Jørn sjekker ut jordkloden

Deadwood

jornsalve — Wed, 17 Dec 2008 15:41:00 GMT

Etter at vi hadde faatt nok av regnskog (det heter regnskog fordi det regner HELE tiden), blodigler, og soevnloese kalde netter paa harde straamatter, forlot vi Khao Yai med kurs mot phanom Rung, et tempelkompleks i nordoest-Thailand som ligger paa toppen av en sovende vulkan. Hovedtempelet er en kopi av hindu-guden Shivas bosted i gudenes dimensjon. Det er et imponerende byggverk fra 10-13 aarhundre som er nylig restaurert, fullt av statuer og relieffer med motiver fra indisk mytologi. Disse tempelruinene er generelt interessante fordi de er hundrevis av aar gamle, men problemet er at de er ganske like alle sammen siden de er fundert paa samme religion og mytologi. Etter at jeg hadde sjekka ut en del ruiner ble jeg lei av aa bruke fantasien for aa forestille meg hvordan de engang hadde sett ut og hvordan det var aa leve inni dem, og til slutt saag alt bare ut som det det egentlig er, en haug med steiner..

Etter phanom Rung tok vi farvel med hverandre og tok hver vaar buss soerover, jeg paa vei mot Kambodsja og Sabina paa vei mot Ko Chang i Thailand. Jeg maa inroemme at det var befriende aa vaere for meg selv etter at vi hadde reist sammen i ca en uke. Det er greit aa reise sammen med noen for da slipper man selvfoelgelig aa bli ensom, men ensomhet har ikke vaert noe uoverkommelig problem for meg uansett. Det er ogsaa saann at naar man reiser sammen med noen, blir alle avgjoerelser til en diskusjon. Skal vi spasere tilbake til hotellet eller ta en tuk-tuk, skal vi spise her eller finne en annen restaurant, skal vi hoppe i havet eller i elva osv. Dette var i etterpaaklokskapens lys ganske interessant fordi jeg fikk kjenne paa min egen egoisme. Alt er fremmed for meg her nede, og siden jeg maa ta alt rundt meg for det det er, ser jeg min egne reaksjoner veldig tydelig, og jeg laerer mye om meg selv som jeg ikke har tenkt over foer. Jaha, nok innroemmelser!

Jeg var atter alene og kunne gjoere hva jeg ville uten aa forklare hvorfor eller hvordan til noen som helst. Jeg saag meg rundt etter en tuk-tuk som kunne kjoere meg den siste biten fra bussstasjonen til grensa mot Kambodsja. AA krysse landegrenser her pleier aa vaere grei skuring, bare punge ut en 20-30 dollar for et visum saa skulle det vaere i boks. Men det viste seg aa ikke vaere like enkelt her. Dette var i de dager Thailand og Kambodsja var i militaer konflikt, soldater hadde vekslet skudd og flere var blitt drept. Uansett, tuk-tuken tok meg ikke helt frem til Kambodsja-grensa, men til en bygning som visstnok var konsulatet for Kambodsja. "Nye rutiner", ble jeg fortalt. Jeg maatte ordne visum hos konsulatet pga urolighetene. Samme det, tenkte jeg og gikk inn. Foerst ville de ha 35 dollar og tusen baht for visumet, allerde da ante jeg ugler i mosen. Jeg nekta og sa jeg ville gaa til grensa selv, men ingen kunne vise meg veien, og tuk-tuken hadde allerede dratt sin vei. Jeg gikk inn i konsulatet igjen og fikk pruta visumet ned i 25 dollar og hundre baht. Jeg leverte fra meg passet og satte meg paa en stol og venta. Etter 20 minutter fikk jeg tilbake passet med visumet i. Mest sannsynlig hadde de kjoert til grensa og ordna med visumet for 20 dollar og tjent 5 dollar paa den maaten. Jeg ble bedt om aa foelge etter en kar til fots mot selve grensa, som selvfoelgelig var 100 meter unna. Jeg gikk gjennom visumkontrollen uten problemer, og befant meg i grensebyen poipet, mitt foerste moete med kambodsja. Det var som aa komme inn i foerste eisode av western-serien Deadwood. Det var det skitneste stedet jeg noengang har sett, det var gjoerme overalt istedefor veier, biler sto fast og tuk-tuker velta forbi meg. Husene var lave murhus med boelgeblikktak, og gjoermeveiene var fulle av folk som ropte og skreik, masa paa meg om aa kjoere meg hit og dit. Noen begynte aa dra i ryggsekken min, folk begynte aa krangle om hvem som skulle svindle meg foerst osv. Det saag ut som det skulle bryte ut slaasskamp saa jeg gikk fort videre for aa finne ut hvordan veksle penger til lokal valuta. Jeg ville definitivt komme meg vekk fra denne grensebyen saa fort som overhode mulig. Jeg fant en pengeveksler som kunne informere om at kursen var daarlig for tiden pga krigen mot thailand, og han ville veksla dollar mot riel med en kurs som jeg senere fant ut var halvarten av hva den virkelig var. Han sa jeg maatte veksle minst hundre dollar, og at det var umulig aa veksle noe annet sted i Kambodsja. Det er utrolig hva disse folkene vil koke i hop for aa svindle turister, de mest usannsynlige loegnhistorier blir servert. Kriminialiteten her nede gaar ikke paa ran og vold/overfall, de proever aa lure fra deg penger med et smil. Heldigvis er det ikke saann overalt, og poipet var et ektremt tilfelle. Jeg veksla det jeg hadde av baht og regna med jeg ble svindla, noe jeg ogsaa ble, men det var bare snakk om ca 50 kroner saa det var greit nok.

Her var det hverken busstasjon eller togskinner. Jeg hadde allerede bestemt meg for aa dra til Battambang etter et tips jeg hadde faatt fra en annen onkel reisende mac, saa naa var det bare aa proeve aa finne en pirattaxi. Jeg forhoerte meg litt rundt og fant en til slutt. Det var en svart toyota camry og sjaafoeren virka grei nok, passasjersetet foran var ledig og det var tre jenter i baksetet. Etterhvert kom det to karer til i baksetet. Sjaafoeren ville at jeg skulle dele framsetet med en passasjer til, men jeg betalte heller fem dollar ekstra for aa faa setet alene, ville helst slippe aa ha en kar paa fanget de neste fem timene.. Andre langdistansetaxier hadde to personer i fremsetene (sjaafoeren delte ogsaa sete med en annen) og minst fem i baksetet, ni-ti stykker i en personbil er helt vanlig her.

Etter masse frem og tilbake, styr og roping i mobiltelefoner og passasjerer inn og ut av baksetet kom vi oss avgaarde. Jeg hadde regna med at transport- og veisystemet i kambodsja var mye daarligere enn i thailand, men dette var helt fantastisk. Turen fra poipet til battambang var et eventyr i seg selv. Det var blitt kveld og bekmoerkt og det fantes ikke lys langs veien. Veien var full av overlasta tungstransport, gamle lastebiler saa fullpakka at foererhuset saag ut som ei lita ert i forhold til lasten, som var tjora sammen metervis i hoeyden og langt utenfor sidene paa bilene. Veien var delvis asfaltert men for det meste bare sand og gjoerme. Sjaafoeren navigerte seg mellom trafikken ved hjelp av floeyta, blinking med blinklys og langlys, halvarten av tiden mens han ropte og skrek i mobiltelefonen. Han spilte kassetter paa bilsteroen, den samme melodi grand prix-aktige popen som man hoerer paa alle transportmidler i denne regionen. I baksetet sang de med av full hals. Jeg skjoenner ikke hvorfor, men det virker som at i den grad de er paavirka av vestlig kultur her, er det bare det verste som de har plukka ut, som listepop, 7/eleven og macdonalds. De gaar i vanlige klae med paasydde dolce&gabbanna-logoer. Ikke at vi er noe bedre, men jeg er litt skuffa over hvor mye av det man finner her nede. Det er fremdeles mye gammel tradisjon og kultur og se i soeroestasia men det er tydelig at tingene er i rask forandring, og det er trist aa se.

Uansett, alt dette, poipet, bilturen, stoeyen, hoeres kanskje stressende eller irriterende ut, men jeg kosa meg, jeg liker dette, galskapen, kaoset, lovloesheten.. Og vi kom frem til battambang like hele alle sammen, merkelig nok!

Gallery: Vientiane

jornsalve — Thu, 27 Nov 2008 02:30:00 GMT

Gallery: KHAO YAI

jornsalve — Sun, 23 Nov 2008 00:53:00 GMT

Gallery: AYUTHAYA

jornsalve — Sun, 23 Nov 2008 00:46:00 GMT

Gallery: Vang Vieng

jornsalve — Sun, 23 Nov 2008 00:36:00 GMT

Gallery: LUANG PRABANG 2

jornsalve — Sun, 23 Nov 2008 00:10:00 GMT

Khao Yai

jornsalve — Sun, 23 Nov 2008 00:02:00 GMT

Etter å ha pådratt oss tempelburnout i Ayuthaya, tok vi buss til neste stopp på lista: Thailands eldste nasjonalpark Khao Yai. Garantert tempelfri.. Jeg hadde aldri vært i en nasjonalpark før og visste ikke helt hva jeg skulle forvente, bortsett fra uendelige hektar med skog, og noen dyr som gjemmer seg innimellom trærne og kikker ut paa alle de rare turistene..

Jeg hadde allerede rukket å bli ganske godt kjent med reisefølget mitt, Sabina fra Israel. Hun er typen med atskillig mer selvtillitt enn selvinnsikt, noe jeg regna med hadde sin naturlige årsak i at hun hadde jobba som politimann (?) i Jerusalem de siste fem årene. Hun er Israelpatriot og høyrevridd, så vi skjoente fort at det ikke var noe vits i å diskutere politikk hvis vi skulle tilbringe x antall dager sammen uten å ta strupetak på hverandre. Foreldrene hennes er ortodokse jøder (det er dem som har trekloss på hodet og krøller foran ørene), så det var ganske morsomt å diskutere religion med henne. Jødene er rare, de. De har noen veldig merkelige høytider, blant annet en der de må bygge ei lite hytte av tre og blader uti hagen, som hele familien må bo i i en uke. Kan ikke huske hva det skulle symbolisere. Og den skal ikke være skikkelig bygget, hvis det regner så skal det dryppe regn gjennom taket. Det var flere andre skikker hun kunne fortelle om, og jeg kunne imponere med min kunnskap om shomer shabbaz, og irritere med vitser om joediske diamantsjapper. Nok om det!

Etter å ha bytta buss tre ganger, hvorav den siste var så smekkfull at vi måtte stå i midtgangen i tre kvarter i 35 grader pluss, kom vi omsider fram til inngangspartiet til Khao Yai nasjonalpark. Vi betalte oss inn og vandret lystig bort til kartet over området for å finne ut hvor vi kunne sjekke inn bagasjen. Nærmeste “gjestehus” låg 25 kilometer inne i parken, og det fantes ikke noe transportsystem av noe slag. Heldigvis kom det picku'er og SUV'er kjørende frem og tilbake hele tiden, så det var bare å slenge ut tommelen og prøve å få haik innover i parken. Første bilen vi proevde oss paa, stoppa. Sjåføren var en tysker som hadde jobba som fotograf i Khao Yai de siste 20 årene. Han kjente 250 av de 300 elefantene der ved navn, og han hadde masse historier og tips om dyrelivet i parken. Det viste seg å være massevis av dyr, både slanger, elefanter, krokodiller, tigere og aper med mer.

Etter at vi hadde sjekka inn bagasjen leide vi oss et par sykler og satte avgårde, bare for å finne ut hvor sinnsykt dårlig form vi var i. Veiene besto stort sett av bratte oppoverbakker, og til slutt måtte vi bare gi opp og trille nedover til besøkssenteret igjen. Det var allerede blitt mørkt, så vi tok med sekkene til sovesalen vi hadde leid senger i. Trodde vi. Det viste seg å være trebenker, og vi hadde fått utlevert ei stråmatte og et pledd hver. Det ene var madrassen, og det andre var dyna. Jeg vet av erfaring at det ikke er noe problem å få sove på planker så lenge man har nok elefantøl til å drikke seg i svime, men her var det ikke en aliminiumsboks i mils omkrets. Litt senere gikk tilbake til besoekssenteret. Der fikk vi sitte bakpå en pickup full av turister som skulle paa “night safari” rundt i Khao Yai. Det var bekmørkt. Det satt en guide oppå biltaket og sveipa over landskapet med en kraftig lyskaster imens bilen kjørte, og vi stoppa hver gang vi såg et reinsdyr som stod aa gressa. Det var ikke særlig spennende, ingen ellediller eller krokofanter aa se.. Tilbake i leiren traff vi en annen tysker som jobba som fotograf for National Geographics. Han hadde reist rundt på jordkloden i to og et halvt år, og det virka som han ikke hadde snakka med mennesker på nesten like lang tid. Han fortalte utrolige historier til langt på natt om ting han hadde sett rundt omkring. Han hadde bl. a. kollidert med scooter med ei stor saltvannskrokodille i Australia, han hadde fotografert drap foretatt av svære lynsjmobber i India, han hadde vært i diverse trøbbel i de fleste land du har hørt om.. Men han hadde ikke vaert i Norge for der var det for dyrt aa reise.

Dagen etter bestemte jeg og Sabine oss for å ta oss en tur inn i jungelen. Khao Jai er regnskog og full av blodigler og insekter som biter, så det gjelder å kle seg med lange armer og bein, og gamasjer utenpå buksene. Etter en bedre frokost (2 bananer og en kaffe), var det bare å legge i vei. Stien var godt merka, så trengte ikke noen guide. Vi bestemte oss for å ta den lengste løypa, som var ca. 9 km. lang. Det begynte bra, jungelen var relativt tett men stien var grei å følge. Vi gikk i et jevnt tempo, og prøvde å få med oss saa mye dyreliv som mulig. Forskjellige fugler, apekatter (gibbon og makak), et par slanger som forsvant like fort som vi fikk øye på dem, og tusenvis av forskjellige insekter og edderkopper. Trærne og buskene og plantene var i alle sjatteringer (?) av grønt, og enkelte trær virka som om de var hundrevis av meter høye og ditto aar gamle. Trekronene tetta godt igjen under himmelen langt over tomskallene våre, så det var ikke mye sollys som slapp igjennom. Det var som aa vaere Arnie i Predator eller han fyren i Crysis.. Og det var blodigler. Hele tiden, klatrende paa sitt karakteristiske vis oppover beina, innunder ermene på jakt etter blodårer. Vi var heldigvis godt kledd så vi sla billig unna, bare et par blødende sår hver. Hvis du blir bitt slipper den først et bedøvende middel i såret, så du kjenner ikke at den sitter der og feiter seg opp. Den slipper også ut et middel som gjør at blodet ikke koagulerer, noe som gjør at såret blør i timevis etter at du har fått røska vekk jævelskapet.

Jaha! Apropos tomskaller, så fant vi etterhvert ut etter mye om og men og frem og tilbake, at vi hadde gått oss vill. Vi visste ikke hvor vi skulle, og vi fant ikke veien tilbake. Det vi derimot fant, var en helt sinnsykt nydelig foss som tydeligvis låg et stykke unna stien. Dette er forresten samme område som store deler av The Beach med Leo ble spilt inn. Akkurat det hjalp oss ikke noe særlig, for vi var fri for vann og vi var blitt frarådt å drikke vannet som rant i elva her. Det eneste vi visste var at vi hadde gått ca. 8 km. og var nesten fremme. Svetten rant, og vi begynte å bli lettere bekymra. Det hadde vært kjipt å krepere av heteslag, og det bare en knapp kilometer unna nærmeste restaurant! Men en kilometer med regnskog er ikke som andre kilometere, spesielt når vi ikke hadde en sti å følge. Etter et par timer med rot frem og tilbake, fant vi noe som ligna på en sti, og vi klarte å følge den i rett retning basert på hvor sola stod på himmelen. Da vi nådde frem til restauranten var vi halveis dekt av gjørme og busker etter at vi hadde slitt og sloss oss gjennom buskas og skrenter og tjukk bambus. Jeg lærte ganske mye om både meg selv og om jungelen, og jeg er utrolig imponert over Sabina som takla hele greia veldig bra. Det var nummeret før vi begynte å gå hverandre på nervene der inne i moerkets hjerte, for vi hadde motsatt mening om hvor vi skulle gå. Hun gikk etterhvert med på å følge med dit jeg ville, som var den desidert tyngste veien, men heldigvis i rett retning. Vi klarte ihvertfall å holde oss kule under hele greia, og det er bra for hvis vi hadde begynt å krangle hadde vi antagelig valgt hver vår retning, og da hadde det kanskje ikke gått like bra som det gjorde. Tar med kart & kompass neste gang!

Ayuthaya

jornsalve — Sat, 1 Nov 2008 20:22:00 GMT

Bangkok er saa stappfull av mennesker og muligheter at det er bedoevende. Naar jeg sitter inne paa gjestehuset faar jeg daarlig samvittighet for at jeg ikke er ute aa sjekker ut folkelivet. Bangkok er den eneste plassen her nede jeg virkelig har faatt foele paa ensomheten. Jeg har savna folk jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Naar jeg er ute paa byen foeler jeg meg som en idiot fordi jeg oeser penger ut av lommeboka som jeg ikke har. Jeg har to maaneder igjen foer jeg reiser hjem og jeg har forlengs overskreda budsjettet. Bangkok er stedet for den ultimate guttetur, sjekke ut templer og restauranter med kjaeresten, eller akvariet, kino dyrehager osv med barna. Det er ikke noe saerlig aa vare der alene, ikke mer enn et par dager.

Etter at jeg hadde ordna opp med flybilletten (retur til Munchen 26. desember) og vaert et par turer hos tannleggen og fiksa opp gliset, hengte jeg et par dager i Bangkok uten maal og mening, foer jeg fikk nok. Jeg dro til togstasjon og kjoepte foerste og beste billett bort og vekk. To timer senere rulla jeg inn paa togstasjonen i Ayuthaya, den gamle hovedstaden i Thailand. Togturen var som en tarmrensing, jo lengre vekk jeg kom fra Bangkok og eksos og folk og mas og trafikk og smog, jo lettere foelte jeg meg. Jeg hadde billett paa tredje klasse, og thaiene i vogna var veldig nysgjerrige og interesserte i aa kommunisere med meg. Det var selvfoelgelig ikke en kjeft som kunne engelsk, men det gjorde ikke noe, vi plapra og peika og styrte paa allikevel. Etterhvert ble det roligere og sidemannen sovna med hodet hvilende paa skuldra mi. De har ikke det samme forholdet til intimgrenser her nede som vi er vant med oppi nord.. Det er fint, det gir en foelelse av samhoerighet som er veldig betryggende. De har ikke den samme formen for individualisme som hos oss, her er det samfunnet og familien som kommer foerst. Det re umulig aa forestille seg en ensom thai. Kanskje det har med buddhistisk tankegang aa gjoere, som preiker om oppheving av det separate selvet og at vi er alle en del av den universelle livskraften, vi er alle Buddha. Alt annet, kroppen, sinnet, selvet er en illusjon. Hvis du tror paa illusjonen vil livet ditt alltid inneholde lidelse og lengsel, og jakten paa nytelse og lykkefoelelse vil aldri stoppe. Vaakn opp! Ikke rart de er saa gode til aa tilfredsstille turister her, de vet noeyaktig hva vi er og hva er ute etter, hva vi leter etter, bedre enn vi vet det selv..

Jaha! Nok om det. Jeg er glad for at jeg dro til Ayuthaya, dette er en helt fantastisk liten by. Siden dette var thaihovedstaden i middelalderen, er byen spekka med tempelruiner og museumer. Ruinene er bare en skygge av hva de en gang har vaert, for burmeserne brente og plyndra mesteparten da de invaderte byen for ca 300 aar siden. Gullet som laa utenpaa templene og tusenvis av buddhastatuer ble smelta, og statuer ble rasert og oedelagt. Men det gaar fremdeles an aa skimte noe av historien og storheten her. Har vaert rundt i hele dag og kikka paa det meste, er troett i beina og sliten i skallen av aa stirre paa eldgamle ruiner og statuer med avkappa hoder.

Det foerste som skjedde da jeg gikk av toget i gaar var at jeg moette ei jente fra Israel som ogsaa reiste alene, og vi har holdt hverandre med selskap siden da. I morra skal vi til en ev de stoerste nasjonalparkene i Thailand, jeg husker ikke navnet men den er kjent for aa ha et saerdeles rikt dyreliv. Det er visst plenty med blodigler i jungelen der ogsaa, det er ikke like bra men det er bare aa stappe buksa nedi sokkene saa gaar det fint. Etter det igjen skal hun videre til oeyene og strendene i soer, og jeg drar oest over grensa til Kambodsja. Saann er det aa reise alene, man er egentlig aldri alene. Man moeter hele tiden folk paa veien, og noen ganger reiser man sammen et par dager foer man skiller lag og reiser hver sin vei, mot nye eventyr..!

Laos

jornsalve — Sun, 26 Oct 2008 19:12:00 GMT

Etter en del hektisk reising, med bare et par dagers stopp paa hvert sted, ville jeg roe ned i Luang Prabang. Den kulturelle hovedstaden i Laos, med ca 300.000 mennesker i provinsen. Luang Prabang er full av museum og templer og omgitt av naturperler, saa det skulle vaere nok aa gjoere i tillegg til aa slappe av en ukes tid. Men da jeg rota bort returbilletten (se "Skjebnens ironi), og flyselskapet ikke var saerlig samarbeidsvillig, maatte jeg legge om planene. Jeg fikk ikke tid til noe saerlig sightseeing, siden jeg ble sjuk og laa med feber i et doegn. Men jeg fikk leid meg en sykkel og sjekka ut folkelivet utenfor sentrum, mye fattigdom men veldig glade og gjestfrie mennesker. Fikk ogsaa tid til aa ta noen pils med ryggsekkturister jeg hadde moett tidligere paa veien.

Det ser ut til at ruta jeg har fulgt til naa er en standardrute for ryggsekkturister, treffer paa de samme folkene stadig vekk. Det var ikke helt det jeg var ute etter. Det er lettere aa bli kjent med folk her enn jeg hadde trodd, av og til blir det litt for mye og jeg kjenner trang til aa utforske ting alene, utenfor turistloeypa. Men som regel er det greit nok.

Da jeg innsaa at jeg maatte tilbake til Bangkok ASAP, maatte jeg som sagt legge om reiseplanene. Istedetfor aa henge i Luang Prabang, for deretter og reise nord til Det Gyldne Triangel, maatte jeg reise soer langs turistloeypa til Vang Viang. Naa var jeg klar for aa proeve en av de berykta lokalbussene her, sju timer i ei skranglekasse uten stoetdempere paa et hardt sete, med en sjaafoer og to hjelpemenn/mekanikere i tilfelle motorstopp. Bussen var full av Laotere, bare et par turister denne gang.

Jeg var tidlig ute for aa finne et bra sete, og det var lurt for det var bare en person i bussen foreleopig, en ung dame med typisk Laotisk utseende. Vakker med andre ord! Idet jeg var paa vei forbi henne smilte hun bredt og klappa paa setet ved siden av henne. Jaha! Det var et tilbud jeg ikke kunne avslaa. Jeg satte meg ned blid og fornoeyd, og hun tok straks frem fotoalbumet med bilder av familien og venner. Det er tydeligvis veldig vanlig her, jeg tror hun forventa at jeg ogsaa skulle dra fram et familiealbum og vise frem. Hun viste meg passet sitt, 20 aar gammel, yrke: Farmer. Hun var paa vei til Thailand, men jeg skjoente ikke helt hva hun skulle der. Hun ikke kunne et ord engelsk, saa samtalen foregikk stort sett ved hjelp av tegnspraak, og enkelte Laofraser som stod i guideboka mi.

Selve bussturen var i overkant underholdende, det gikk over hoye fjell og gjennom dype daler, langs svingete veier og paa kanten av stup paa hundrevis av meter. Ikke noe autovern aa snakke om her. Sjaafoeren virka som om han hadde kjoert denne ruta hver dag hele livet, og noelte ikke et sekund med aa trykke ned gasspedalen paa de mest nervepirrende steder, og forbikjoeringer foregikk selvfoelgelig ved aa ta innersvingen naar muligheten boed seg. Det brukes ikke bremser her, bare et par kjappe tut for aa si "Unna vei, her kommer jeg"!

Etter sju timer var vi i Vang Viang og jeg tok motvillig farvel med den Laotiske skjoennheten i nabosetet. Hva hun enn skulle i Thailand, saa haaper jeg at det gaar bra med henne. Vang Viang har vaert et turistparadis siden 70-tallet. Det er to-tre gater her med puber, restauranter og gjestehus, og det er like mye turister her som det er fastboende i sesongen. Utslitt etter bussturen tok jeg inn paa foerste og beste gjestehus og kollapsa paa den harde senga med vifta paa full styrke. Enkelte av sengene i gjestehusene her gir nesten en foelelse av aa ligge paa isopor dekt med sengelaken, men man blir fort vant til det ogsaa. Det eneste jeg aldri blir helt vant til er hanene som galer doegnet rundt saa fort man kommer noen meter utenfor storbyen. Jeg har ofte vaert frista til aa snike meg rundt som en ninja i natta og vri hanenakker, men jeg lar det bli med fantasien, foereloepig! Da jeg vaakna utpaa kveldinga ville jeg ut aa se paa livet. Jeg drev fra pub til pub til jeg fant en plass med lave bord og puter stroedd utover, med Bob dylan paa anlegget. Jeg kunne ligge og supe pils til 8 kroner halvliteren og bare nyte livet.. Hvis du liker aa nyte livet saa maa du bare komme deg til Laos. Legg opp noen tusenlapper og du kan bo her i maanedsvis. Jeg har sett oppslag her i Vientiane, der utlendinger som har leid hus soeker etter leieboere. Husleia ligger paa ca $100 pr maaned, og du klarer saavidt og bruke 200 kr dagen paa mat hvis du spiser hvert maaltid paa dyre restauranter..

Dagen etter i Vang Vieng. Jeg hadde meldt meg paa noe tur-greier. Det er den enkleste maaten aa bli kjent med omgivelsene og nye folk paa. Jeg ble plukka opp paa gjestehuset av en pickup som skulle kjoere oss til elva, som vi skulle padle nedover i kayak. Det var som vanlig sild i toenne paa trebenkene bakpaa lasteplanet, fullt av hyggelige smilende folk. Fra Russland, Thailand og Skottland denne gangen. Da vi kom frem til elva fikk vi en lyninnfoering i kayakpadlingens kunster av guiden vaar, Lee. Jeg var i samme baat som Vlad the impaler fra Russia, han satt bakerst og styrte kayaken. Det var tydeligvis ikke hans stoerste talent, for han styrte oss rett inn i de to foerste skjaerene vi skulle rundt, og guidene vaare maatte redde oss. Vlad hoia og holdt paa aa le seg ihjel hele tiden. Han fikk bedre tek paa styringa etterhvert, og vi floet gjennom strykene uten problemer. Da vi kom frem til lunsjstedet fortoeyde vi kayakene og gikk inn i jungelen, til vi kom til en hoey fjellvegg. Det var visstnok ei grotte her som vi skulle inn i. Det gikk et tau langs vannflata og inn i ei lita aapning nederst i fjellveggen. Vi fikk utdelt hver vaar hodelykt av den gammeldagse sorten som var kobla til et stort batteri som skulle henge rundt halsen, og hver vaar innerslange fra svaere traktordekk som vi skulle flyte paa. Vi dro oss langs tauet bortover mot den lille aapningen i fjellet, og kom inn i en trang tunnell. Ettrhvert utvida den seg, og vi dro oss fra rom til rom med svaere dryppende stalagtitter hengende ned fra taket. Det var utrolig fascinerende, som aa vare i en Giger-verden fra Alien-filmene. Vel ute igjen og med en deilig flied lice-lunch med grillspyd innabords, begynte vi aa padle videre nedover elva i kayakene vaare. Etter en times tid med fantastisk natur og dyreliv paa alle kanter, begynte det aa dukke opp flere og flere skraalende engelskmenn som floet paa samme typer innerdekk som vi hadde brukt i grotta.Det kalles for "tubing", og gaar ut paa aa flyte fra bar til bar som er satt opp langs elvebredden, og drikke drinker. Vi stoppa paa den stoerste av disse barene. Det var mye rosa hud og dritingse ungdommer som drakk rom og cola fra smaa boetter med sugeroer. Dansemusikk pumpa ut fra hoeytalerne og danseplattene var fulle. Det var satt opp et ti meter hoeyt taarn her kobla til et svingesystem, der man kunne klatre opp og kaste seg utover elva mens man klamra seg fast til et tau med haandtak kobla til, foer man slapp taket og splasja ned i vannet. Dette maatte testes. Da jeg kom opp til toppen og saag hvor hoyt det var, forsvant kreftene fra baade beina og armene. Jeg ble bekymra for at gripeevnen i nevene var forsvunnet, og at jeg ikke ville klare aa holde fast i haandtaket og bare falle rett ned. Men naa var det for sent aa snu, det var bare aa kaste seg utenfor og la tyngdekrafta ta seg av resten. Jeg overlevde og fikk et adrenalinkick paa kjoepet som varte i flere minutter etterpaa. Etterhvert kom vi oss videre nedover elva. Det begynte aa regne, noen draaper foerst. Gradvis begynte det aa poese ned, det regna saa tett at vannet kom inn i oeynene og det var vanskelig aa se. Det var som om verden ble snudd opp-ned og elva dryppa ned paa oss.. Det varte ca ti minutter. Vi padla videre, forbi flere barer med fulle ungdommer paa festarferie. Jeg har slutta aa irritere meg over dette, de vil jo bare ha det goey og kose seg, selv om de gjoer det paa en utrolig slitsom og masete maate, og hvis man er kul mot dem saa er de kule tilbake..

Naa sitter jeg i Vientiane, hovedstaden i Laos og den eneste storbyen i dette fattige landet. Vientiane har masete tuk-tuksjaafoerer, forfalte murbygninger og gigantiske hoteller, museumer og bokcafeer, vestlige restauranter og boder med lokal gatemat, prostituerte av alle tre kjoenn og veldig bra uteliv, med flere puber som har liveband.

I gaar var jeg inne i en suvenirbutikk og kikka paa buddhafigurer og opiumspiper. Opiumspipene de selger her er ikke ment aa roeyke paa, de er fulle av utskjaeringer og dekorasjoner og er ment aa ta med hjem aa sette opp til pynt paa peishylla. Plutselig ramla det to blodsprengte, utslitte freaks inn doera. Den ene av dem slapp ryggsekken ned paa gulvet, og begynte aa rote rundt i den. Frem fra bunnen dro han frem ei suveniropiumspipe som han holdt frem mot den forundra butikkjenta, som en borgermester i Donald Duck som er iferd med aa overrekke bynoekkelen. Det kom paa tjukt amerikansk: "I have a problem with smoking on this pipe. It doesn't work very well". Jeg maatte loepe ut av butikken imens jeg forgjeves proevde aa holde latteren tilbake. Skulle gjerne vaert flue paa veggen og overhoert resten av samtalen! Helt fantastisk. Jeg hadde forresten vaert plaga av forstoppelse helt siden jeg hadde vaert sjuk i Luang Prabang. Jeg bestemte meg for aa finne et apotek der jeg kunne kjoepe noen remedier. Etterhvert fant jeg et pharmacie (alt staar paa lao og fransk her), der det satt ei eldgammel dame utenfor som saag ut som hun kunne litt av hvert om naturmedisiner mot alskens plager. Da jeg naerma meg henne begynte hun aa riste paa hodet og vifte meg vekk med haanda, hun ville ikke ha noe med en "farang" aa gjoere. Jeg maatte bare tusle videre paa det selvpaafoerte oppdraget mitt. Jeg fikk vite paa en butikk at jeg kunne gaa til sykehuset, der hadde de apotek. Da jeg kom frem til sykehuset hadde det begynt aa bli kveld, og apotekerne hadde allerede gaatt hjem. Jeg ble henvist til akuttmottaket, der de ogsaa hadde apotek. I luka virka det ikke som de skjoente et pip naar jeg klappa meg paa magen og sa "NO TOILET, THREE DAYS". Det kom ei sykesoester og tok meg i armen og leda meg til ei sykeseng. "No, no, no need, im just a little constipated." Hun fortsatte aa smile og peke paa senga. Jeg tenkte at jeg likegodt bare kunne legge meg ned og se hva som skjedde. Hun ville maale temperaturen og blodtrykket mitt, som begge var helt i orden. Det kom en lege og sa at jeg skulle faa en injeksjon som skulle faa muskulaturen i tarmene mine til aa slappe av. Da ringte edderkoppalarmen inni hodet mitt. FARE! "No, no, there's no need for that, I don't like needles very much. Can I just get some pills please?" Jeg likte ikke paa tanken paa aa ligge paa et halvveis forfalt sykehus i et av verdens fattigste land med ei sproeyte i armen. Det hadde sikkert gaatt fint, men det er best aa vare foere var. Da jeg forsto hva legen mente ble jeg saa nervoes at jeg nesten holdt paa aa slippe ut alt det innestengte i buksa der og da. Kanskje det var det som var hensikten hans.. Jeg fikk ihvertfall pillene mine og kom meg avgaarde. Til informasjon har jeg naa vaert paa do med A+ og foeler meg bedre, fremdeles litt forundra over at jeg fikk forstoppelse og ikke diare, som alle andre turister..

Gallery: Mekong

jornsalve — Sun, 26 Oct 2008 15:26:00 GMT

Slowboat langs Mekong

jornsalve — Wed, 22 Oct 2008 22:05:00 GMT

Da jeg skulle reise fra Chiang Mai til Laos, var jeg klar for litt luksus. Hadde ikke saerlig lyst paa en halvveis utrangert statlig buss etter den 12 timer lange togturen fra Bangkok, saa jeg booka et sete i en minivan med 15 seter og aircondition. Det var bare 9 stykker med, saa det gikk fullstendig smertefritt og jeg fikk strukket beina av hjertens lyst hele veien. Ble kjent med en del folk paa kjoepet, jenter fra Irland, Canada og England. Mye jenter som reiser i denne regionen, men relativt faa av dem reiser alene. Det var fint aa se hvordan landskapet sakte forandra seg imens vi kjoerte nordover, det begynte aa dukke opp noen merkelige fjell, hoeye enkeltstaaende fjell dekket av tett jungel. Rismarkene var ogsaa overalt, kvadratkilometer paa kvadratkilometer.

Etterhvert naadde vi Mekongelva, grensa mellom Thailand og Laos. Vi stoppa ved et gjestehus som laa paa elvebredden, der vi kunne se Laos paa andre siden. Jeg hadde booka rom her paa forhaand gjennom samme selskapet som kjoerte minibussen. Navnet mitt var ikke registrert i boka, saa jeg fikk litt troebbel med aa overbevise dem om at jeg allerede hadde betalt. Etterhvert gikk eieren og henta ei annen liste, og der stod navnet mitt saa alt var saare vel. Av og til faar jeg inntrykk av at ting som dette er forsoek paa aa faa meg til aa betale dobbelt. Lignende ting skjer ganske ofte, saa det gjelder aa vaere paa vakt og bare stole paa instinktet og ikke gi seg. Part of the experience.. Noen oel og litt skjitprat senere var det natta.

Morgenen etter tok vi ferga over elva. Jeg hadde allerede ordna Laosvisumet i Bangkok, saa jeg slapp aa staa i lange koeer i den steikende sola. Etter at alle var ferdig med formalitetene, dro vi til saktebaaten som skulle frakte oss langs Mekong til Luang Prabang, med overnatting i Pak Beng. Disse saktebaatene er gamle fraktbaater som er bygget om til passasjerbaater, de har satt inn noe som ser ut som gamle flyseter, som er litt mer bahagelig enn trebenker.. Laos Airways har mest sannsynlig oppgradert utstyret sitt. Saktebaaten har en gigantisk innebords motor bak i baaten som braaker som en gammel traktor, men ikke verre enn at man blir fort vant til det.

Baatturen var helt fantastisk, noe av det beste jeg har vaert med paa hittil. Utsikten var helt utrolig, tett jungel, fjell og klipper, skjaer og smaa landsbyer langs elvebredden. Store og smaa baater, fiskere som kasta og dro inn garn, barn som hoppa fra hoeye klipper og ned i den brune elva. Problemet var bare soundtracket. Det var en gjeng ungdommer bakerst i baaten, australiere og engelskmenn hoertes det ut som, en gjeng paa ca 10 stykker. De hadde med mer whisky enn vann med paa turen, og ble ganske hoeylytt etterhvert. Det var utrolig flaut aa vaere hvit turist naar de innfoedte begynte aa sende sinte blikk mot spetakkelet. Hvis
det hadde vaert i Norge hadde hele gjengen blitt kasta av paa foerste stopp. Kjipt aa se hvor utrolig respektloese og ingorante enkelte folk kan vaere, fullstendig uinteressert i aa sette seg inn i og forstaa den kulturen man besoeker. Det virker veldig umodent. Enda en bekreftelse paa at jeg begynner aa bli gammlis!

Etterhvert kom vi frem til Pak Beng, og jeg var fast bestemt paa aa ikke hoere paa braakmakerne hele natta, saa jeg gikk lengst opp i gata til det siste overnattingsstedet, booka et rom og satte meg ned i uterestauranten med utsikt over elva og bestilte meg et nydelig maaltid med mekongfisk og sticky rice. Gjett hvem som kom og spolerte idyllen? That's right. Partygjengen fra saktebaaten. Jeg spiste fort ferdig og gikk meg en tur gjennom byen. Pak Beng er en bitteliten plass uten stroem, der aggregatene durte og gikk paa hvert gatehjoerne. Jeg ble tilbydd "weed" ihvertfall seks ganger paa et par timer, en ganske markant forandring fra Thailand. Her i Laos er det mye mer aapent, i Thailand faar man sjelden tilbud om aa kjoepe noe paa gata. Kanksje lenger soer i Thailand langs strendene, har ikke vaert der ennaa.

Da jeg kom tilbake til gjestehuset laa festloevene stroedd utover utearealet, de hadde tydeligvis benytta seg av mulighetene.. Det kom ikke et pip fra dem lenger og de turte ikke aa se meg i oeynene engang. Rolig natt allikevel! Den begynte forresten tidlig, aggregatene i PakBeng blir slaatt av klokka 2230.

Dagen etter gjensto siste etappe til Luang Prabang. Den var lang, ca 10 timer. Utsikten var den samme, men naa var jeg litt mer blasert og det var ikke like spennende lenger. Men det gikk ganske fint allikevel, spesielt goey var det aa se hvordan folk som skulle med baaten underveis kom klatrende ned bratte steinroyser, eller fra ingensteds ut fra jungelen og hoppa ombord. Ingen brygger aa se noensteds..

Saktebaatturen (slowboat) langs Mekong var utrolig fin og anbefales paa det heitaste!

Skjebnens ironi

jornsalve — Wed, 22 Oct 2008 12:55:00 GMT

Det er vanskelig aa legge konkrete reiseplaner naar skjebnen vil ha en fiskefinger med i spillet, det har jeg erfart opptil flere ganger naa. Lag deg en kopp te og sett deg ned saa skal jeg forklare hva jeg mener.

Jo, altsaa. Da jeg dro fra Norge hadde jeg ingen returbillett. Delvis fordi jeg ikke ville fastsette noen hjemreisedato, delvis fordi jeg ikke ville ha en returbillett jeg maatte passe paa. Har mer enn nok med aa passe paa pass, penger og plastikkkort som det er. Hadde ingen problemer med innsjekkinga i Norge, men mellomlandingen i Tyskland gikk ikke like greit. Da jeg landa i Munchen hadde jeg droeyt to timer paa aa komme meg til innsjekking. Et hav av tid.. Saa jeg tok det rolig og kikka innom forskjellige butikker paa veien mot avgangshallen. Etter en halvtimes spasering skjoente jeg hvor stor denne flyplassen egentlig var, og at jeg kanskje burde faa opp farten litt. Vel. Etter enda et kvarter kom jeg fram til innsjekkinga. Der fikk jeg beskjed om at jeg umulig kunne reise til Thailand uten returbillett, da ville jeg bli kasta ut igjen uten aa faa visum. Jaha! Hva skulle jeg gjoere naa? Jeg ble litt smaastressa, men det var bare en ting aa gjoere. Jeg maatte kjoepe en returbillett, der og da. Bort i billettluka, der jeg kjoepte en returbillett for 6. januar. Tilbake til innsjekkinga. Nein, dette gaar ikke, turistvisa i Thailand varer bare 30 dager, saa du maa ha retur innen 30 dager etter ankomst. Aa farsken. Tilbake i billettluka, bytte til retur den 28. oktober, tilbake til innsjekkinga. Der lo de godt fordi jeg hadde ikke faatt returbillett fra BKK til munchen, men en billett fra munchen til BKK. Alt stod paa tysk saa jeg hadde ikke lagt merke til det. Ok, rolig naa, tilbake til billettluka og bytte for tredje gang. Innsjekkinga igjen. Alt i orden, endelig. Da var det bare aa komme seg til Gaten, som selvfoelgelig var hundrevis av meter unna, og naa begynte jeg aa faa skikkelig daarlig tid. Da jeg hoerte navnet mitt ropt opp paa hoeyttalerne, begynte jeg aa loepe som en tulling mot gaten, og ombord i flyet, som tok av foer jeg hadde faatt paa meg sikkerhetsbeltet ordentlig.

Jaha! Etter ti timer med knaerne pressa inn i setet foran meg, ved siden av en saerdeles ufyselig sexturist fra Oesterrike, landa vi i Bangkok. I passkontrollen stempla de passet mitt uten saa mye som aa se paa meg engang, langt mindre spoerre om jeg hadde returbillett. Jeg sverger, hele Munchen ble teppebomba inni hodet mitt akkurat da..

Naa har reist i snart tre uker. Jeg er i Luang Prabang i Laos og skriver dette. Veldig kul og avslappende by, den er freda av UNESCO saa de ikke skal begynne og rive den ned og bygge skyskrapere isteden som overalt ellers hvor turismen tar av her i Asia.

Jeg bestemte meg for aa sende noen greier hjem. Ei skreddersydd skjorte, noen bilder, noen papirer og brosjyrer. Ingen problem, det kosta meg ca 80 kroner. Da jeg skulle legge meg paa kvelden fikk jeg en foelelse av at noe var feil, og jeg begynte aa lete etter returbilletten. Helsike, den var ikke noe sted, jeg maatte ha sendt den hjem i pakken! Neste morgen stod jeg klar utenfor postkontoret da det aapna og proevde aa faa stoppa pakken. Umulig, den var allerde sendt avgaarde. Det tar ca tre uker foer den er fremme, siden jeg valgte aa sende den med baat. En smulle frustrert ringte jeg flyselskapet for aa forklare hva som hadde skjedd, de sa at jeg maatte moete opp paa flyplassen i Bangkok paa avreisedagen med legitimasjon for aa utsette billetten, siden jeg ikke hadde referansenummeret. Jeg klikka fullstendig og kjefta den stakkars dama huden full fordi de hadde tvinga paa meg denne fullstendig unoedvendige returbilletten, det var jo noeyaktig situasjoner som denne jeg ville unngaa ved aa reise uten returbillett. Hun ble veldig spak og jeg fikk daarlig samvittighet, det var jo tross alt ikke hennes feil..

Naa har jeg omsider forsont meg med hele greiene. Skjebnen vil at jeg skal tilbake til Bangkok, greit nok, jeg trivdes godt der. Jeg har ogsaa fatt en del nye erfaringer ut av denne nuddelsuppa, og har blitt litt bedre kjent med meg sjoel ogsaa. Det skal bli goey aa komme tilbake til Bangkok med mer erfaring i bagasjen, naa kan jeg alle triksene de bruker for aa svindle turister der nede. Laos kan jeg alltids komme tilbake til etterhvert. Det blir buss og tog ned til Bangkok, noe som skulle by paa plenty nye opplevelser og bekjentskaper. Gleder meg til aa se hva som skjer videre!

Jungel-trek utenfor Chiang Mai

jornsalve — Fri, 17 Oct 2008 00:56:00 GMT

I Chiang Mai nord i Thailand er det mye omkringliggende fjell- og jungelomraader, som mange her har spesialisert paa aa guide turistgrupper i. Jeg meldte meg paa en av disse turene som gjestehuset mitt arrangerte. Tre dager og to netter i jungelen, med elefantridning og bambusflaaterafting.

Jaha! Vi ble plukket opp paa gjestehuset etter frokost av en Thai med rastafletter og Bob Marley-tskjorte som presenterte seg som Birdy. Han smilte og kom med morsomme kommentarer og vitser hele tiden ("We drive very fast for 14 minutes and 49 seconds, and then were walking in the jungle") Typisk thai med andre ord.

Vi var aatte paameldte. Tre vennepar og to stykker som reiste alene. Godt stua isammen paa trebenkene bakpaa pickupen ble vi litt stille og sjenerte, saa jeg maatte ta ansvar og bryte isen med historier om hvordan jeg ble svindla i Bangkok. Det viste seg at alle de andre hadde opplevd det samme. Det er lett aa komme i kontakt med backpackere her fordi man har saa mye felles erfaringer som har med reisning aa gjoere (tok du an?) ..

Etterhvert kom vi fram til elefantleiren, der vi ridde rundt paa elefanter under den steikende sola i en times tid. Elefanter er helt fantastiske fremkomstmidler i jungelen, de kommer seg frem overalt. Man skjoenner godt hvorfor Djenghis Khan tok dem inn i haeren sin etter at han invaderte Burma, bare aa forestille seg at man sitter der med et langt sverd og hugger laus paa hodene til smaattingene som sitter paa hester der nede..

Etterpaa dro vi videre og begynte aa gaa i fjellene og jungelen. Det var slitsomt i begynnelsen, men naar jeg kom inn i rytmen og begynte aa nyte omgivelsene, var det helt fantastisk. Det var ikke alle i gruppa som var i like god form saa vi stoppa ofte. Jeg var ikke saerlig imponert over kunnskapsnivaet til guiden vaar heller, Birdy var mest opptatt av aa fortelle vitser og floerte med jentene i gruppa, mens jeg var mest interessert i aa spoerre om tresorter, planter, insekter osv. Saann er det naar man har blitt gammlis folkens! Jeg skjoente fort at det ikke var noe vits aa proeve aa laere noe nytt her, saa jeg provde heller bare aa slappe av og ta inn inntrykk.

Om kvelden kom vi fram til noen bambushytter der vi skulle sove om natten. Det stod en kjoeleboks full av oel, brus og iskaldt vann der, som vi kasta oss over etter at vi hadde spist en deilig middag i tropevarmen. Vi drakk det opp oelet og ble godt kjent med hverandre under prossessen. En del interessante folk, bl.a. en hollender som jobba som politi i red light district i amsterdam. Naar det var fritt for oel og Birdy var lei av aa spille bob marleylaater paa kassegitaren kroep vi til koeys, dvs bambustepper dekket av ullpledd paa bambusgulv. Hardt. Bambushytta bestod av ett stort rom der vi laag under hver vaar myggnetting. Elva bruste og sirissene spilte hoeyere ennn en brannalarm til tider. Hadde neppe fatt sove noe saerlig om ikke kroppen hadde vaert bedoevd av elefantoel paa forhaand..

Neste dag gikk vi fra fossefall til fossefall og bare kosa oss. Paa kvelden ble det samme prosedyre som kvelden foer.

Siste dag floet vi ned en elv paa bambusflaater, to turister og en kaptein paa hver flaate. Det var ganske grei skuring, ikke noe fosser, bare noen veldig smaa stryk som vi floet over. Etterpaa var vi ferdig og det var like greit, for hodet mitt var fullstendig utslitt av nye inntrykk, ny kunnskap og nye venner. Tilbake paa gjestehuset sov jeg som en stein i et par timer foer det var ut igjen aa faa i seg en 3-kroners luksusmiddag.

Long live the king!

Gallery: Chiang Mai

jornsalve — Fri, 17 Oct 2008 00:40:00 GMT

Bilder

jornsalve — Mon, 13 Oct 2008 16:28:00 GMT

Naa har jeg fatt lagt ut noen bilder, trykk paa "Bangkok" til hoeyre under photo galleries. Videoer kommer naar jeg finner en kjappere maskin. Er en del internettsjapper rundt omkring som spesialiserer seg paa asiatiske onlinedataspill, de har sikkert kjappere linje og maskiner, proeve det neste gang. Long live the king!

Gallery: Bangkok

jornsalve — Mon, 13 Oct 2008 15:35:00 GMT

Chiang Mai

jornsalve — Mon, 13 Oct 2008 02:25:00 GMT

Jaha! Gikk rett paa en internettkafe her, kan like godt peis inn ei oppdatering.

Dro fra Bangkok med tog til Chiang Mai i dag, 12 timers tur, sliten i raeva. Ganske langt nord i landet, litt svalere her, nesten 30 grader vil jeg tro. Siste dagene i Bangkok var goy, men det er dyrt der nede hvis man skal faa med sae alt. Og det skal man jo selvfoelgelig.. Saa ae har spara en del til neste gang jeg kommer dit. Blir litt veksling mellom bokmaal og dialekt her. Skal paa trek de neste dagene, opp i fjellene til et par av stammene som bor der. Blir der etpar dager, for aa se hvordan livet er naar man ikke har en bryter aa trykke paa som ordner alt (hulk hogan?).

Har veldig sans for buddhismen, men de blander det med en slags overtro her, de bygger smaa "dukkehus" utenfor alle viktige bygninger, der en spesiell aand skal ta bolig og beskytte eeindommen huset staar paa. De har ogsaa forskjellige maater aa dyrke og be foran buddhafigurene. Du kan be om forskjellige ting, og du skal faa det du oensker deg hvis du donerer penger i templene. Det er greit nok for templene trenger penger til restaurering, men poenget er at buddha var ingen gud og kan ikke innfri oensker, og ville ikke bli tilbedt heller.

Jaha! Det var ikke det jeg skulle skrive egentlig, bare at du maa gjerne komme med komentarer selv om du ikke er famliliemedlem, og ogsaa hvis du bare ville si "fuck off GET LOST!".. Er glad for aa hoere fra alle, skulle gjerne hatt dere med hit!

Bilder i neste post, SVERGER..

Englenes by II

jornsalve — Sat, 11 Oct 2008 00:27:00 GMT

De første nettene bodde jeg på Royal Hotel. Det var veldig bra, med stillegående aircondition (hvordan overlevde de her før ac ble oppfunnet??), svømmebasseng i bakgården og mye interessant i minibaren. Klientellet besto stort sett av pensjonerte japanske turister, så jeg flytta ut etter jeg hadde sovet vekk jetlag'en. Nå bor jeg på suk11, et utrolig kult gjestehus midt i sentrum, gjemt vekk i en liten bakgate. Det er et smalt trehus på fem etasjer, og er utrolig sjarmerende. Klientellet er backpackere fra hele verden. Jeg sjekka litt i Khao San Road også, men der var det helt forferdelig, bare ei lang gate med en million boder med alt mulig til salgs. Her på suk11 (www.suk11.com) har jeg et rom med to senger, eget bad og dusj, og gratis wireless. Det koster ca 100 kr natta. De spiller reggae og ska i kafeen, og veggene i alle etasjene er fulle av grafitti som folk som har bodd her har laget. Terningkast 6! Jeg var forresten innom lobbyen i Oriental Hotel i dag, der bl.a. Joseph Conrad og Graham Greene har bodd og skrevet diverse klassikere. Det kosta 420 dollar for det billigste enkeltrommet, og 3000 dollar for det dyreste.. Kanskje neste gang!

Det er umulig å være i ro i Bangkok. Alt beveger seg hele tiden (bortsett fra trafikken til tider). Får veldig mye energi av å være her, og er rundt omkring og kikker på alt mulig hele tiden. Har sett de to største templene (det er ca 400 templer her), og det var utrolig inspirerende. Får stavkirkene til å se ut som små fyrstikkhus. Jeg har vært ringside på thaiboxingturnering, hadde plass ved siden av journalistene. Deltakerne hadde kropper som Bruce Lee, og hver mann veide vel ca 50 kilo. De hadde en kraft i sparkene som kunne sende motstanderen flygende bakover hvis han ikke var klar til å dukke unna, og det var et par stykker som ble bært ut på båre. Har blitt vant med skytrainsystemet og fergene, men bussene har jeg ikke rukket å sette meg inn i ennå. Skulle gjerne hatt mer tid her. Og forresten, thaimassage er helt sinnsykt digg..

Bilder kommer i neste post.. Æresord!

Englenes by

jornsalve — Thu, 9 Oct 2008 23:37:00 GMT

Etter en del om og men har jeg omsider kommet meg til Bangkok. Dette må være himmelen! Eneste forskjell er at du trenger ikke å ha vært snill gutt for å komme hit, du trenger bare baht. MASSE baht. Det er sinnsykt mye å bruke penger på her, alt du kan tenke deg er å få kjøpt. Og hvis himmelen består av betong, asfalt og eksos, så er det DEFINITIVT her. Det er iallefall nok av engler her, alle er så ekstremt kule og hjelpsomme at det blir slitsomt i lengden. "HEY SIR!! Whea you go? What u want? U want taxi? I take care o you! We go temple! We go pussy pingpong show! Only 100 baht, spessl plice fo you!" Variasjoner av dette og lignende kjemper taxisjåfører, tuk-tuksjåfører og mopedsjåfører om å skrike opp i trynet mitt stort sett overalt hvor det er en motorvei i nærheten, dvs overalt. For å finne ut hvor mange kroner 100 baht er kan du dele det på 6. Alt er ekstremt billig, det koster f.eks 100B å kjøre taxi i ca en time. En halvlitersflaske med øl på 7/11 koster 50 baht.

Etter at jeg kom hit for ca. tre (?) dager siden har jeg rukket å finne ut en del om denne byen, ihvertfall fra et turist-synspunkt. Jeg har blitt svindla av en tuk-tuksjåfør, jeg har sittet bakpå en moped rundt hele byen. Trafikken er helt sinnsyk her, det er ingen regler, bortsett fra kjøreretningen. Og den blir ikke alltid fulgt heller. Rødt lys stopper du bare på i rushtrafikken, som varer hele ettermiddagen. Jeg har spist sinnsykt god mat, spesielt sjømaten er fantaastisk. Jeg har sett templer laget av marmor og gull, og kjøpesentrene her er på størrelse med Bergen sentrum, og like høy som Fløyen. Jeg har fått skreddesydd to skjorter av James fra Mumbai. Han ble sjeleglad når han hørte at jeg kom fra Norge, og at jeg hadde snus med meg.

Det er masse mer men jeg kan ikke skrive mer nå, ville bare gi livstegn fra meg. Bilder kommer i neste post..

Bangkok flyplass

jornsalve — Sun, 14 Sep 2008 19:38:00 GMT

Da jeg sjekka ut web-siden til flyplassen jeg skal lande på i Bangkok, Suvarnabhumi Airport (uttales soo-wanna-poom), såg jeg en link til en reklamefilm som de har laget. Jeg lasta den ned og såg den med tårer i øynene, og har nå bestemt meg for å tilbringe hele ferien på Suvarnabhumi Airport. Sjekk ut yourself så vil du skjønne hva jeg mener:

http://www2.airportthai.co.th/airportnew/sun/video/Sun_movie_eng.wmv

HØyreklikk på linken og velg Save as.. eller Lagre som..