Jeg og jon travet opp og ned hanoi's sjarmerende gater og sugde til oss de mange inntrykk som treffer deg midt i skallen underveis. Bedagelige pauser trygt akkompagnert av iskald "bia ha noi" og spennende mat gjorde ufluktene til det meget trivelige slaget! Jon var fornøyd med innkvarteringen, et mellomstort og passe eksklusivt hotell midt i gamlebyen, med en rommelig balkong og primetime utsikt over de stessede bygatene. I tillegg var det en til randen fylt minibar for maksimal komfort! Vi la kjapt en slagplan. Jon hadde nemlig bare 10 dager til disposisjon så det var viktig å fylle tiden med minneverdige og gode inntrykk..Men hvordan opplever man Vietnam på skarve 10 dager(?)- vel, i ærlighetens navn, det gjør man faktisk ikke...men er man av det særlig optimistiske slaget plukker man seg kritisk noen lure destinasjoner og flyr avsted!
"Water Puppets theatre" ble det kulturelle innslaget fra Hanoi. Waterpuppets er en meget gammel kunstform(over 1000år) som bruker spesielle vannbestandige dukker for å fortelle både daglidagse og mytiske historier fra bygda i nord-vietnam. Både drager, fisker og enhjørninger forteller sine historier. Dukkene er fantastisk flott utsmykket, omlag en halv meter store og meget bevegelige. I noen av innslagene brukte de også pyroteknikk for å understreke alvoret i historien, mens et tradisjonellt orkester i bakgrunnen holder titterne passe inspirert. Flere små landsbyer utenfor hanoi lever idag faktisk omtrent utelukkende av å lage disse dukkene, og er blitt hovedleverandører for resten av landet etter at flere byer nå har etablert sine show - i turismens navn vel å merke!
Saigon ble inntatt med fly, og det virket temmelig innlysende allerede ved taxituren inn til byen at denne var annerledes enn hanoi. En ting var fraværet av den anmasende tutingen( joa det tutes- men ikke så innihampen sinnsvakt som i hanoi), en annen var den langt mer moderne arkitekturen. Saigon er til de grader mer kontinentalt anlagt( på de fleste områder) enn sin lillebror i nord, og byen er bekledt av høyreiste bygninger og neonlys. Vestlig musikk dundrer ut og er meget tilstede i bybildet, mens de mange motebutikkene kler de nybevisste vietnameserne opp i de lekreste plagg som kan anskaffes for penger. I motsetning til thailand kan man faktisk også oppdrive særdeles kule barer med meget god musikk, uten at de sedvanlige "gledespikene" henger over deg. Mens hanoi er restriktivt( gammelkommunistene lenge leve) og stenger skjenkesteder og matservering ved midnatt, holder de i saigon gjerne åpent til rundt 6 om morgenen. Prisene er av det vennlige slaget, så her kan man kose seg glugg uten at det koster skjorta. I noen byer kan man egentlig bare vandre rundt i sameksistens og la seg begeistre- saigon er egentlig en slik by!
Det skal med rette understrekes at Saigon ikke bare er en udelt positiv erfaring, selv om det positive nok ofte overgår det negative. Et kjempeproblem, og direkte tragisk sådan, er den offensive bruken av små barn i komersiellt øyemed. Noen av de stakkars barna er helt nede i bleiestadiet, og straks de selv greier å vandre( mens de holder seg i bordkanten) er de å regne for selvstendig næingsdrivende! Det er faktisk ikke mulig å vandre i gata eller spise på restaurant uten at et barn kommer for å selge deg ett eller annet du neppe har behov for. Man kan lett gjenkjenne "sjefen" bak operasjonen noen titalls meter unna- der barnets far eller mor på trygg avstand beskuer aktiviteten og venter på noen hardt tiltrengte "dong". Man kjenner at det ligger en klar forventning( og krav) om at poden skal greie å selge deg det ymse krimskramset med sin polerte sjarm, ellers kan det som jeg ble vitne til forleden hende. Jeg observerte nemlig at et lite jentebarn i 6 årsalderen direkte ble hudflettet, av det som tilsynelatende var mora, etter at et salgsforsøk gikk i vasken. Turisten( som ble tilbudt varene) lot seg tydeligvis ikke overbevise av den lille kroppens tilbud om en pakke tyggis. Ved returen tilbake til "sjefen", var det virkelig ikke grenser for hvordan det vesle barnet fikk kjeft for sin slette innsats. Jeg vred meg i panisk sympati på stolen. Hadde jeg ikke hadd litt vett i skolten, kunne jeg falt for fristelsen og fortalt denne demoraliserte helveteskvinnen ett og annet sannhetens ord om hvor små barn i skolealder burde tilbringe dagene,kveldene og nettene! Problemet er bare at 1. Jeg hadde antagelig faatt en betrakelig mer hissig "pimp" daddy på nakken, med mulig fatalt resultat. 2. Folk i dette landet er desverre lut fattige, underutdannet og kan ikke gjøre stort annet enn å søke lykken med de få ressurser de har tilgjengelige. Uansett årsak til bruken av de små sjarmklumpene( for de er virkelig noen nusselige sjarmtroll), kan jeg ikke annet å si enn at det er direkte hjerteskjærende og tragisk å beskue aktiviteten.
Jon var i storform og ville rekke en liten svipptur innom sentral-vietnam før hjemreise! Nha trang- badeby numbero uno ble destinasjonen! Byen ble ikke direkte lett inntatt, for etter et feilslått landingsforsøk med fly, måtte piloten sette kursen tilbake til saigon og prøve igjen dagen etter. Jeg kunne i detalj fortalt mye om den forbaskede flyturen, jeg strekker meg til å si at vi var glade vi kom levende tilbake til saigon, etter en nesten buklanding i sørkinahavet! Vel, tilslutt kom vi oss til byen, uten at jeg føler for å utdype stedet mer enn å si at jeg har vært i atskillig mer spennende og koselige badebyer. Jon brukte endel av sin tid i Nha Trang til utflukt ved de nærliggende øyene med båt, mens jeg foretrakk dagslange vandringer til fots. Vi var begge meget tilfredse med løsningen, for etter over to måneder på reise er jeg blitt litt av en gatevandrer, mens jon nok heller holder en knapp på båtlig avslapping!
Jon stakk etter sine 10 dager snuten hjemover, med sine mangfoldige inntrykk og noen suvenirer trygt lagret i baggasjen. Jeg satte kursen tilbake til saigon. Jeg hadde egentlig klekket ut en plan om togtur nordover, via "hue", men siden regnet leker i området og gir fra seg mer våte dråper enn hva jeg gidder forholde meg til- droppet jeg likegjerne hele opplegget for denne gang. Jeg kan ikke annet å si at jeg var en meget lykkelig mann når flyet endelig tok av fra Nha Trang flyplass- to timer etter skjema og i et forrykende regnvær. Skal jeg tro på meldingene som tikker inn fra gamlelandet venter det meg atskillig nok regn ved hjemkomst om stakkarslige to uker. Jeg gleder meg ikke- det sier jeg dere!
