Etter å ha pådratt oss tempelburnout i Ayuthaya, tok vi buss
til neste stopp på lista: Thailands
eldste nasjonalpark Khao Yai. Garantert tempelfri.. Jeg hadde aldri vært i en
nasjonalpark før og visste ikke helt hva jeg skulle forvente, bortsett fra
uendelige hektar med skog, og noen dyr som gjemmer seg innimellom trærne og
kikker ut paa alle de rare turistene..
Jeg hadde allerede rukket å bli ganske godt kjent med
reisefølget mitt, Sabina fra Israel.
Hun er typen med atskillig mer selvtillitt enn selvinnsikt, noe jeg regna med
hadde sin naturlige årsak i at hun hadde jobba som politimann (?) i Jerusalem de siste fem
årene. Hun er Israelpatriot og høyrevridd, så vi skjoente fort at det ikke var
noe vits i å diskutere politikk hvis vi skulle tilbringe x antall dager sammen
uten å ta strupetak på hverandre. Foreldrene hennes er ortodokse jøder (det er
dem som har trekloss på hodet og krøller foran ørene), så det var ganske
morsomt å diskutere religion med henne. Jødene er rare, de. De har noen veldig
merkelige høytider, blant annet en der de må bygge ei lite hytte av tre og
blader uti hagen,
som hele familien må bo i i en uke. Kan
ikke huske hva det skulle symbolisere. Og den skal ikke være skikkelig bygget,
hvis det regner så skal det dryppe regn gjennom taket. Det var flere andre
skikker hun kunne fortelle om, og jeg kunne imponere med min kunnskap om shomer
shabbaz, og irritere med vitser om joediske diamantsjapper. Nok om det!
Etter å ha bytta buss tre ganger, hvorav den siste var så
smekkfull at vi måtte stå i midtgangen i tre kvarter i 35 grader pluss, kom vi
omsider fram til inngangspartiet til Khao Yai nasjonalpark. Vi betalte oss inn
og vandret lystig bort til kartet over området for å finne ut hvor vi kunne
sjekke inn bagasjen. Nærmeste “gjestehus” låg 25 kilometer inne i parken, og
det fantes ikke noe transportsystem av noe slag. Heldigvis kom det picku'er og
SUV'er kjørende frem og tilbake hele tiden, så det var bare å slenge ut
tommelen og prøve å få haik innover i parken. Første bilen vi proevde oss paa, stoppa.
Sjåføren var en tysker som hadde jobba som fotograf i Khao Yai de siste 20
årene. Han kjente 250 av de 300 elefantene der ved navn, og han hadde masse
historier og tips om dyrelivet i parken. Det viste seg å være massevis av dyr,
både slanger, elefanter, krokodiller, tigere og aper med mer.
Etter at vi hadde sjekka inn bagasjen leide vi oss et par
sykler og satte avgårde, bare for å finne ut hvor sinnsykt dårlig form vi var
i. Veiene besto stort sett av bratte oppoverbakker, og til slutt måtte vi bare
gi opp og trille nedover til besøkssenteret igjen. Det var allerede blitt
mørkt, så vi tok med sekkene til sovesalen vi hadde leid senger i. Trodde vi.
Det viste seg å være trebenker, og vi hadde fått utlevert ei stråmatte og et pledd
hver. Det ene var madrassen, og det andre var dyna. Jeg vet av erfaring at det ikke er noe problem
å få sove på planker så lenge man har nok elefantøl til å drikke seg i svime,
men her var det ikke en aliminiumsboks i mils omkrets. Litt senere gikk tilbake
til besoekssenteret. Der fikk vi sitte bakpå en pickup full av turister som skulle
paa “night safari” rundt i Khao Yai. Det var bekmørkt. Det satt en guide oppå
biltaket og sveipa over landskapet med en kraftig lyskaster imens bilen kjørte,
og vi stoppa hver gang vi såg et reinsdyr som stod aa gressa. Det var ikke
særlig spennende, ingen ellediller eller krokofanter aa se.. Tilbake i leiren
traff vi en annen tysker som jobba som fotograf for National Geographics. Han
hadde reist rundt på jordkloden i to og et halvt år, og det virka som han ikke
hadde snakka med mennesker på nesten like lang tid. Han fortalte utrolige
historier til langt på natt om ting han hadde sett rundt omkring. Han hadde bl.
a. kollidert med scooter med ei stor saltvannskrokodille i Australia, han hadde fotografert drap foretatt
av svære lynsjmobber i India,
han hadde vært i diverse trøbbel i de fleste land du har hørt om.. Men han
hadde ikke vaert i Norge for der var det for dyrt aa reise.
Dagen etter bestemte jeg og Sabine oss for å ta oss en tur inn
i jungelen. Khao Jai er regnskog og full av blodigler og insekter som biter, så
det gjelder å kle seg med lange armer og bein, og gamasjer utenpå buksene.
Etter en bedre frokost (2 bananer og en kaffe), var det bare å legge i vei.
Stien var godt merka, så trengte ikke noen guide. Vi bestemte oss for å ta den
lengste løypa, som var ca. 9 km. lang. Det begynte bra, jungelen var relativt
tett men stien var grei å følge. Vi gikk i et jevnt tempo, og prøvde å få med
oss saa mye dyreliv som mulig. Forskjellige fugler, apekatter (gibbon og
makak), et par slanger som forsvant like fort som
vi fikk øye på dem, og tusenvis av forskjellige insekter og edderkopper. Trærne
og buskene og plantene var i alle sjatteringer (?) av grønt, og enkelte trær
virka som om de var hundrevis av meter høye og ditto aar gamle. Trekronene
tetta godt igjen under himmelen langt over tomskallene våre, så det var ikke
mye sollys som slapp igjennom. Det var som aa vaere Arnie i Predator eller han
fyren i Crysis.. Og det var blodigler. Hele tiden, klatrende paa sitt
karakteristiske vis oppover beina, innunder ermene på jakt etter blodårer. Vi
var heldigvis godt kledd så vi sla billig unna,
bare et par blødende sår hver. Hvis du blir bitt slipper den først et bedøvende
middel i såret, så du kjenner ikke at den sitter der og feiter seg opp. Den slipper
også ut et middel som gjør at blodet ikke koagulerer, noe som gjør at såret
blør i timevis etter at du har fått røska vekk jævelskapet.
Jaha! Apropos tomskaller, så fant vi etterhvert ut etter mye
om og men og frem og tilbake, at vi hadde gått oss vill. Vi visste ikke hvor vi
skulle, og vi fant ikke veien tilbake. Det vi derimot fant, var en helt
sinnsykt nydelig foss som tydeligvis låg et stykke unna stien. Dette er forresten samme område
som store deler av The Beach med Leo ble spilt inn. Akkurat det hjalp oss ikke
noe særlig, for vi var fri for vann og vi var blitt frarådt å drikke vannet som
rant i elva her. Det eneste vi visste
var at vi hadde gått ca. 8 km. og var nesten fremme. Svetten rant, og vi
begynte å bli lettere bekymra. Det hadde vært kjipt å krepere av heteslag, og
det bare en knapp kilometer unna
nærmeste restaurant! Men en kilometer med regnskog er ikke som andre
kilometere, spesielt når vi ikke hadde en sti å følge. Etter et par timer med
rot frem og tilbake, fant vi noe som ligna på en sti, og vi klarte å følge den
i rett retning basert på hvor sola stod på himmelen. Da vi nådde frem til
restauranten var vi halveis dekt av gjørme og busker etter at vi hadde slitt og
sloss oss gjennom buskas og skrenter og tjukk bambus. Jeg lærte ganske mye om
både meg selv og om jungelen, og jeg er utrolig imponert over Sabina som takla
hele greia veldig bra. Det var nummeret før vi begynte å gå hverandre på
nervene der inne i moerkets hjerte, for vi hadde motsatt mening om hvor vi
skulle gå. Hun gikk etterhvert med på å følge med dit jeg ville, som var den
desidert tyngste veien, men heldigvis i rett retning. Vi klarte ihvertfall å
holde oss kule under hele greia, og det er bra for hvis vi hadde begynt å
krangle hadde vi antagelig valgt hver vår retning, og da hadde det kanskje ikke
gått like bra som det gjorde. Tar med kart & kompass neste gang!
