggen, og ordnet rommet slik at det skulle innfri forventningene. Karen var virkelig i slaget denne dagen, og etter plassering av koffert og dertil egnet tipsing( 10 norske kroner,) lurte han på om han kunne stå til annen disposisjon..hva med ei lekker såpeduftene dame? Bildegalleriet av hva man kan definere som særdeles lettkledde sylfider med høyst fordelaktig utseende kom smygende opp fra karens baklomme..." mmmm...you think beautifull.. yes...you want??" Jeg betakket meg, fortalte at jeg slett ikke var ny i byen og at jeg sikkert greide fikse meg dame selv, om dette skulle være temaet..horehus har oppriktig talt aldri vært min greie, faktisk er det få ting i verden som tilltaler meg mindre! Bellboyen gliste lurt, " but remember- ladies outside, they dont smell good like this ones- this ones shower...smell soooo goood.....I`m sure"! Han tok imidlertid avslaget med fatning, thaier er fine sånn, de går lett videre. Etter at jeg ytterligen hadde avslått lakeiens tilbud om øl, mat og vannforsyninger til kjøleskapet, forsvant han glisende ut av døra med en klar forsikring- Han stillte opp om jeg skulle behøve noe- ja faktisk hva som helst! Av en eller annen grunn hadde jeg svært stor tiltro til akkurat sistnevnte- man ordner lett hva man skulle tiltrenge i bangkok- meget lett!

Dagene gikk desverre for fort i det som jeg utvilsomt benevner som en av mine yndlingsbyer av rang! Slik blir det gjerne når man ligger ved svømmebassenget, spiser på gode restauranter, tråkker rundt på lekne markeder og nyter sene kvelder med konserter, biljard og annet som kan defineres som sosialt meningsfulle aktiviteter uten å ha klamme turister som de næreste alierte. Den siste dagen hang over meg som en skamløs sko...Å finne roen var temmelig umulig, jeg sprang rundt som en hodeløs hane( i en alt for smal binge) og absolutt intet virket riktig. Hvor mange ganger jeg var ute og inne, med dertil levering av romnøkkel vites ikke, men det var alt for mange ganger skulle jeg gitt en dypsindig tolkning av resepsjonistens blikk. Skulle eventyret virkelig være over nå...ikke en uke til, ikke tre dager, ikke en forbasket liten time? Faktumet var ufravikelig og direkte absolutt i all sin sjarmløse og brutale prakt..Både reisebekreftelsen og kontoen var rimelig samkjørte...Du er ferdig mann, du skal hjem, du er rakafant- Pakk pikk, pikkpakk og pakk deg snarest på kvegtransporten( jfr.sas) ut av smilets land!

Sjelden har himmelen i bangkok vært mørkere og sykere enn den var denne ettermiddagen. Tunge skyer gråt sine modige tårer over den regnfyllte motorveien og slo hardt mot frontruta. Det slo meg underveis at himmelen manglet en liten stjerne denne kvelden- kanskje var det nettopp fordi stjernen var sluktnet og satt i en drosje på vei ut til flyplassen(?),slik kan det faktisk noen ganger gå med stjerner når de druknes i realismens kjølige vann! Vel fremme, og etter noen dype trekk av den varme lufta utenfor inngangen var jeg stålsatt til å infinne meg for innsjekk. Vel, en ting ble rimelig fort klart- flyet var forsinket og siden det ikke kunne lette før langt ut på natta, ble jeg transportert til et meget lukseriøst hotell ved flyplassen i påvente av avreise.("Novotel hotel" om du lurte). Sånn sett fikk jeg faktisk noen ekstra timer i bangkok, til lett filosofi og hvile. Jeg ville nok, tross luksusen, selv heller vært andre steder i byen. Jeg fikk meg imidlertid en meget habil middag ved stedet, samt en meget sjarmerende suite til min dedikerte disposisjon. jeg er nok et lite luksusdyr når det kommer til at andre betaler regningen- hvem er ikke det? Dagen etter sto jeg atter på flyplassen og sjekket inn.

2 fulle og særdeles ulykkelige farangs sto i avreisehallen hengende gråtende over hver sin vakre thaidame. Snørr og tårer var trygt akkompagnert av hverande i en passe ulekker harmoni.Halvsnøvling på et språk som i beste fall kan kalles internasjonalt( trøndersk+engelsk+thai+15 halvlitere) vitnet om at livet tidvis er av det særdeles tøffe slaget..Sympatien var aldeles til stede for mitt vedkommede! Flyet var i rute og etter at sete "13a" ble funnet i rekordfart kunne jeg ikke annet enn å undre meg over hvilken fjott jeg denne gang skulle ha selskap av underveis til københavn. Det er nemlig rart hvor forbasket uheldig jeg alltid er med reisefølget når jeg reiser med fly. Som en liten kuriositet kan jeg fortelle at min eminente reisekompanjong "mr bucket" forøvrig har for vane å sette seg et helt annet sted i maskinen når vi turer rundt i verden, med det sedvanelige argumentet om at undertegnede er for bredvinget...kremt...mye kan sikkert sies om saken, og det er lite interessant i den store sammenheng..en ting er iallefall sikkert..uheldig med de kommende reisende er jeg alltid- denne gang var selvfølgelig intet unntak! 2 minutt etter tenkte tanke kommer en kjegleformet, asosial og popkornluktende feit svenske og setter seg ned med et brak. De sokkeløse og uklippede sure tærne vinket kvalmt ut i kupeen etter at vedkommede hadde slengt de slitne sandalene under setet og viste verden at fot & neglesopp er en høyst undervurdert tilstand! Den merkelige popcornlukta skyldes antagelig ikke svenskens umimotståelige trang for kino&snadder- derimot mulig en aversjon mot dusjing og personlig renhold. En ting blir med ett temmelig innlysende- flyseter, og spesielt de med 2 i bredden, er ikke laget for to karer av normal størrelse, Plasserer man en kjegleformet og en halvfet bredvinget karakter sammen- ja da sier det seg selv at suksessen ligger fler mil unna!

En videre orientering av "nabolaget" tilsynega at jeg var 1.5 meter unna "barselsavdelingen"- dvs området der man plasserer foreldre med spedbarn. Denne dagen var det 2 små nurk som startet den hjereskjærende ræmjinga allerede før avreise. I siste sekund kom det to drita og direkte nedbrutte nordmenn og satte seg rett bak oss...joda, det var selvfølgelig de samme gråtkvalte skallene jeg tidligere hadde observert hengende over thaidamer inne i terminalen. Dette lovet godt, for om jeg ikke skulle bli kvalt av den feite poppkornluktende slubberten ved siden av meg, kom jeg antagelig til å daue av fyllelukta fra de bak meg, ja om jeg ikke skulle miste hørsla av de remjende ungene først da....pest eller kolera--denne hjemturen kom til å bli lang....Og lang ble den!

Ved middag satt den ovennevnte svensken omtrent over meg og glefset i seg de seige gummiballene som spratt omkring på det nøytale serveringsbrettet slik at saus, dressing og alt det andre bedritne skvipet som denne dagen ble servert skvatt rundt ørene og på skjorta til undertegnede trønder. Det var ikke begrensninger for hvor sulten svenskekroppen var, jeg er sikker på at dersom maten hadde blitt levert med ekstra krydder hadde han krydret plastbrettet og slukt det i samme slengen! Etter middagen bøttet han i seg en drink og sluknet som ei gammel lyspære. At fyren var sovnet hersket det forøvrig ingen tvil om- det var en høylytt infernalsk snorking som fremkalte vibrering i mageregionen, både hos meg og andre. Med de ræmjende barna, snorkingen og fyllelukta bestemte jeg meg for tiltak- jeg tok hva jeg hadde.....hodetelefoner på full styrke og smakfull god varende tyggis fra asia. 11 timer senere var jeg fremme i københavn- med øresus og slitne kjever!

Hva som er verst av fyllelukt, snorking eller ræmjende småtroll på fly er sikkert en smakssak..Tanken ansporte imidlertid til, og krevde resolutt avklaring av temaet- en gang for alle! Det som iallefall er sikkert er at fyllelukt er særdeles ubehagelig i en trang flykabin, og den blir aldri bedre, kun surere for hver time som forløper etter avgang. Etter 11 timer er stanken så ille at magesekken har lyst å vrenge seg ut av bukskinnet og ut av flyet! Den helvetes snorkinga til overvektige tullinger er av en så infernalsk irriterende karakter at det kan fremfostre drapsmenn og i noen tilfeller ende med en dråpe cyanid i neseboret til ovennevnte(Jeg ville ved rettergang hevdet sinnsyk i gjerningsøyeblikket og antagelig fått fullt medhold). I løpet av mine 20 minutt med soving på flyturen er jeg sikker på at småtrollene sikkert greide å pluddre noe søtt imellom all den hjerteskjærende ræmjingen, jeg skal ikke si at det skjedde for sikkert, men muligheten ligger der. Jeg bestemte meg før tollkontrollen på kastrup- Ræmjende drittunger går av med en knapp seier! - for selv om de for det meste ikke greier holde kjeft, lar jeg tvilen komme de tiltalte til gode! De kan umulig være like irriterende som fete svensker og døddrukne nordmenn med kjærlighetssorg- iallefall er de ikke det hele døgnet- tror jeg! Med denne konklusjonen regner jeg forøvrig med at alle hatmailene fra barnefamilier er et svunnet kapittel, og at jeg atter har en høy stjerne i kretsene- dette selv etter mine noe utradisjonelle uttalelser om barneproduksjon.! Jeg legger imidlertid til for de med barn....la meg anbefale...euh..."Alicante" som feriemål...heller det enn asia....- det er jo langt nærmere- og sola skinner visst alltid ved stedet...kremt...!

Ankomst kastrup og fire timer ventetid til neste fly, hva er vel mer naturlig enn å bruke tiden til litt lettspent irritasjon? ingenting! Etter det som antagelig var min verste kontinentale flyvning noensinne, skulle det vise seg at tålmodigheten min skulle settes på ytterligende en prøve- Danske tollmyndigheter! I bangkok hadde jeg kjøpt med 2 små flasker( 0.33ltr),med henholdvis thaiwiskey og brandy, som jeg i generøsitetens navn hadde tenkt å fordele til venner ved hjemkomst gamlelandet...Selv om posen med drikkevarer var forseglet av taxfree i thailand var det ikke snakk om at jeg kunne sitte i transit i københavn med overnevnte pose slik jeg alltid har gjort(takk til osama bin laden, mullah krekar og resten av det bedritne pakket som sprer frykt og bedervelse til resten av verden- ei flaske forseglet brennevin er nå å regne som potensiellt sprengstoff). Posen skulle visselig iallfall vært sjekket inn i bagasjen! Jeg tittet på vedkommede danske tollere med øyne som antagelig var svartere enn et kuleregn når jeg fikk beskjeden... akkurat den saken kunne vise seg å bli en helvetes stor utfordring, spesielt siden man jo sjekker inn bagasjen sin før man kommer til en taxfreeavdeling...ja faktisk før man i det hele tatt kommer seg til noen som helst utenlandsavdeling, ved en hvilken som helst flyplass, uansett hvor man er i verden er det samme rutine..Ser man folk med store kofferter inne på en taxfree..nei!..hvorfor ikke.?..fordi store kofferter ikke kan tas med i flykabinen og da logisk nok selvfølgelig allerede er sjekket inn i avreisehallen før passkontrollen! Det er en grunn til at det kalles transit, og det er en grunn til at posene er plomberte av godkjente taxfrees rundt omkring i verden! Vel, jeg skal ikke si noe spesielt stygt om sikkerhetsvakter, det holder å skjelle ut dansker, og denne dansken hadde en hjelm som var tre hakk for trang, kanskje var det også derfor han jobbet på kastrup..ja ikke vet jeg! vel, etter at den drøveletende tullingen etterhvert tok poenget var alternativet klart...jeg kunne gå ut av transit, vise pass for innreise til danmark, gå ut til hovedterminalen, sjekke inn på nytt med håndbaggasje (som skulle inneholde de to flaskene mine), før jeg viste pass og boardingkort i passkontrollen og deretter atter kunne befinne meg i transit hallen! logisk? Selvfølgelig ikke!! Siden jeg ikke hadde håndbaggasje var ikke alternativet å regne for et alternativ...Problemstillingen ble dermed alt for vanskelig for danskeknekten..nei, da visste jaggu ikke han hva jeg skulle gjøre, jeg kunne jo prøve å snakke med de på innsjekk, han bare jobbet der og fulgte reglene!! En ting skal være temmelig klart....Om giljotinen hadde vært tilgjengelig hadde jeg vært lettbedt...ja jeg sier ikke mer! Jeg besinnet meg og fant ut at nå holder jeg klokelig kjeft før jeg får et noe lengre opphold på kastrup enn hva som var opprinnelig tiltenkt...Jeg kan i kveruleringens navn kunsten å trekke tomskaller langt opp av sluket, men med tanke på søvnmangelen og hvordan det påvirket mooden( og antagelig hvordan jeg pakker inn ting), samt at vedkommede sikkert kunne gjort livet rimelig surt for meg om jeg tråkka spesielt mye hardere, bestemte jeg meg for å stikke ut av transit og kaste de to flaskene i søpla utenfor flyplassen...Tanken var temmelig logisk.."ikke fanden om jeg skal sponse julebordet til danske sikkerhetsvakter(med trang hjelm) med mitt medbrakte thailanske ludium av beste merke...dermed basta"!

Flyturen etter de 4 nitriste timene på kastrup gikk helt etter planen og underveis ble filosofi i apatisk tilstand et faktum. Jeg var direkte utslitt, molefonken og motløs av en rang det er vanskelig å sette i regulær bås. Det var først under innflygning til værnes at jeg oppdaget at de moro skyformasjonene jeg hadde studert og hvilt blikket på underveis ikke var skyformasjoner...de var selvfølgelig snødekte fjelltopper....oh my god..Jeg gned meg nevneverdig mange ganger i øynene før jeg godtok faktumet! Jeg trenger sikkert ikke utbrodere for mye om hvordan det var å stikke nebbet ut i minus 4 grader, etter sammenhengende 3 måneder med gjennomsnitttemp på 28? Jeg gir dere tilliten -dere kan gjette!! Vel, Etter den søte kløe kommer den sure svie! Velkommen tilbake til gamlelandet stefan- jo takk skarru fan meg ha!

Kingdom of Cambodia!

stefanly — Mon, 5 Nov 2007 23:50:00 GMT

Saigon var et meget trivelig bekjentskap. Nabolaget "Pham ngu lao" ble daglig saumfart, mens kveldene ble brukt på det som etterhvert ble det definitive stamstedet, nemlig baren med det klingende navnet "169". Med sine lette plaststoler ved fortauskanten, utrolig trivelige servitriser og management, lot verden seg passere over en anseelig mengde pils, mens ymse reiseopplevelser og livsfilosofi ble delt sammen et par tre andre langtidsreisende jeg hadde blitt godt kjent med.

Av de særdeles trivelige og andre langtidsreisende ved stamstedet som jeg fant tonen med var deriblandt "mr Harry"- en vaskeekte adelsgutt fra england. Med alt for mye penger(rik familie og gambling) samt en forkjærlighet for "økologisk landbruk" hadde den engelske kronfiguren etterhvert satt lankene i landet etter en real rundtur rundt om i verden. Jeg og "mr.harry" løste faktisk endel av livets underfundige spørsmål utover nattetimene, selv om jeg skal innrømme at jeg etterhvert ble noe bekymret hva angår det økologiske aspektet hos karen..jeg tror nemlig kyrne ville slitt mer enn middels hva angår "gress" tilførselen om han hadde styrt kontinentet...avlinga hadde antagelig gått meget fort opp i røyk for å si det slik...kremt...dere skjønner tegninga! Etterhvert ble dette imidlertidig noe vel forutsigbart og rutinemessig, så en kveld underveis til nevnte skjenkested kom jeg på ideen- Fan heller, Jeg stikker til kambodsja!

Ideen var knapt tenkt før jeg bestillte en billett( hos reiseselskapet rett over hotellet) med "mekong express limousine buscompany", det mest staselige og ikke minst komfortable som kan erhverves for penger om man tenker busstransport. Dagen etter, og 12 dollar fattigere, var jeg rullende i rimelig bakrus på veien mot "phnom penh"- hovedstaden i det tidligere så mektige khmer riket! Frokost, kaldt flaskevann samt guiding var alt inkludert i den billige reisen....knall! Etter grenseovergangen gikk turen langs det frodige landskapet og Støvet fra de skitne veistumpene virvlet faretruene rundt bussen og ga tydelige signaler om at man ikke burde trampe gasspedalen for langt ned om man har livet kjært. Røde Leireveier uten asfalt er fremdeles det mest utbredte i dette landet. Landskapet var fargefyllt og underveis kunne man se små nakne kambosjanske barn leke fredfullt rundt i de vannfyllte kulpene, late kyr som bedagelig gresset i harmoni med naturen, buddistmunker som vandret med sine fargerike drakter, samt søte bygdejenter som sto med gjørme langt opp til knærne og plukket ris fra de utallige avlingene som preger landsbygda. Dette var mildt sagt en reise langt tilbake i tid, Jeg var allerede imponert!

Kambodsja er fattig, og det skal ikke legges skjul på at jeg var noe skeptisk til denne krigsherjede staten som kun for noen få år siden var et eneste stort kaos med sine indre og ytre fiender, manglende infrastruktur og skakkjørte økonomi. For under 2 år siden hadde de visseligen heller ikke en eneste minibank innenfor statens grenser. Idag er minibanker på plass og leverer deg nypressede amerikanske dollarsedler uten noe mukk. Den lokale valutaen, Riel, brukes i all hovedsak til "peanuts", da største seddel tilsvarer omkring to dollar. Det bygges og jobbes hardt med infrastrukturen, og selv om turistene bidrar med hardt tiltrengte penger i gjenoppbyggingen av landet skal det understrekes at denne jobben er tidkrevende og de neste generasjonenene bør belage seg på mye hard jobbing, noe som ser ut til å passe det optimistiske folkeslaget aldeles utmerket. Elementere samfunnsoppgaver som renovasjon, Sosiale sikkerhetsnett, medisinsk hjelp, busstransport mfl. virker tilsynelatende totalt overlatt til frivillige organisasjoner og hva man kan definere som tilfeldigheter..her er alle sin egen lykkes smed!

De fleste assosierer nok kambodsja med diktatoren "pol pot" og gerijagruppen "Røde khmer". Det er ikke uten grunn, for selv om ovennevnte satt med makta i landet i underkant av fire år, greide regimet å kvitte seg med omkring 2 million mennesker. Massakrene akselrerte mot slutten av regimets tid, og rene utryddelsesbastioner ble opprettet for å kvele all tenkt motstand mot despoten. Det var ikke bare de ressurssterke, lærde kambodsjanerne som fikk sine dødsdommer, her ble faktisk utlendinger og bestemte folkegrupper som kunne regnes som en trussel mot det regjerende også arrestert og drept!

Utenfor phnom Penh, ligger "Killing Fields Of Choeung Ek", der over 8000 hodeskaller nå ligger sirlig opplinet i et eget nybygd mausoleum. Etter sin kronologiske alder og størrelse er de der som en evig påminder om masseslaktet som foregikk rett utenfor selve bykjernen. Nesten 9000 mennesker ble dumpet i de 129 massegravene i dette området- 43 av gravene er inntakte den dag i dag. Menneskene kom fra det beryktede "toul sleng" fengslet- omtalt som "S21"- security prison 21. Idag er sistnevnte museum, og besøkes visselig av omtrent 50 mennesker om dagen. Jeg stakk innom fasiliteten og tittet blant annet på en sliten fotomontasje som viser røde khmers ubarmhjertige tortur av de insatte. For ikke ulikt nazistene, holdt røde khmer en detaljert oversikt av sine ofre, alle de 17000 menneskene som passerte fengslet mellom 1975 og 1978 ble derfor fotografert og avhørene detaljert nedskrevet før masseslakten startet. Kambodsja har en blodig historie -og bildene av torturofrene i "s21" er dirkete motbydelige,horrible og særdeles triste. Synd er det at myndighetene har kuttet all støtte til driften av museet, for slitasjen på bygningene er voldsomme og viktige krigshistoriske fotografier er tydelig forringet av solens påvirkning.

Jeg har nå brukt fire dager i byen, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg stortrives. Phnom Penh er en liten storby, estimatet er rundt 1 million mennesker, selv om dette folketallet i undertegenedes øyne synes å være av en særdels villedende karakter. At fattigdommen herjer er tydelig, både på hus og folk. Jeg så mennesker som manglet ymse legemsdeler etter ufrivillige møter med de mange minene som fremdeles flyter rundt på bygda. Mange mennesker slepte eller sparket seg faktisk langflat tiggende bortover fortauskanten avhengig om det er armer eller ben de manglet- og ba om noen stakkarslige mynter til livets opphold( type ti øre - en norsk krone). De eldste ser ut til å ha tigget så lenge at de nå har en rullestol å bruke- eller mer sannsynlig- de har fått den av en europeisk veldedig organisasjon! Dette innslaget av velferd er en sjeldenhet og turistene ser øyensynlig ikke like sympatisk på de eldre rullestolbrukerne på samme måte som de gjør ifht de yngre tiggerne med livet fremfor seg..som funksjonshemmet blir man nok ikke spesielt gammel i denne regionen..siden noe statlig helseapparat ikke finnes må man jo ta vare på seg selv- så lenge man klarer! Ut fra vanlig levealderesbetraktinger har selskapet "globalis" funnet ut at cambodsjanere i snitt lever omlag 20 år kortere enn nordmenn..(79.4 kontra 58.9 år )..det er de som er dårligere stilt enn det i verdenssammeng - jeg er klar over det, men det er ille å se!

I regntiden flytter minene seg rundt i den røde leirejorda og ingen overhodet har pr.idag oversikt over hvor de forannede truslene egentlig befinner seg. Tissepause i veikanten foregår på egen risiko, det er definitivt anbefalt å ikke lure seg for langt utenfor allfarvei når behovet melder seg( offentlige toaletter finnes ikke), bluferdig eller ei- her skal du passe deg og rumpa di! For damer anbefales sarong i kambodsja- jeg skjønner hvorfor!

For spesiellt interesserte vesener kan det fortelles at det fremdeles finnes mellom 4-6 millioner udetonerte miner i landet. Noen enkle faktainnhentinger fortalte meg at land som USA, Kina, Vietnam, tidligere USSR & Øst Tyskland, tidligere tsjekkia, India, Chile, Sør & nord Korea, Thailand, Iran, Irak, Sør Afrika, Bulgaria, Jugoslavia,Ungarn og ikke minst Polen var innvolvert i den syke mineproduksjonen som nå ligger viderligen spredt rundt omkring i landets dissende leire! det er mange land som med rette burde skamme seg- iallefall når man ser den manglende iveren hos de samme landa til å "ordne opp" etter seg! Hva angår frykt uttalte pol pot i sin tid at minene var "hans perfekte soldater"! Sørgelig er det iallefall at bønder nå ofrer lemmer og liv i åkrene, når de tross alt endelig har fått sin frihet..85 prosent av landets bebyggere livnærer seg av jordbruk..det sier sitt!!

Jeg skal ikke si at byen er mer kriminell enn eksempelvis saigon- men jeg fikk rimelig straks en "feeling" av at man skal passe seg litt i de skitne travle gatene. Gjestehusets eier var den første til å overbevise meg om at pass og kredittkort best burde oppbevares i husets safe- "folk er tjuvete"! Vel....Jeg lot meg overtale, selv om damen i ettertid skulle vise seg å være ei riktig så lita tjuvkjærring selv. Jeg hadde knapt flyttet inn før hun prøvde lure meg med vekselepengene, regninger fra restauranten stemmer i all hovedsak aldri, og tiden brukt ved internett er gjerne tredoblet av hva som kunne ansees reelt...Sist jeg sjekket var svindel og tjuveri noenlunde to sider av samme sak! Stedet heter til alt overmål "Royal guesthouse"...vel...Hva som er "royalt" over stedet har jeg fremdeles til gode å finne ut. Mulig er det deres "royale" dedikerte lyst til letttjente dollar som er tema... Gjestehuset er imidlertid prismessig sett meget rimelig med sine 12 dollar natta, og rommet er meget stort, men klinisk rent er det ikke!

Forleden kveld tenkte jeg stikke ut på en pils og sjekke bylivet. Lonely planets guide var klokkeklar" Denne byen tar man iallefall en skikkelig fest i"! Nå er ikke jeg fremmed for en fest så jeg hadde lest meg opp på noen mulige barer..."Banana Bar" var det anbefalte å starte kvelden med. Jeg burde luktet lunta allerede ved navnet, for da jeg entret lokalet ble en ting temmelig opplagt, jeg var iallefall ikke lenger i vietnam og baren "169"! Et dusin lettkledde damer, med høyst fordelaktig utseende, stupte hylende mot meg som ivrige høner og det tok knappe 15 minutt før jeg hadde fått passe frekke massasjetilbud fra de fleste. Vel, jeg er rimelig bevandret i det som kan kalles snusket etter alt jeg har sett og opplevd i thailand, så jeg tok meg lett noen pils hos de meget hyggelige "vertinnene"( som forøvrig tok godt vare på meg om noen lurte). Etter noen slag biljard bestemte jeg meg for å traske videre til neste hule. Det var ikke rare livet i den lure gata, men et sted like ved annonserte "pool", og etter baropplevelsen som ble hakket mer snuskete enn hva jeg hadde tiltenkt, ble tanken til at dette kanskje kunne være et like greit opplegg for kvelden. sjelden skal man vel utsettes for mer villedende markedsføring...Jeg kom inn i lokalet, kunne ikke speide noe biljardbord, og spurte en kropp, som ivrig kom glisende i friskt sprang mot meg, om det var muligheter for litt "pool"...."joda...her var det absolutt muligheter for "pool"...kremt..noe lenger bak i lokalet vel å merke.." jeg fulgte vedkommede lurifaks bakover i etablissementet og kan oppsumere dette rimelig kort..Ved dette stedet kunne både kølle og baller fått trimmet sine ferdigheter og antagelig funnet sin vei til mange fordelaktige og meget lure hull, endog ikke ved et biljardbord... Biljardbordet var nemlig byttet ut med ei seng...vaskeekte horehus! Vel, jeg dro rimelig kjapt ut, noe lett smilende, etter at jeg ba om en beklagelse for at jeg sikkert hadde vært noe "uklar" i mine forespørsler! Av og til driter man på draget folkens...i utforskningens navn! Jeg stakk huet inn i nabolokalet som for øyeblikket spilte noen fristende europeiske hits...var det noe "pool" her da? Neida, her var det faktisk bare karaoke, og da jeg ikke var for kambodiansk å regne kunne jeg bare glemme å komme inn i det gode selskap!! gjett om jeg ble skuffet- selv om jeg jo er like gul som hvermannsen i denne regionen ble jeg direkte diskriminert...jeg fatter mistanke om at det skyldtes to enkle faktum...1.kambosjanere er ikke gule, derimot rimelig eksotisk brune...2.jeg hadde ikke min wingman "mr bucket aka karaokestjerne" ved min side..livet suger!

Det er blitt lite barturer i phnom penh, faktisk har jeg ikke drukket en eneste pils etter min noe mislykkede barrunde. Med lange utflukter om dagen, er det imidlertid greit å kule litt ved gjestehuset om kvelden, selv om det skal understrekes at en trivelig bar med god musikk, slik man lett finner i vietnam, hadde værtt et definitivt pluss. Det blir nemlig vanskelig å treffe folk om man skal bruke kveldene på restaurant, og siden de aller fleste barene jeg har sett virker av typen særdeles tvilsom, eller stappfull av brautende idiotamerikanere, er ikke verken klientellet eller jentene nødvendigvis de man har mest utbytte eller interesse av å prate med.

Som en "Phoenix fra asken" har kambodsja reist seg etter tiår med krig og elendighet...Om jeg skal være skikkelig dristig spår jeg faktisk kambodsja som et av de mest spennende reisemålene i sørøst-asia det neste tiåret...slikt står det respekt av!

War Remnants Museum!

stefanly — Mon, 29 Oct 2007 19:12:00 GMT

Jeg er antagelig ikke den mest notoriske museumsvandreren som har landet på vietnamesisk jord. Landet er imidlertid spekket med nasjonale skatter og en historie så innholdsrik, brokete og skadeskutt at det kan ta pusten fra de fleste. Vietnameserne har aldri hadd det spesiellt lett og den 4 September 1975 åpnet portene til det som antagelig er en av verdens mest betydningsfulle krigsmuseum dedikert vietnamkrigen, "War Remnants Museum"- Jeg stakk nebbet innom!

Utenfor selve museumsbygningene står et utall amerikanske jagerfly, tanks og bomber fra vietnamkrigen klar til din dedikerte beskuelse. Velkommen til helvete! Siden jeg ikke kunne brydd meg mindre om slike doninger, stakk jeg rimelig kjapt huet inn i en av bygningene som for tiden inneholder ikke mindre enn 8 tematiske fotoutstillinger, samt noen andre spesielle severdigheter.

Tematikken er innlysende nok krigen i seg selv, regissert og sett ut fra ulike perspektiver. Man ønskes velkommen med en historisk gjennomgang, der alt tenkelig materiale om forhistorien er gjengitt.I "Requiem" finner man avdelingen der 134 krigsreporteres bilder er tilsynegitt, alle reporterne har et kjent fellestrekk- de døde på jobben mens de dokumenterte vietnamkrigens ofre for verdenspressen. En egen avdeling er tilegnet "my Lai" massakren, mens en annen viser alt tenkelig artilleri brukt av deltagerne på ulike stadier i krigen.

Selv om alt materialet gjør sitt med deg, er den antagelig mest gripende avdelingen " Vestiges of war crimes and aftermaths". Dette er krigshistoriens usminkede ansikt slik det ble festet på kodakrullen. Gjennom flere dusin bilder kan man se de amerikanske troppenes innsats i krigen, og hvordan dette påvirket det vietnamesiske folk, samfunnsliv, kultur og ikke minst det geografiske land. Jeg kan ikke annet enn å si at man virkelig bør droppe lunsjen før man inntar dette meget brutale innslaget om krig- ellers kan det tenkes at man er opp for en utfordring hva gjelder å holde maten der den vanligvis er situert. Om man var "pro" amerika( eller krig for den saks skyld) før man gikk inn, er det ikke sikkert man er like "pro" ved avreise! Flere av bildene er godt kjente, og tidligere publisert over det meste av den vestlige verden- det gjør alikevel ikke inntrykkene snillere!

Små barn som er revnet av fragmenter fra ulike typer granater, brannskadde napalmofre som vandrer omkring apatisk gråtende, krigsfanger som trekkes liggende i tau etter amerikanske tanks (til de opplagt er steindaue) samt restene av bombede VC kropper som smilende blir holdt oppe i lufta av stolte "GI joe's" er endel av utvalget. Spesielt gjorde et bilde av vietcongs som ble gravd ned i bakken slik at kun huet stakk opp inntrykk...det ble nemlig i den videre billedserien sparket rett av kroppen av stolte amerikanske soldater....krigssport noen? Dette samt alt for mange andre mindre flatterende bilder av torturscener og krigskriminalitet jeg verken har lyst til å gjengi, ei heller huske, er disponibelt materiale i lokalene! At amerikanerne var noen krigsinnovative sjeler virker tilsynelatende meget reelt når man leser om og ser bildene av de kjemikaliene de dusjet dette folk og land med. Skoger og landsbyer som ligger brakk, og deformerte fostre som resultat- takk skarru fan meg ha for utvikling! Uten å innta side(yeah right!)i det som antagelig er en av de heftigste krigene verden har sett kan noen enkle fakta være på sin plass...Over 1.2 millioner vietnamesiske soldater ga livet sitt i krigen, for ikke å glemme de stakkars 500 000 døde vietnamesiske sivile ofrene som ikke hadde noe med saken å gjøre..! 50% av landets skog gikk med i krigen, ja i tillegg til de over 20% av all fruktbar jord innenfor landets grenser som gikk fløyten! Sistnevnte skyldtes i all hovedak amerikanernes " Agent orange", et plantedrepende middel som kjapt tok livet av all vegetasjon det kom i kontakt med, noe som sikret at nordvietnamesiske soldatdater og sivile sleit med å få ris til maten! Om du skulle lure på hvor mange soldater amerikanerne mistet i krigen er det offisielle tallet 58148, for ikke å glemme de over 100 000 som ble sendt hjem uten diverse lemmer etter krigsskader! Krig har ingen vinnere- kun tapere!

For å toppe helveteskapen har museet forresten plassert en del av etterkrigstidens deformerte fostre på krukker til beskuelse for de besøkende. grunnen? Det viste seg nemlig at "agent orange"hadde noen (U)heldige bieffekter,foruten å ødelegge landejord - påførte nemlig stoffet vietnameserne skader av genetisk art som ga noen helt forferdelige resultater til verdensarven- vannskapte barn. analogisk kan man tenke seg samme virkning om man ga et spedbarn plantedrepemiddel som morsmelk. I bakgården står forresten en vaskeekte giljotin, importert av de kolonistiske franskmennene. Mange vietnamesiske "rebeller" fikk visselig stifte tett bekjentskap med denne anordningen( uten at jeg besitter tallmateriale) som forøvrig er utstyrt med et sylskarpt glinsende blad på 50 kilo. Visselig rullet det siste hodet av maskina i 1960. Jeg fikk nok etter en voksen times vandring i historisk fandenskap.

Krigshistorie er viktig, og det er nok ikke uten grunn at dette velholdte og fullstappede krigsmuseet er besøkt av over 10 million mennesker siden det åpnet. Når jeg var ved fasiliteten var det også en skoleklasse på historieutflukt til stede, alle barna virket være i 10 årsalderen. Jeg kunne nesten ikke annet enn å undre meg litt over dette enkle faktum. Joa, "alle" leser jo om krigen, men disse bildene er faktisk så sinnsykt groteske og forferdelige i all i sin forbaskede elendighet at jeg nok lett skulle greid å argumentere for en aldersgrense på minst 18 år! Jeg håper iallefall at de små fremadstormende gule podene ikke får varige skader på sinnet av synet som traff dem- det fikk nemlig jeg!

Saigon & Nha Trang

stefanly — Mon, 29 Oct 2007 16:07:00 GMT

Jeg og jon travet opp og ned hanoi's sjarmerende gater og sugde til oss de mange inntrykk som treffer deg midt i skallen underveis. Bedagelige pauser trygt akkompagnert av iskald "bia ha noi" og spennende mat gjorde ufluktene til det meget trivelige slaget! Jon var fornøyd med innkvarteringen, et mellomstort og passe eksklusivt hotell midt i gamlebyen, med en rommelig balkong og primetime utsikt over de stessede bygatene. I tillegg var det en til randen fylt minibar for maksimal komfort! Vi la kjapt en slagplan. Jon hadde nemlig bare 10 dager til disposisjon så det var viktig å fylle tiden med minneverdige og gode inntrykk..Men hvordan opplever man Vietnam på skarve 10 dager(?)- vel, i ærlighetens navn, det gjør man faktisk ikke...men er man av det særlig optimistiske slaget plukker man seg kritisk noen lure destinasjoner og flyr avsted!

"Water Puppets theatre" ble det kulturelle innslaget fra Hanoi. Waterpuppets er en meget gammel kunstform(over 1000år) som bruker spesielle vannbestandige dukker for å fortelle både daglidagse og mytiske historier fra bygda i nord-vietnam. Både drager, fisker og enhjørninger forteller sine historier. Dukkene er fantastisk flott utsmykket, omlag en halv meter store og meget bevegelige. I noen av innslagene brukte de også pyroteknikk for å understreke alvoret i historien, mens et tradisjonellt orkester i bakgrunnen holder titterne passe inspirert. Flere små landsbyer utenfor hanoi lever idag faktisk omtrent utelukkende av å lage disse dukkene, og er blitt hovedleverandører for resten av landet etter at flere byer nå har etablert sine show - i turismens navn vel å merke!

Saigon ble inntatt med fly, og det virket temmelig innlysende allerede ved taxituren inn til byen at denne var annerledes enn hanoi. En ting var fraværet av den anmasende tutingen( joa det tutes- men ikke så innihampen sinnsvakt som i hanoi), en annen var den langt mer moderne arkitekturen. Saigon er til de grader mer kontinentalt anlagt( på de fleste områder) enn sin lillebror i nord, og byen er bekledt av høyreiste bygninger og neonlys. Vestlig musikk dundrer ut og er meget tilstede i bybildet, mens de mange motebutikkene kler de nybevisste vietnameserne opp i de lekreste plagg som kan anskaffes for penger. I motsetning til thailand kan man faktisk også oppdrive særdeles kule barer med meget god musikk, uten at de sedvanlige "gledespikene" henger over deg. Mens hanoi er restriktivt( gammelkommunistene lenge leve) og stenger skjenkesteder og matservering ved midnatt, holder de i saigon gjerne åpent til rundt 6 om morgenen. Prisene er av det vennlige slaget, så her kan man kose seg glugg uten at det koster skjorta. I noen byer kan man egentlig bare vandre rundt i sameksistens og la seg begeistre- saigon er egentlig en slik by!

Det skal med rette understrekes at Saigon ikke bare er en udelt positiv erfaring, selv om det positive nok ofte overgår det negative. Et kjempeproblem, og direkte tragisk sådan, er den offensive bruken av små barn i komersiellt øyemed. Noen av de stakkars barna er helt nede i bleiestadiet, og straks de selv greier å vandre( mens de holder seg i bordkanten) er de å regne for selvstendig næingsdrivende! Det er faktisk ikke mulig å vandre i gata eller spise på restaurant uten at et barn kommer for å selge deg ett eller annet du neppe har behov for. Man kan lett gjenkjenne "sjefen" bak operasjonen noen titalls meter unna- der barnets far eller mor på trygg avstand beskuer aktiviteten og venter på noen hardt tiltrengte "dong". Man kjenner at det ligger en klar forventning( og krav) om at poden skal greie å selge deg det ymse krimskramset med sin polerte sjarm, ellers kan det som jeg ble vitne til forleden hende. Jeg observerte nemlig at et lite jentebarn i 6 årsalderen direkte ble hudflettet, av det som tilsynelatende var mora, etter at et salgsforsøk gikk i vasken. Turisten( som ble tilbudt varene) lot seg tydeligvis ikke overbevise av den lille kroppens tilbud om en pakke tyggis. Ved returen tilbake til "sjefen", var det virkelig ikke grenser for hvordan det vesle barnet fikk kjeft for sin slette innsats. Jeg vred meg i panisk sympati på stolen. Hadde jeg ikke hadd litt vett i skolten, kunne jeg falt for fristelsen og fortalt denne demoraliserte helveteskvinnen ett og annet sannhetens ord om hvor små barn i skolealder burde tilbringe dagene,kveldene og nettene! Problemet er bare at 1. Jeg hadde antagelig faatt en betrakelig mer hissig "pimp" daddy på nakken, med mulig fatalt resultat. 2. Folk i dette landet er desverre lut fattige, underutdannet og kan ikke gjøre stort annet enn å søke lykken med de få ressurser de har tilgjengelige. Uansett årsak til bruken av de små sjarmklumpene( for de er virkelig noen nusselige sjarmtroll), kan jeg ikke annet å si enn at det er direkte hjerteskjærende og tragisk å beskue aktiviteten.

Jon var i storform og ville rekke en liten svipptur innom sentral-vietnam før hjemreise! Nha trang- badeby numbero uno ble destinasjonen! Byen ble ikke direkte lett inntatt, for etter et feilslått landingsforsøk med fly, måtte piloten sette kursen tilbake til saigon og prøve igjen dagen etter. Jeg kunne i detalj fortalt mye om den forbaskede flyturen, jeg strekker meg til å si at vi var glade vi kom levende tilbake til saigon, etter en nesten buklanding i sørkinahavet! Vel, tilslutt kom vi oss til byen, uten at jeg føler for å utdype stedet mer enn å si at jeg har vært i atskillig mer spennende og koselige badebyer. Jon brukte endel av sin tid i Nha Trang til utflukt ved de nærliggende øyene med båt, mens jeg foretrakk dagslange vandringer til fots. Vi var begge meget tilfredse med løsningen, for etter over to måneder på reise er jeg blitt litt av en gatevandrer, mens jon nok heller holder en knapp på båtlig avslapping!

Jon stakk etter sine 10 dager snuten hjemover, med sine mangfoldige inntrykk og noen suvenirer trygt lagret i baggasjen. Jeg satte kursen tilbake til saigon. Jeg hadde egentlig klekket ut en plan om togtur nordover, via "hue", men siden regnet leker i området og gir fra seg mer våte dråper enn hva jeg gidder forholde meg til- droppet jeg likegjerne hele opplegget for denne gang. Jeg kan ikke annet å si at jeg var en meget lykkelig mann når flyet endelig tok av fra Nha Trang flyplass- to timer etter skjema og i et forrykende regnvær. Skal jeg tro på meldingene som tikker inn fra gamlelandet venter det meg atskillig nok regn ved hjemkomst om stakkarslige to uker. Jeg gleder meg ikke- det sier jeg dere!

Good Morning Vietnam!

stefanly — Tue, 23 Oct 2007 21:16:00 GMT

skurker, selgere, xe'om, cyclos, dop og en irriterende tuting som kan fremskape angst hos garvede reisende-, folkens, jeg er ankommet hanoi- vietnam!

En skarve dag fra thaiimmigrasjonspolitiets ivrige klør, kom jeg meg endelig ombord i en flygende vidundermaskin, den sosialistiske republikk vietnam sto klar med omsorgsfulle hender og ventet min ankomst. Visumet ble stemplet fortere enn svint og en privat bil sto parkert ved utgangen. Kroppen bak rattet smilte som en guttunge, pakket baggasjen min i bilen og ønsket meg hjertelig velkommen til Hanoi- den tidligere hovedstaden beliggende i nordvietnam! Byen hadde allerede for lenge siden virket forlokkende og fristene til en visitt, kanskje endel på grunn av verdens billigste pilsner-" bia ha noi"( en halv krone pilsen) mest antagelig på grunn av en historie som kan pirre enhver sosialdemokrat til erotisk klimaks. Dette er nemlig de samme kroppende som har banket amerikanere, franskmenn og sørvietnamesere ut av sine trygge habitater i kommunismens navn- kunne jeg fremdeles greie å oppspore antydninger av gammel ideologi?

Hanoi's gater er smale, lure, mangfoldige og ikke minst tettere enn sild i tønne. Til tross for beskjedne 3 million innbyggere er byens sentrale gater et eneste stort ormebol av folk, scootere,selgere og lurendreiere som rapper trusa di( i vandrende tilstand) om du skulle fokusere annetsteds i noen sekunder. Jeg ble aldeles satt ut av denne ivrige, energiske folkemengden, som gjerne springer seg gjennom dagene. Jeg hadde antagelig blitt litt for lat etter de alt for mange dagene jeg tilbringte i "kata beach" og deretter mitt gamle nabolag Banglamphoo, i bangkok. For ved ankomst til hanoi's "old quarter" og "good morning vietnam hostel", kunne jeg ikke annet enn å tenke at dette blir en voksen utfordring. Jeg kjente hjertet pulsere på en frekvens noe utenom det vanlige- deilig og utfordrende!

En hyggelig nyhet ble meg forresten fortalt kun en dag før avreise til indokinas politiskte hovedstad- min bror, jon, var nemlig krystallklar- Jeg Kommer! Makan til impulsivt innslag skal man lete lenge etter, faktisk snakket jeg med han mens han bestillte billeten på internett! For mitt eminente reiseselskap "mr bucket" var tiden imidlertid ute for denne gang- 3 uker og 4 dager etter ankomst tok vi farvel i bangkok. Trist egentlig, hvor tiden flyr så alt for fort i godt selskap !

Hanoi er et anmasende, passe bondete, men et meget eksotisk lite ormebol- faktisk er det noe av det mest eksotiske jeg noen gang har sett og opplevd i asia! Franske boulangerier, koloniell arkitektur, en hverdagsrytme som kan ta pusten fra de fleste- samt en trafikk som er så surrealistisk at bangkok, i sammenligning, virker som en utflukt med barnehagen- i steinkjer! Dette er alvor! Motorsykkeltransport(xe'om) er plassert hvert tiende sekund paa ruta di og roper etter deg, mens bokselgere, tyggegummiforhandlerer, "cherry girls" og andre henger over nakken din som ivrige klegg. I tillegg har man sykkeltransport, som kan tilby deg alt som tillhører livets skyggeside- ja om du ikke vil ha en streit overpriset sykkeltur da! Allerede ved min første utflukt fikk jeg et bilhorn tett plassert rett i ryggtavla ved vandring langs gata. Hadde jeg hadd hjerteproblemer er jeg temmelig sikker på at reisen hadde endt rimelig akutt ved stedet- for jeg skvatt noe så innihampen sinnsykt. Det er nemlig ikke bare et vennlig lite tut på hornet de små gule krabatene tillater seg, neida, det er gjerne 3-4 laaange vemmelige tut som omtrent skremmer deg innomhus. Det som er enda verre er at de har en forkjærlighet for elektronikk- noe som gjør at utrolig mange har innstallert polyfonisk utgave av ulyden. Toghorn, med ekko, virket som det siste på markedet-(og som jeg ble utsatt for), jeg ber til inderlig store makter om at dette går av moten om kort tid, for selv små scootere har adaptert dette lydvesenet, og med 3 million scootere sier det seg selv at dette fort blir vel mye tog.

Men hvordan ble det så med denne kommunismen? Vel, desverre, den er nok et meget tilbakelagt fenomen. De aller aller fleste nordvietnamesere er mer enn opptatt med å anskaffe salt i maten til å bry seg om slike historiske trivialiteter. Faktisk er de nok noe av det mest kapitalistisk orienterte folkeslag jeg noen gang har truffet. De lurer,svindler, kremmer, selger og stresser deg noe helt ut av en annen verden. Heldigvigvis er det noe som kanskje kan anspore til gammel heder- de er nemlig noe mer trauste og tilbakeholdne av natur, og i motsetning til sine thailanske venner, ser det ut til at de arbeidende nordvietnameserne i større grad gjerne holder bukse og truse på i møtet med det vestlige innslaget av menneskerasen. Bravo!

Gallery: Ko Pha-Ngan

stefanly — Wed, 3 Oct 2007 16:00:00 GMT

Ko Pha-Ngan- Strand & Jungel!

stefanly — Tue, 2 Oct 2007 22:14:00 GMT

Toget tuffet sakte og stilsikkert fra hualamphong station, bangkoks togstasjon. Jeg hadde for anledningen innkvartert meg i en 2.klasse vogn med aircon og sovemuligheter. Om alt gikk etter skjema skulle jeg om 11 timer befinne meg i "Surat Thani provinsen", Thailands største provins. Hva som ventet meg ved endeholdeplass for turen var jeg usikker på. Mitt eminente reiseselskap, stian, var positiv i sin omtale- denne øya kan bli spennende- ko Pha-Nghan- her kommer vi!

Togturen var et meget bedagelig og sjarmerende bekjentskap. Togsettet hadde ei dedikert restaurantvogn, der jeg inntok et streit måltid, mens riksåkre, bønder, kyr, jungel og småbyer passerte mitt blotte øye langs skinnene. Sovefasiliteten skulle imidlertid vise seg bli en liten utfordring, spesielt ble dette åpenbart da jeg fant ut at halve bringa disset lekent over kanten på køya mens jeg iherdig forsøkte å finne en passende lesestilling for mitt medbrakte "hercule" lektyre..Det meste er beskjedent i asia, også togsenger. En blid togvert stakk huet inn ( antagelig på grunn av den dissende overkroppen) og lurte på om jeg kunne tenke meg å bestille frokost til dagen derpå, jeg betakket meg pent, stakk bringa inn i køya, og sovnet som en strandet hval! En liten halvtime etter skjema kom vi smygende inn på vår endeholdeplass, "Phun Phin" station- Surat Thani. Derfra ble det 45 minutt buss og 3 1/2 time båt ut til Ko Pha-Nghan. Øya ligger forøvrig omlag 20 km unna den mer kjente storebroren "Ko Samui", som neppe trenger spesielt mer omtale enn det reisebrosjyrer kan levere! Vi hadde imidlertid, for anledningen, funnet ut at vi skulle bo noe perifert og isolert i forhold til de mange andre som hadde satt samme kurs. Ko Pha-Nghans mest kjente strand "Hat Rin Nok" er nemlig stedet for verdens største strandparty "full moon party", Som holdes en gang hver måned- og som selvfølgelig gikk av stabelen den dagen vi entret øya..Vi lo litt lett av dette enkle faktum-Planlegging er ikke nødvendigvis vår sterke side! Er det noe jeg ikke trenger er det tusenvis av rusa tullinger rundt meg, for ikke å nevne den mannsterke politistyrken som haler inn utlendinger med fluoriserende øyne for et stevnemøte med arrest og bøter..eller rettere sagt thailanske politimenns mulighet for korrupsjon! Heldigvis er det ikke mindre enn et tjuetall alternative strender å hospitere på, mange kun tilgjengelig med båt- så noe brukbart skulle vi nok finne!

Vi praiet oss etterhvert en 4 hjulstrekker til vårt formål, og rundt 30 minutt i ulendt og lekent terreng kom vi frem til vår utvalgte strand "hat Sadet" med innkvarteringen "Mai Pen Rai Bungalows" som tema. Etter å ha slept kofferten et stykke langs stranda som en idiot( backpack er å anbefale på strand folkens,)kom en trivelig arbeidsledig thai og tilbød seg assistanse for min trillekoffert opp den lange, ufremkommelige, og bratte skråninga opp til bungalowen....DEAL! Som en blekfet invaderende kolonist entret jeg hytta glisende etter den anpustne stakkaren, stakk til han 20 bath for jobben og startet utpakkinga...puuuh...livet er hardt!! Bungalowen var forresten rent fantastisk der den var bakt inn i berget med primetime utsikt over en hærlig jungel, kokkospalmer og vakker strand. prisen? 100 norske spenn natta!

At vi hadde funnet oss en rolig strand ble åpenbart da undertegnede fant ut at det ikke var en matbit å oppdrive på de 4 alternative spiseriene etter klokken 2200. Siden hospiteringen var noe "lissom" vennlig Eco-orientert, stengte de også strømmen( noe som inkluderer den lille vifta jeg hadde) fra midnatt til 1100 om morgenen. Det kan bli varmt i en enkel bungalow med blikktak i asia, jeg lover dere...For mitt vedkommede var jeg allefall oppe passe svett og kokt i 9'tia hver morgen- og jeg elsker varme! Men med en utsikt mer fantstisk enn det meste jeg har sett var dette et greit offer. Stedet, stranda og omgivelsene var rett og slett unike! øyas naturlagde villskap skapte en ramme så rustikk og naturlig at det var vanskelig å ikke bli himmelsk begeistret. Om noen har sett "The Beach" skulle analogien være i boks! Dagene dasset seg forøvrig lett og lekent avgårde med bading, soling, trasking, lesing, og ikke minst- timevis med lett filosofi på terassen mens vakre sommerfugler i all verdens farger lekte rundt. Om kveldene satt compadre og jeg med blikket sakte ut i horisonten med en kald pils (erhvervet med is i pose fra den lokale restauranten situert et stykke lenger oppe på berget) og god musikk på to små reisehøyttalere.... la vita e bella!! Ut i havet kunne man skimte små lysende lanterner fra de lokale fiskebåtenes garnsetting, mens ildfluer lyste fluoriserende grønt opp i nattemørket

Etten en regnfull kajakktur i havet kom jeg opp til bungalowen og slengte fra meg badetøyet på rekkverket. Der kunne jeg til min store fasinasjon se at jeg hadde hatt selskap mens jeg var ute. En slange hadde funnet stedet riktig for et aldri så lite skinnbytte- så der lå skinnet langs rekkverket( se bilde) klar til inspeksjon! Jeg kjente på sakene- smidig og ferskt. Det burde ant meg at området var fullt av slanger, men jeg hadde rett og slett ikke tenkt tanken. Jeg henvendte meg til "landlord" som fortalte at det var mange slanger ved stedet, også av det særdeles giftige slaget. De hadde visselig en tendens til å forflytte seg når det regnet. Vel...dette er streit, men med tanke på regntiden var dette informasjon jeg gjerne kunne tenkt meg hadd ved innsjekk, spesielt etter å ha trasket barbent rundt i skog og kratt uvitende om de meget skadelige skapningene. En ting er Orm i trusa, en helt annen er en giftig luskende slange i lakenet! 3 dager etter innsjekk stakk vi fra øya ubitt og med livet i godt behold. Folkens- Jeg glemmer aldri Ko Pha-nghan.

Etter en overnatting i "Surat Thani", tok jeg minivan 4 timer sørover til Phuket og mitt gamle bekjentskap "Kata beach". Det var egentlig ingen logisk grunn til å stikke sørover på dette tidspunktet, spesielt siden regntiden er tilstede i all sin prakt. Jeg trenger imidlertid et fly til bangkok for videre reise, phuket er da en meget grei hub med rimelige flygninger og mange flyvninger. Etter at jeg ankom stedet har jeg nå brukt noen dager på scooter rundt omkring til templer, utsiktspunkt, nabostrendeer mm og koser meg aldeles utmerket. jeg stresser minimum og tar ting som de faller seg. Formen er i pari etter "blackadder's" inntog og livet kjennes riktig så deilig. Igår var jeg på "easy Rider", et skittent men ok sted, de har liveband hver kveld. Det går mest i rock- en sjanger som egentlig passer meg aldeles utmerket! Jeg har nå vært på reise i 6 uker, fy flate, det kjennes som 2!

Dancing poo pooh - i banglamphoo

stefanly — Sun, 23 Sep 2007 18:12:00 GMT

Dagene snek seg sakte mot avslutning for leiekontrakten med Mai Nan Villa, en måneds hospitering i nord-bangkok hadde gjort kjempeinntrykk. Jeg hadde blitt godt kjent i nabolaget, med naboene, markedet og ikke minst omgivelsene. Tiden var imidlertid inne for forandring, og da jeg mottok en telefon fra mitt tidligere reiseselskap "mr bucket" (stian) om at han meget overraskende skulle sette lankene mot mitt farvann om kort tid var dette nyheter som passet meg utmerket. Jeg skulle den neste tiden ha min eminente reisekompanjong ved min side, jeg kjente at lankene var klare!

Allerede mandag 18 september troppet han opp glisende med backpacken slengende om skuldrene! Det visste seg nemlig at mannen hadde bedrevet iherdig lobbyvirksomhet for en permisjon, til tross for et tidligere bastant avslag! Denne gang hadde han på mirakuløst vis greid å overtale ledelsen til ikke mindre enn fire uker fri. Jeg hadde for anledningen flyttet ut av leiligheten min og leid oss et stort rom på "miami hotel" downtown bangkok. Sentralt beliggende til byens fasiliteter med skytrain og undergrund var hotellet perfekt for vårt formål. Man flesker til når gode venner kommer til byen!

Hotellet var forresten en spesiell opplevelse. Til tross for at det ble ferdigbygd i 60 årene, har de behold inventar slik som resepsjon,lamper, møbler, telefoner mm i autentisk stil helt opp til idag...Det er ikke vanskelig å skjønne at tidens tann har slitt stedet betraktelig, men det hadde alikevel en slags "down & out sjarm". Umiddelbart tenkte jeg "James Bond" ved ankomst, for 40 år siden tror jeg faktisk det kunne vært en realitet, spesielt om vakre "miss moneypenny" kunne byttet plass med den transseksuelle resepsjonisten. Rommet var av det meget romslige slaget, med en innredning så spesiell at jeg tror selv Salvador Dali ville krummet barten i surrealistisk glede- og Picasso blitt hakket mer iderik. Vi var blant annet utstyrt med en lyseblå telefon, et hjemmemalt rosa kjøleskap, orange og brunt gulvteppe i rutermønster, brunt sengeteppe, rosa sengestamme, grønt stammelaken, to herlige røde og hvitspettede stoler( utrolig lik de som sitter i min 65 mod fiat 600),for ikke å glemme de minst 25 virile kakkerlakkene av ulik størrelse som hilste meg velkommen dagene etter innsjekk. Jeg må forresten tillegge at kominasjonen orange/ brunt rutermønstret gulvteppe og kakkerlakker er en sykelig pervers ide, spesielt i et kontinent som asia....jeg brukte faktisk sandaler inne de to første dagene da det erfaringsmessig "knaset" vel mye under bena..ulekkert..Stedet har foruten dette noe spesielle, la oss kalle det "ekstrautstyret",en rimelig streit(7x12m)deilig pool med bokstavene "MIAMI" inngravert i flisene..Kitchy...jeg tør ikke tenke tanken på hva som lever i vannet!

De første dagene turet vi litt rundt i bangkok, og planen var egentlig at det ikke skulle bli så mange dager i byen denne gangen. Skjebnen ville det imidlertid noe annerledes for meg. Vi bestemte oss for å ta noen netter i banglamphoo, et utrolig sjarmerende område, et stenkast fra "khao san road", backpackermekka numbero uno i bangkok. Derfra så det ut til at det kursen skulle settes mot "koh samet"- ikke langt fra cambodias grenser! Formen var imidlertid ikke udelt positiv til slik forflytting. De siste dagene hadde det, for min del, blitt meget lite soving og formen tiltagende sliten. Til tross for at jeg iherdig prøvde, kunne jeg ikke finne hvile i skrotten. Jeg hadde ikke drukket "gullbrus" på flere dager, alikevel kjentes kroppen tafatt, utslitt og ikke minst like medtatt ut som etter ei syk fyllekule. Når jeg i tillegg begynte å slite med mat og vanninntak, diare, brekninger på tom mage, samt svettet som en tyrkisk gamp, skjønte jeg at noe var på ferde. Etter den første overnattingen i banglamphoo (hotel Rajata) kunne jeg etter morgenens toalettrunde skimte konturene av mer liv i toalettet enn hva som kunne antaas normalt. Jeg trodde jeg hadde hallusinasjoner- var det virkelig liv der nede? Jeg slo fra meg tanken, det var sikkert sig fra dassvannet- man driter ikke dyr!

En kjapp konferering med min wingman fortalte meg at det slett ikke var usannsynlig at noe suspekt hadde inntatt kroppen min på ufrivillig vis. Han hadde endog opplevd dette selv ved en tidligere tur. Det første jeg gjorde etter en dårlig natts søvn med brekninger, var å dra til lege for konsultasjon. Jeg omtrent svettet blod av bekymring. Etter en lokal sjekk av det meste vitale var konklusjonen klar- Jeg var en syk mann! Jeg hadde introdusert endel ideer selv, om parasitter,bakterier, dårlig drikkevann, bedervet mat mm, men legen sa bare "ye ye", pumpet som en gal på blodtrykksmåleren,hamret villkårlig på kroppen min, mummlet litt for seg selv og virket rimelig ubekymret.. Diagnosen var klar: Jeg hadde et blodtrykk som lå høyt over pari, dårlig væskebalanse og ikke minst "dancing poo pooh"- ORM! Det var tydeligvis ikke første gang legen stillte denne orm-diagnosen, for etter noen få strakser skrev hun ut 5 preparater som visselig skulle få meg på bena fortere enn svint. Om dette ikke hjalp kunne hun forsikre meg om at det skulle gås ytterligende kraftigere til verks-("innvortes so to speak"). Jeg fikk dra tilbake til hotellet, uten det foreslåtte intravenøse tilbudet på 2 timer saltoppløsning i arma, mot at jeg lovte å holde meg i senga og bestille en tankbil med vann- dette ble gjort!

Nå har jeg holdt meg rimelig rolig de siste dagene, knasket antibiotika til den store medaljen, samt drukket så store mengder vann at jonsvannet ville slitt med leveringa. Formen er mer eller mindre i pari, ormen "blackadder" er tilsynelatende knekt og matlysten er tilbake for fullt. Jeg tar det pent på matfronten og holder meg til meget streit og kjedelig mat, og ikke minst - null alkohol. Hvordan jeg har fått i meg faenskapen er jeg fremdeles like usikker på siden ingen nevneverdig forklaring ble gitt av legen..jeg har imidlertid en sterk mistanke til den lokale ferdigstekte halvvarme kyllingen erhvervet fra den lokale kjøpmannen.... jaja, en ting er iallefall sikkert...snart ser jeg for meg at jeg skal ture videre til nye spennende områder. Flere dager, mer eller mindre innesperret på rommet med tv har gjort meg passe kurert for tv-titting og reiseklar til tusen. Det er nemlig ikke grenser for hva de greier å sende av bedritne tvprogrammer, musikk og propaganda i dette landet! De fleste programmene er av typen klovne-slapstick med trommer, bjeller og falsk applaus. Musikken er av et så klissete og feminint slag at man får hull i tennene bare ved synet- De aller fleste vanlige boyband vil ved sammenligning fremstå som blodtørste satanister, og snille guttekor som eksorsister av tredje grad! Ikke minst spilles den thailanske nasjonalsangen omtrent 300ganger hvert døgn, med infovignetter av kongens oppvekst, landets fremgang og alskens andre tema det er vanskelig å tilegne seg noen nevneverdig interesse av. Takk alskens gode makter for at jeg ved en innskytelse falt for to pent brukte & lekne eksemplar av Agatha Christies "Hercule" noveller på det lokale markedet. Jeg leser nå "Peril at end house",jeg kan ikke annet enn å si at "them grey cells, them are still working folkens!"

Siden jeg ikke har kamera med meg (mistet i phuket medio mars) er det blitt dårlig med bilder (nei jon, bondevikforhenget er ikke grunnen til den fattige bildebruken, selv om det slett ikke var en umulig tanke).Planen var å investere i et nytt kamera, men med en noe begrenset pengebeholdning ser det ikke ut til at det blir noe annet enn engangskamera foreløpig. Ryktet tilsier imidlertid at mr.bucket har med seg et eksemplar av sorten, så det er mulig det kan bli en og annen oppdattering på bildefronten- uten at noen lovnad ubetinget er gitt av den grunn!

Siam smile inn & bar- Jeg flyttet inn!

stefanly — Wed, 12 Sep 2007 23:54:00 GMT

Drosjemannen gliste medvillig- Sukhumvit var et kjennskap som antagelig daterte seg langt tilbake i tid! aaaah...you like thailady sir? boom boom for sure!

Etter timer med valfarting i bydelen sukhumvit, som visstnok oxo samtidig holder tittelen som en av verdens lengste gater, bestemte jeg meg denne dagen for en aldri så liten ferie i ferien...Etter rundt 4 timer med rekognosering rundt omkring i felten bestemte jeg meg for å ta inn for noen netter. Jeg hadde tidligere sett meg ut dette lune stedet for hospitering da prisen var av det rimeligste i nabolaget.. Siam smile inn & bar- here i come!

Jeg var rimelig skeptisk ved en kjapp titt på reklameposteren, som med et norskt flagg tydelig indikerte kundegruppa for stedet...farangs(utlendinger)! Er det noe jeg aldri finner på, er det faktisk å booke meg inn på slike steder. Men prisen var utrolig god, rommene store og meget velholdt- og siden stedets meny ikke var av av slaget " karbonader m/ ertestuing, lutefisk med bacon mm", tok jeg sjansen! Menyen var faktisk en passe streit miks av asiatisk og europeisk matkjennskap..Dette er bakgrunnen for at jeg til slutt flyttet inn i en bar!

Jeg stakk, ettter innsjekk, innom rommet for en kjapp dusj, deretter ned i baren for en matbit...jeg speidet menyen og fant meg en tunfisksandwich som virkelig kunne friste ganen...det tok ikke lang tid innen denne velsmakende godbiten ble servert og konsumert.! En av de sjarmerende servitrisene, som holdt meg med selskap underveis(hun satte seg ned straks jeg hadde bestillt mat og cola), var imidlertid på utkikk etter en annen "tunfisk" denne dagen, og lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg litt " loom selvice" etter måltidet..."desselt on loom...we boom boom?.. jeg takket pent nei, selv om vippene hennes blunket verre enn et sett kvasse radare fra UP!

Senere samme kveld utforsket jeg endel lure soier i bydelen, og noen av dem virkelig krydde av indere, folk fra midt-østen og arabere. Området jeg hadde vandret i fikk jeg siden vite kaldtes "little arabia", soier som praktiskt talt er rendyrket muslimske...Tildekkede kvinner, null griser(i) og vannpiper med frukttobakk er kjennetegn for disse soiene...For ikke å snakke om den flotte arabiske utsmykkingen som gjerne preger lokalene, og gir deg en fornemmelse av at du er et helt annet sted enn bangkok! Lukta av spennende grillspyd, ala marokko, sivet lurt i neseborene og vekket gode gamle minner.

Min gate var godt besøkt av utlendinger..det ligger sikkert et hundretalls barer spredt i dette sentrale området, og mange har sine "bargirls" som hyler etter deg ved passering..Slik visste det seg faktisk også være tilfellet med min hospitering, men jeg sjekket inn litt for tidlig på dagen til at de hylende jentene var ankommet! Språkbruken kan faktisk bli rimelig frekk(leken) i nattetimene, uten at dette ser ut til å plage de sexletende, blekfete og skallede europeere av den grunn. For i soi 5 - 23 er sex virkelig big buisniss, og mange er kun i området for en ting...kremt...jeg trenger sikkert ikke utbrodere ytterligere! Iallefall titter ingen rart på deg om du skulle komme leiende på en thaibrud, en mann, ei sikkert ikke heller en sau. I tillegg finnes et sykt antall gateboder til ymse handel klar til din disposisjon..Forhandlerne er tidvis kreative nok til å hente inn tungtveiende salgsargumenter, slik som da jeg forleden gikk meg på en elefant(som solgte kjeks tror jeg) midt i bangkokjungelen...Den leverte iallefall fra seg varene med snabelen, og ga fra seg et lekent lite hyl for å understreke at betaling krevdes! Hadde han servert pils hadde jeg handlet kjmepestort! kremt..jeg sier ikke mer!

Etter noen pilsner ute i felten tenkte jeg egentlig ta kveld, jeg var sliten i huet og trøtt i beina, men ved ankomst guesthousen (og en nyinvestert pils) kom plutselig en ukjent kropp i friskt sprang mot meg..."HALLO DU E NORSK"? Det var jarle, bar & gjestehusets eier! Servitrisene, som forresten bistår innsjekk til gjesthuset, innkaster til baren, utkaster, samt tilbyr "loomselvice", hadde "sladret" om at en kar fra gamlelandet hadde stukket nebbet innom- Jarle ville hilse på. Han visste seg være en meget blidspendt kropp fra vestnes(gammel offshore gubbe, glad i alkohol, og godt gift i thailand),som i de siste 7 årene visselig har drevet dette og flere andre mer eller mindre tvilsomme etablissement i regionen( jfr prostitusjon). Etter noen pils og hyggelig samtale var saken klar. Jarle ba meg med på en sightseeing rundt omkring i sukhumvith- by night!..Han kjente for country denne kvelden og lurte om jeg lot meg friste..Country? Jeg kunne ikke ærlig talt ikke si nei!!

Sukhumvit ble turet opp og ned i alle bauger & kanter,(med motorsykkel og taxi) og flutselig befant vi oss på "Country road"- bass balalaikaens hjemland. Dette stedet er forresten en forlengelse av det mer kjente" Soi Cowboy"- Gogo entertainment place numbero uno! Vokalisten som snart har turnert de 80 (og som visstnok mesker i seg en liter vodka og 80 sigg om dagen) sang noen sanger med en stemme som ville gjort raspeballer forlegne. Om jeg sier at mannen sang like surt som en raggsokk kunne ikke dette vært en mer underdrivelse...Men endog -rimelig Sjarmerende! Deretter ble det noen små intetsigende utesteder, før vi avsluttet runden med komplekset "Roof top garden". Ved ett av stedene kom jeg i samtale med 3 piloter fra "Srilanka Airways" som fortalte meg siste sladder fra flyfronten... "russiske cargoflygere drikker noe sykt"...Informativt..vel å merke om du er en pakke lutefisk i transit!

Kveldene i sukhumvit var spennende og har vist meg at dette området ikke bare handler om kjøp og salg- det handler gjerne også om relasjonsknytting mellom folk (utlendinger) som er i bangkok over lengre tid. Man kan virkelig skape seg et internasjonalt nettverk i dette området. Ikke minst er den en smeltedigel for flere nasjonaliteter enn hva jeg kan navnet på. Selv om den meget tydelige prostitusjonen henger noe belastende over deler av bydelen, er den alikevel inspirerende, mangfoldig og leken...ja om du ikke er av det alt for sarte slaget da!

Bangkok- Hverdagslivet!

stefanly — Mon, 3 Sep 2007 23:02:00 GMT

Bangkok smoggen ligger som et lunt solfilter over byen og tuc-tucene blåser som virile trompeter i øra der de gasser seg i en eksossky lekent bort veien. Englenes by er et fantastisk skue! Noe vakrere skal du se lenge etter!

Selv om engler omtrent er et skjellsord( takk til mertha berta,) kan dette spektakulære synet imponere og skape gudetro hos de aller fleste. En natt under regntiden, med thunderlights, kan gi et vanlig seksuelt samkvem bismak av kjedelighet, samtidig som de pulserende discokulene i byen ser ut til kunne kurere den mest normale sjenerthet i mennesker. Er du riktig heldig kan faktisk speide en stjerne på den syke himmelen- selv om det ikke skjer nevneverdig ofte. Dette er iallefall storbyen som kan få den mest frenetiske storrøyker til å stumpe siggen på flekken og asfaltcowboyer til å gni seg i hendene av ellevill begeistring. Bangkok imponerer brutalt- om enn på sitt egne lille vis! Ta ikke feil- Selv om Bangkok er en storby som fremkaller hostekuler og nervøsitet hos en hvilken som helst naturtilbeder, eller fotgjenger av den grunn, kan den samtidig pleie sjela di av en prismessig umulig karakter.

Sant skal sies, kjøremønstret er så hardt at man med rette burde ha øyne i nakken, noe fotgjengerfelt skal du tidvis se lenge etter- og finner du det, bør du alikevel se deg godt over skuldra! kjøreregler virker mildt sagt av en veiledende karakter i dennne regionen. De snikende drosjene letter deg gjerne litt ekstra (overbetaling), om du skulle falle i fella og fortelle dem at du er ny i byen..Takstameterer har nemlig en merkelig tendens til å slutte å fungere! Om du tilfeldigvis skulle praie en av de fristede drosjene underveis vil en adresse, skrevet på thai, hjelpe en hel masse. For det er visselig nemlig ikke bare snikete thaidrosjer i bangkok, neida, i følge "Lonely planet" vil de aller fleste hjelpe deg om de kan. Siden mange er bygdegutter, og bonder med feilslått avling som har trukket inn til byen for noen skarve bath ekstra til livsopphold, har flere visselig vanskelig for å finne frem i jungelen..Jeg skjønner dem godt om så er tilfelle! Kanskje skyldes også endel av problemene ikke minst fordi en blekfet europeer voldtar språk og gater til det totalt ugjenkjennelige...kremt..jeg nevner ingen navn!!!

Selv om byen mildt sagt er et eldorado for asfaltcowboyer med gode lunger og friske nerver, skal du ikke avskrive den av den grunn- det finnes håp! For de med et redusert oksygeninntak har byen nemlig et eldorado av deilige og friske(?) parker klart satt opp til din disposisjon, og vil gi deg en livgivende pleie til de smogfyllte lunger- mens verden passerer i sitt eget sedvanelige tempo. Imellom skyskrapere, smug og paradegater finnes det i tilegg et tusentall boder for mat, klær, elektronikk og alskens kremmeri, der du kan gjemme deg bort fra alt dette og kanskje heller bli inspirert av en deilig wok!

Bangkok er idag omtalt som en av verdens mest spennende- men ikke minst- forurensede shoppingbyer! Det siste har visstnok vært gjenstand for en statlig satsning siden omlag en million innbyggere i metropolen til daglig sliter med pusteproblemer og allergier grunnet all all trafikken...( man sluttet med blybensin, bedret dieselkvaliteten og pleier sine parker)..Dette har visstnok, ledet byen positivt i "tet" forran bla Beijing, Jakarta, New Delhi og manila...you go bangkok- you go!!!

Forleden bestemte jeg meg for en liten visitt til the “Chatuchak marked”. Dette ligger situert ett godt stykke unna mitt ellers så stille og øde habitata, men mine to lekne og meget villige lanker( restituert ved hua hins strender) travet ivrig langs fortauskantene et godt stykke-helt til tiden kjentes moden for flere krefter(jfr tuc tuc). Lukter, smaker og opplevelser er opplinet underveis og gir deg akkurat hva du trenger av livstrengende energi, for ikke nevne deilig luktende motivasjon .Med den mathungeren undertegnede besitter, virker intet umulig å oppdrive i Bangkok..Snegler , slange, orm, firfissle, kylling, griseskank. skilpadde, mus, frosk., rottte, gresshoppe, oksestek- eller kanskje en deilig fiskewok? Alt dette driver deg faktisk til grensen av et matverdig sammenbrudd- uten at det er et nevneverdig problem for min del! Jeg har lenge fantasert om at matgleden min krever noe mer enn rema1000 for tilfredstillelse av ganen- denne gang er jeg sikker - Bangkok bekrefter mine muligheter mer enn hva en hvilken som helst matmyndighet noen gang kunne tillate i gamlelandet! Du handler hva du du skulle tiltrenge i bangok- Lett er det!

Chatuchak marked er et helgefenomen, og betraktes visselig som det aller ypperste i kategorien hva gjelder handel for hele regionen..Det finnes visseligen ikke et eneste sted som gir deg samme valuta for pengene. Gjett om jeg brukte slik informasjon.! Etter uttallige runder, en sinnsyk evighet seneren, og med en real dunge t-shirts i posene, var jeg rimelig happy- handelen var forseglet! Markedet er mildt sagt av en kaliber som kan skremme den mest ihugga handelsreisende- Det er virkelig enormt. ( Det nevnes, i mine kretser, at dette markedet er godt for en lengde paa omkring 5km - jeg betviler egentlig ikke et sekund) Til hverdags finner man ellers et marked for økologiske grønnsaker.

Idag fikk jeg meg forresten samboer! En leken liten gecko kom inn badeveien. Jeg tok et kjapt intervju med vedkommende,( med rumpespyleren klar bak ryggen) men siden han virket av det utvilsomt vennlige slaget, innvilget jeg likegjerne krabaten opphold og arbeidstillatelse på ubestemt tid.. Han ligger nå iallefall rimelig happy og lurer bak dassen..!

Dagene går fort i bangkok, jeg nyter livet til det fulle og inntrykkene er massive. Hverdagene virker propfulle av nye små og store begivenheter. Selv om det selvfølgelig er utfordrende, for det er det, kan jeg virkelig ikke si at jeg savner gamlelandet av nevneverdig karakter. Jeg begynner faktisk finne meg aldri så vel til rette i denne verdensmetropolen. Det er spennende å vandre rundt i vill begeistring, og ikke minst, et virkelig privilegium å kunne tilbringe masser av tid i denne flotte hovedstaden!

Gallery: Hua Hin

stefanly — Fri, 31 Aug 2007 22:45:00 GMT

Hua Hin - For spesielt interesserte!

stefanly — Fri, 31 Aug 2007 22:00:00 GMT

Etter noen benflyvende dager i bangkok lot jeg meg til slutt friste..Apostlenes hester, til tross for sin yrkestittel som svorne asfaltgjengere, virket klar en anseelig mengde gylne sandkorn, lett havsalt og rekreasjon for å opprettholde sin magiske evne til forflytting!

Omlag 22 mil sorvest for bangkok, i "Prachuap Khiri Khan provinsen" ligger Hua Hin. Etter at tidligere kong Rama i 1926 visseligen lot bygge en kongelig ferieresidens i denne tidligere så idylliske fiskebyen, har thaier betraktet dette som en ferieby av ypperste klasse..."Er det godt nok for kongen, er det visseligen godt nok for oss"!! Sigende er byen fremdeles feriested for dagens kongefamilie, noe byen vet å profilere ved enhver gjeldende anledning! jeg var skeptisk, men lankene ville ha sitt, jeg bestemte meg for å ta sjansen!

Bussen startet med et bykst fra terminalen, og en stemme langt inni huet fortalte meg straks at den annonserte tiden på tre timer neppe kom til å holde stikk. Dette hadde jeg fryktet allerede ved billetthandelen. Stemmer skal man absolutt ikke kimse av, ei heller magefølelse. En time etter avgang var vi fremdeles ikke ut av bangkok by...Bussen stoppa oftere enn en asiatisk "lolex", og jeg visste straks at den bedritne thaimalayen som solge meg billetten, hadde jugd meg rett opp i trynet hva angikk tidslengde for turen..Dette var en vanlig rutebuss til Hua Hin, dvs hundredeogtreognitti stopp = ikke noen ekspress! hadde jeg ikke hadd gemytt likt "Mahatma Gandhi"(foruten noen ellers opplagt sammenligning) kunne sjansen for en boots "langt opp et visst sted" ha blitt et alvorlig faktum for vedkommede! Jeg tenkte imidlertid at jeg har all verdens tid, null stress, jeg skal faktisk nyte turen, utsikten og veien mot destinasjonen...hadde det ikke vært for at tassen bak rattet var av det det snakkesalige slaget, med utestemme, kunne nok turen blitt ganske så streit den. Typen var nemlig virkelig i storform denne dagen, der han tutet, jabbet ustanselig på inn og utpust, blinket som besatt og hylte thaigloser- alt mens han betjente rattet..jeg ble smertelig usikker på hva denne kroppen hadde inntatt til frokost, at det var de sedvanelige thainudlene som jeg kjenner godt utelukket jeg imidlertid sporenstreks- Ingen blir slik av nudler, ikke engang de med ekstra chili fremskaper en slik vill karakter! Hadde jeg kunne se inn i de smale øynene til skurken, ville jeg tippet at de var av det selvlysende fluoriserende slaget, antagelig mest egnet til raveparty. 4timer og 45 minutt senere- ankomst Hua Hin- i forrykende regn.

Etter innsjekk, deilig dusj samt rekognosering av farvannet, var saken klar...Jeg beveget kroppen taktfast mot et moro lite etablissement, situert utendørs. Jeg hadde allerede i en tuc tuc sett meg ut dette lune stedet ved ankomst bydelen...Ikke ulik en tropisk hage lurte dette stedet smilende bak mange av de andre mer opplagte alternativene i området...Tanken på noen iskalde gullbrus( type singha) i en litt tropisk setting virket forlokkende som djevelen- og kvelden var fremdeles pur ung. Underveis forsto jeg at det skjedde ett og annet spesielt ved stedet..jeg ble ved inngangen tatt imot av betjening( med et meget fordelaktivt utseende) som fortalte at denne kvelden var avsatt til et bursdagsselskap- med karaokemaskin..KARAOKEMASKIN!! Jeg erindret sporenstreks, fritt fra hukommelsen, noen meget fuktige og moro kvelder jeg hadde opplevd ved min tidligere visitt i asia, som inkluderte en slik liten vidundermaskin( og mitt eminente reiseselskap mr. soi cowboy), uten at noen dataljer skal lekke ut fra min side..kremt..vel..Om det var mitt resolutte smil eller ren sjarm vet jeg ikke, men jeg ble alikevel umiddelbart bedt inn for noen forfriskninger- som viste seg mer forfriskende enn hva jeg kunne tenkt!

3 Singha senere ble isen brutt av noen utrolig kraftige smell i lokalet! En av gjestene hadde( for meg) i smug fisket frem en revolver fra den sorte rumpetaska si og trykket infernalsk på avtrekkeren i retning himmelen- akkopagnert av hyl som kunne fått selveste geronimo til å slå full retrett..! En kjapp titt i lokalet tilsa heldigvis at dette var et ventet stunt, ingen var skutt- det var utrolig nok bare en liten ekstra hilsen til bursdagsbarnet ...puuh...Hurra! (Respekten for små thaier med sort rumpetaske steg med dette et tjuetalls knepp!) Senere skulle jeg faktisk erfare at en god del av bursdagsgjestene var politifolk, utstyrt med pistol,og at stuntet var tilsvarende avklart med gjeldende myndighet, jeg ble nemlig invitert bort for aa bli bedre kjent med festdeltagerne- kremt...jeg sa ikke nei!

Jeg ble raskt kjent med gjengen som faktisk viste seg visitten verdig- makan te blide og gjestmilde thaier skal man lete lenge etter..for å si det slik, kvelden ble en eneste lang kontakskapende, billig, og meget trivelig festivitas som varte helt til fuglene startet sin morgensang !

Dagen etter var strand tema og bena fikk endelig skyllt seg litt i saltvannet... Stranda i Hua hin( ikke ulik byen) er forresten ikke mer enn middels stor, delikat, eller spesiellt attraktiv. Men skulle behovet kun tilsvare litt deilig vandring i havkanten, er den absolutt brukbar. I regntiden blomstrer manetene opp som sopp, og noen sorter av slaget kan faktisk forvolde en del skade om du skulle komme borti dem( jfr blemmer). Fete plakater i strandkanten informerer deg meget tydelig om dette fenomen, uten at det virket plage de få badelysne av den grunn.

Senere samme ettermiddag ble det blant annet unnagjort en scootertur opp til klosteret "Khao Chong Krachok", en helt streit, og antagelig byens eneste severdighet, som ligger på en høyde nord i byen. Her holder de oxo et tjuetalls lekende apekatter som sniker rundt og nasker til seg det du tilfeldigvis skulle ha liggende litt for lett tilgjengelig. Er du i den spandable mooden kan du kjøpe dem litt deilig apesnacks(sessongens friske frukt)og fore de nusselige skapningene up close & personal- overskuddet går forresten til drift av klosteret.

Til Hua Hin kommer gjerne horder av ferieklare thaier for å vade sine spinkle gulbrune asiatiske ankler i siambuktas salte vann- med kongefamiliens residens vel i minnet! For ikke å glemme resten av gjengen da- vaskeekte, blekfete, charterelskende europeere og amerikanere som har booket seg inn på overprisede hotellresorts-for litt good old "R&R"... penger lenge leve! Sjarmen som fiskelandsby er desverre loslitt for mange hotellresorter siden, og det eneste fiskerne ser ut til å fiske, er lommeboka rett ut av buksa di..ja-vel å merke om de ikke allerede har tatt den da! Prisnivået på mat, taxi, hospitering mm er omtrent det doble/triple av hva du betaler i en by som bangkok. For ta ikke feil - opplevelsesreisende valfarter til ikke hua hin, til det er det alt for dyrt, usjarmerende og turifisert. I etterpåklokskapens navn lurer jeg faktisk på hva jeg gjorde der!

Gallery: Chinatown

stefanly — Sat, 25 Aug 2007 00:26:00 GMT

Food mama..

Gallery: Bangkok

stefanly — Fri, 24 Aug 2007 23:48:00 GMT

Bangkok

Chinatown...En spennende Chow!

stefanly — Fri, 24 Aug 2007 15:38:00 GMT

Et mylder av gater, lune boder, restauranter, energiske kinesesere og en liflig eim av ubeskrivelige og eksotiske dufter ...Chinatown skulle denne dagen bli inntatt av en morgenfrisk, eventyrlysten og meget opplevelsessugen farang.

Jeg startet morgenen med taxi fra bopel til metroen, en tur som ble tilbakelagt på omtrent en halvtime eller deromkring..Fra den nordlige metrostasjonen "Catuchak Park" durte metroen i en heftig fart omtrent tretti runde minutt sørover mot endeholdeplassen for ruta "Hua Lamphong". Etter 15 holdeplasser var jeg kun en moderat rusletur unna det vibrante chinatown! Hua Lamphong er forresten Ikke langt unna det sjarmerende Banglamphoo, der jeg og mitt eminente reisefølge "bootha,aka mr.Soi Cowboy" holdt reir ved forrige visitt.

Foruten tittelen som en av bangkoks eldste og mest utviklede bydeler i sin tid( 17oo-tallet),innehar bydelen også et deilig frynsete rykte og stempel som tidligere hovedsete for opium, bordell, gambling samt gull og pantesjappe virksomhet i regionen..ikke spør meg hva som øyenslyst kan appelere til slike frynsete rykter og sagnomsuste snuskete bydeler- jeg passer nok mest inn. En del av bydelen var således tidligere dedikert til handel med ymse gods erhvervet på tvilsomt vis..."Thieves market". Slikt beverdiger man uansett- og absolutt med en aldri så liten visitt...

Idag er bydelen tilsynelatende like ren som en barnerumpe hva gjelder mye av den tvilsomme virksomheten. Pantesjapper og gullhandlerne er fremdeles tilstede i hopetall, og "Thieves market" eksisterer med sine mer eller mindre autentiske antikviteter- uten at stedet virker spesielt snuskete av den grunn..! Noen snikende runder rundt i de mange små og trange soiene forteller meg imidlertid at det nok fremdeles lurer en og annen skitten hemmelighet godt skjult innenfor de tusen vegger- det bokstavelig talt lukter av og ansporer til gammel heder og tradisjon i denne bydelen- noe også jeg kunne spotte med mine halvblinde øyne...vel, det er ikke alt man trenger blogge- det får bli en røverhistorie for spesielt interesserte.. Det skulle imidlertid ikke forundre meg om det fremdeles finnes en og annen tjuvete bedervet thaimalay som smatter tilfreds på ei heroinpipe og vandrer bedagelig rundt i bydelen med pantekvitteringer på innerlomma - om enn ikke på dagtid..

Av severdigheter har chinatown et ganske skrint utvalg..Det mest turistfokuserte finnes antagelig i "The temple of the golden buddha - Wat Traimit" Sigende med et buddha-bilde laget av solide 5.5 tonn rent gull...Men bare så det er sagt, det er ikke severdigheter du drar til chinatown for- Det er opplevelsen! De uttalige bodene med allt mulig slags krimskrams gliser pent mot deg straks du kommer deg gjennom "portene" og inn i en av de mange soiene i denne bydelen..Det er et sirlig opplinet sirkus som treffer deg midt i skallen fortere enn du rekker si bakgate...Skulle du ha noe som kan kalles en intim/komfortsone som feks inkluderer en minimumsavstand til andre mennesker, kan det tenkes at du er opp for en utfordring av olympisk karakter..I chinatowns smug er det nemlig tettere enn sild i boks- og du skal ikke bli direkte overrasket om det plutselig kommer en ellevill scooter fresende i folkemengden,tutende, samtidig som dagens pangtilbud fra en av selgerne blir plassert deg rett i øret- med markert styrke!

Jeg vandret begeistret soi opp og soi ned, ikke ulikt en villstyrig hannkatt i brunst..Dette er faktisk en utrolig stor og spennende bydel, slik bydelene i bangkok jo er..jeg kunne sikkert brukt dager uten at jeg hadde sett de samme varene, bodene eller for den saks skyld- de samme folkene to ganger.. Duftene som slo imot meg var av en karakter det er umulig å sted,datomerke eller tallfeste....antagelig skyldtes lukta kinesernes fasinasjon for spesielle fiskeprodukter, innvoller, rotbusker og andre remedier av helsebringende karakter, - for ikke å glemme alle de fresende wokpannene som disker opp et utall spennende meget eksotiske og sterkt luktende nammiser.. neserota og jeg ble iallefall kraftig utfordret der jeg travet imellom bodene! Produktene som ellers tilbys er for det meste alt praktisk som kan tenkes til daglig bruk, slik som plasposer,sluk,lure miksturer, nye eller pent brukte sko, t-skjorter, lykkeamuletter, klokker, radioer, sandaler og antagelig en million andre ymse produkter som du eller svigermor sikkert trenger en gang i løpet av livet.

Til tross for chinatowns utallige restauranter og foodstalls tok jeg meg god tid til å finne noe snadder som fristet magen i varmen..En kjapp titt på prisene i restaurantene fortalte meg at disse var ganske voksne, iallefall i forhold til hva som finnes i mitt nabolag, og med dyre kinesiske gjengangere som haifinnesuppe, hummer og dueegg på menyen tok jeg heller sjansen og slo hekken ned på en moro liten fortausrestaurant....En gammel pickup var for anledningen forvandlet til en smygende wokbalje med frysekapasitet, utslagbare stoler og bord..Den wokvillige smilende berta fra kina fisket umiddelbart opp noen lokale gobiter fra frysern og showet var igang...Av hva jeg kunne gjenkjenne i de 3 tallerknene, ble det for meg, servert et kreativt utvalg friterte kreps,kongereker, blekksprut,svinelever,nyrer,kyllingkaker,ymse innvoller fra ukjente organismer samt nudler og stekt ris til middag..Wow...Magen slo bokstavelig talt trippel salto mortale med venstrevridd skru av denne lokale "chowen"..makan te dynamitt!!Men det var deilig med litt mat og ikke minst kunne beskue den pulserende handel som foregikk i nabolaget med noenlunde fred og ro...filosofien lenge leve folkens...slikt setter iallefall jeg pris på!

Etter dagens heftige runde hoppa jeg stedsforvillet( for jeg var aldeles lost in space) ombord i en tuc tuc som tok meg ut av kaoset og geleidet meg trygt gjennom de smogfyllte gatene i retning metroen...

Chinatown stykkevis og oppdelt er nok ikke et spesielt eksepsjonelt fenomen, ei heller opplevelse,- men jeg kan love, som en helhet er dette oktanpregede ormebolet en vibrant, fullkommen og spennende bydel absolutt verdt en visitt:)

nb: mitt tlf nummer er 66-08-5075-1239

Ngamwongwan shopping..Telefon er nå i boks!

stefanly — Mon, 20 Aug 2007 19:33:00 GMT

Idag tok jeg turen til det lokale shoppingsenteret situert omlag tre kilometer fra "Mai nam villa".. Foruten et utrolig utvalg av mat, kles& elprodukter mm til meget pene priser, hadde de oxo et tjuetalls butikker for mobilprodukter...Siden telefonen min er sperret for andre enn netcom, kjopte jeg meg like gjerne en ny telefon og dertil egnet simkort. Prisen for mobilmoroa ble rett i underkant av 200 norske kroner,noe som inkluderte litt ringetid..deal! mitt nye tlfnr er: 66 0850751239. Siden de to smilende og pent kledde "thaigutta"(ladyboys i kjole) var så vennlig å konfigurere telefonen til engelsk kan jeg oxo ta imot og sende sms...Lett!

Nå er jeg vel hjemme, og etter en deilig dukkert har jeg pakket ut alskens kremmerier jeg falt pladask for..deriblant en eminent vannkoker beregnet til nudler og morgenkaffe...Jeg har av ulike grunner stor tro på at de andre beboerne vil synes dette er et fornuftig valg da morgenkaapen ligger igjen hjemme..jeg kan tenke meg at de setter fast morgennudlene i adamseplet om de skulle komme over en blekfet morgengrinete nordmann, snikende halvnaken rundt i korridorene etter varmvann til morgenkaffen..!