Etter at vi hadde faatt nok av regnskog (det heter regnskog fordi det regner HELE tiden), blodigler, og soevnloese kalde netter paa harde straamatter, forlot vi Khao Yai med kurs mot phanom Rung, et tempelkompleks i nordoest-Thailand som ligger paa toppen av en sovende vulkan. Hovedtempelet er en kopi av hindu-guden Shivas bosted i gudenes dimensjon. Det er et imponerende byggverk fra 10-13 aarhundre som er nylig restaurert, fullt av statuer og relieffer med motiver fra indisk mytologi. Disse tempelruinene er generelt interessante fordi de er hundrevis av aar gamle, men problemet er at de er ganske like alle sammen siden de er fundert paa samme religion og mytologi. Etter at jeg hadde sjekka ut en del ruiner ble jeg lei av aa bruke fantasien for aa forestille meg hvordan de engang hadde sett ut og hvordan det var aa leve inni dem, og til slutt saag alt bare ut som det det egentlig er, en haug med steiner..
Etter phanom Rung tok vi farvel med hverandre og tok hver vaar buss soerover, jeg paa vei mot Kambodsja og Sabina paa vei mot Ko Chang i Thailand. Jeg maa inroemme at det var befriende aa vaere for meg selv etter at vi hadde reist sammen i ca en uke. Det er greit aa reise sammen med noen for da slipper man selvfoelgelig aa bli ensom, men ensomhet har ikke vaert noe uoverkommelig problem for meg uansett. Det er ogsaa saann at naar man reiser sammen med noen, blir alle avgjoerelser til en diskusjon. Skal vi spasere tilbake til hotellet eller ta en tuk-tuk, skal vi spise her eller finne en annen restaurant, skal vi hoppe i havet eller i elva osv. Dette var i etterpaaklokskapens lys ganske interessant fordi jeg fikk kjenne paa min egen egoisme. Alt er fremmed for meg her nede, og siden jeg maa ta alt rundt meg for det det er, ser jeg min egne reaksjoner veldig tydelig, og jeg laerer mye om meg selv som jeg ikke har tenkt over foer. Jaha, nok innroemmelser!
Jeg var atter alene og kunne gjoere hva jeg ville uten aa forklare hvorfor eller hvordan til noen som helst. Jeg saag meg rundt etter en tuk-tuk som kunne kjoere meg den siste biten fra bussstasjonen til grensa mot Kambodsja. AA krysse landegrenser her pleier aa vaere grei skuring, bare punge ut en 20-30 dollar for et visum saa skulle det vaere i boks. Men det viste seg aa ikke vaere like enkelt her. Dette var i de dager Thailand og Kambodsja var i militaer konflikt, soldater hadde vekslet skudd og flere var blitt drept. Uansett, tuk-tuken tok meg ikke helt frem til Kambodsja-grensa, men til en bygning som visstnok var konsulatet for Kambodsja. "Nye rutiner", ble jeg fortalt. Jeg maatte ordne visum hos konsulatet pga urolighetene. Samme det, tenkte jeg og gikk inn. Foerst ville de ha 35 dollar og tusen baht for visumet, allerde da ante jeg ugler i mosen. Jeg nekta og sa jeg ville gaa til grensa selv, men ingen kunne vise meg veien, og tuk-tuken hadde allerede dratt sin vei. Jeg gikk inn i konsulatet igjen og fikk pruta visumet ned i 25 dollar og hundre baht. Jeg leverte fra meg passet og satte meg paa en stol og venta. Etter 20 minutter fikk jeg tilbake passet med visumet i. Mest sannsynlig hadde de kjoert til grensa og ordna med visumet for 20 dollar og tjent 5 dollar paa den maaten. Jeg ble bedt om aa foelge etter en kar til fots mot selve grensa, som selvfoelgelig var 100 meter unna. Jeg gikk gjennom visumkontrollen uten problemer, og befant meg i grensebyen poipet, mitt foerste moete med kambodsja. Det var som aa komme inn i foerste eisode av western-serien Deadwood. Det var det skitneste stedet jeg noengang har sett, det var gjoerme overalt istedefor veier, biler sto fast og tuk-tuker velta forbi meg. Husene var lave murhus med boelgeblikktak, og gjoermeveiene var fulle av folk som ropte og skreik, masa paa meg om aa kjoere meg hit og dit. Noen begynte aa dra i ryggsekken min, folk begynte aa krangle om hvem som skulle svindle meg foerst osv. Det saag ut som det skulle bryte ut slaasskamp saa jeg gikk fort videre for aa finne ut hvordan veksle penger til lokal valuta. Jeg ville definitivt komme meg vekk fra denne grensebyen saa fort som overhode mulig. Jeg fant en pengeveksler som kunne informere om at kursen var daarlig for tiden pga krigen mot thailand, og han ville veksla dollar mot riel med en kurs som jeg senere fant ut var halvarten av hva den virkelig var. Han sa jeg maatte veksle minst hundre dollar, og at det var umulig aa veksle noe annet sted i Kambodsja. Det er utrolig hva disse folkene vil koke i hop for aa svindle turister, de mest usannsynlige loegnhistorier blir servert. Kriminialiteten her nede gaar ikke paa ran og vold/overfall, de proever aa lure fra deg penger med et smil. Heldigvis er det ikke saann overalt, og poipet var et ektremt tilfelle. Jeg veksla det jeg hadde av baht og regna med jeg ble svindla, noe jeg ogsaa ble, men det var bare snakk om ca 50 kroner saa det var greit nok.
Her var det hverken busstasjon eller togskinner. Jeg hadde allerede bestemt meg for aa dra til Battambang etter et tips jeg hadde faatt fra en annen onkel reisende mac, saa naa var det bare aa proeve aa finne en pirattaxi. Jeg forhoerte meg litt rundt og fant en til slutt. Det var en svart toyota camry og sjaafoeren virka grei nok, passasjersetet foran var ledig og det var tre jenter i baksetet. Etterhvert kom det to karer til i baksetet. Sjaafoeren ville at jeg skulle dele framsetet med en passasjer til, men jeg betalte heller fem dollar ekstra for aa faa setet alene, ville helst slippe aa ha en kar paa fanget de neste fem timene.. Andre langdistansetaxier hadde to personer i fremsetene (sjaafoeren delte ogsaa sete med en annen) og minst fem i baksetet, ni-ti stykker i en personbil er helt vanlig her.
Etter masse frem og tilbake, styr og roping i mobiltelefoner og passasjerer inn og ut av baksetet kom vi oss avgaarde. Jeg hadde regna med at transport- og veisystemet i kambodsja var mye daarligere enn i thailand, men dette var helt fantastisk. Turen fra poipet til battambang var et eventyr i seg selv. Det var blitt kveld og bekmoerkt og det fantes ikke lys langs veien. Veien var full av overlasta tungstransport, gamle lastebiler saa fullpakka at foererhuset saag ut som ei lita ert i forhold til lasten, som var tjora sammen metervis i hoeyden og langt utenfor sidene paa bilene. Veien var delvis asfaltert men for det meste bare sand og gjoerme. Sjaafoeren navigerte seg mellom trafikken ved hjelp av floeyta, blinking med blinklys og langlys, halvarten av tiden mens han ropte og skrek i mobiltelefonen. Han spilte kassetter paa bilsteroen, den samme melodi grand prix-aktige popen som man hoerer paa alle transportmidler i denne regionen. I baksetet sang de med av full hals. Jeg skjoenner ikke hvorfor, men det virker som at i den grad de er paavirka av vestlig kultur her, er det bare det verste som de har plukka ut, som listepop, 7/eleven og macdonalds. De gaar i vanlige klae med paasydde dolce&gabbanna-logoer. Ikke at vi er noe bedre, men jeg er litt skuffa over hvor mye av det man finner her nede. Det er fremdeles mye gammel tradisjon og kultur og se i soeroestasia men det er tydelig at tingene er i rask forandring, og det er trist aa se.
Uansett, alt dette, poipet, bilturen, stoeyen, hoeres kanskje stressende eller irriterende ut, men jeg kosa meg, jeg liker dette, galskapen, kaoset, lovloesheten.. Og vi kom frem til battambang like hele alle sammen, merkelig nok!
