Etter en del hektisk reising, med bare et par dagers stopp paa hvert
sted, ville jeg roe ned i Luang Prabang. Den kulturelle hovedstaden i Laos, med ca 300.000 mennesker i
provinsen. Luang Prabang er full av museum og templer og omgitt av naturperler,
saa det skulle vaere nok aa gjoere i tillegg til aa slappe av en ukes
tid. Men da jeg rota bort returbilletten (se "Skjebnens ironi), og
flyselskapet ikke var saerlig samarbeidsvillig, maatte jeg legge om
planene. Jeg fikk ikke tid til noe saerlig sightseeing, siden jeg ble
sjuk og laa med feber i et doegn. Men jeg fikk leid meg en sykkel og
sjekka ut folkelivet utenfor sentrum, mye fattigdom men veldig glade og
gjestfrie mennesker. Fikk ogsaa tid til aa ta noen pils med ryggsekkturister jeg
hadde moett tidligere paa veien.
Det ser ut til at ruta jeg har
fulgt til naa er en standardrute for ryggsekkturister, treffer paa de
samme folkene stadig vekk. Det var ikke helt det jeg var ute etter.
Det er lettere aa bli kjent med folk her enn jeg hadde trodd, av og til
blir det litt for mye og jeg kjenner trang til aa utforske ting alene,
utenfor turistloeypa. Men som regel er det greit nok.
Da jeg
innsaa at jeg maatte tilbake til Bangkok ASAP, maatte jeg som sagt
legge om reiseplanene. Istedetfor aa henge i Luang Prabang, for deretter
og reise nord til Det Gyldne Triangel, maatte jeg reise soer langs
turistloeypa til Vang Viang. Naa var jeg klar for aa proeve en av de
berykta lokalbussene her, sju timer i ei skranglekasse uten
stoetdempere paa et hardt sete, med en sjaafoer og to
hjelpemenn/mekanikere i tilfelle motorstopp. Bussen var full av Laotere, bare et par turister denne gang.
Jeg
var tidlig ute for aa finne et bra sete, og det var lurt for det var
bare en person i bussen foreleopig, en ung dame med typisk Laotisk
utseende. Vakker med andre ord! Idet jeg var paa vei forbi henne smilte
hun bredt og klappa paa setet ved siden av henne. Jaha! Det var et
tilbud jeg ikke kunne avslaa. Jeg satte meg ned blid og fornoeyd, og
hun tok straks frem fotoalbumet med bilder av familien og venner. Det
er tydeligvis veldig
vanlig her, jeg tror hun forventa at jeg ogsaa skulle dra fram et
familiealbum og vise frem. Hun viste meg passet sitt, 20 aar gammel,
yrke: Farmer. Hun var paa vei til Thailand, men jeg skjoente ikke helt
hva hun skulle der. Hun ikke kunne et ord engelsk, saa samtalen
foregikk stort sett ved hjelp av tegnspraak, og enkelte Laofraser som
stod i guideboka mi.
Selve
bussturen var i overkant underholdende, det gikk over hoye fjell og gjennom dype
daler, langs svingete veier og paa kanten av stup paa hundrevis av
meter. Ikke noe autovern aa snakke om her. Sjaafoeren virka som om han hadde kjoert
denne ruta hver dag hele livet, og noelte ikke et sekund med aa trykke
ned gasspedalen paa de mest nervepirrende steder, og forbikjoeringer
foregikk selvfoelgelig ved aa ta innersvingen naar muligheten boed seg.
Det brukes ikke bremser her, bare et par kjappe tut for aa si "Unna
vei, her kommer jeg"!
Etter sju timer var vi i Vang Viang og jeg
tok motvillig farvel med den Laotiske skjoennheten i nabosetet. Hva hun
enn skulle i Thailand, saa haaper jeg at det gaar bra med henne. Vang
Viang
har vaert et turistparadis siden 70-tallet. Det er to-tre gater her med
puber,
restauranter og gjestehus, og det er like mye turister her som det er
fastboende i sesongen. Utslitt etter bussturen tok jeg inn paa foerste
og beste gjestehus og kollapsa paa den harde senga med vifta paa full
styrke. Enkelte av sengene i gjestehusene her gir nesten en foelelse av
aa ligge paa isopor dekt med sengelaken, men man blir fort vant til det
ogsaa.
Det eneste jeg aldri blir helt vant til er hanene som galer doegnet
rundt saa fort man kommer noen meter utenfor storbyen. Jeg har ofte
vaert frista til aa snike meg rundt som en ninja i natta og vri
hanenakker, men jeg lar det bli med fantasien, foereloepig! Da jeg
vaakna utpaa kveldinga ville jeg ut aa se paa livet. Jeg drev fra pub
til pub til jeg fant en plass med lave bord og puter stroedd utover,
med Bob dylan paa anlegget. Jeg kunne ligge og supe pils til 8 kroner
halvliteren og bare nyte livet.. Hvis du liker aa nyte livet saa maa
du bare komme deg til Laos. Legg opp noen tusenlapper og du kan bo her
i maanedsvis. Jeg har sett oppslag her i Vientiane, der utlendinger som
har leid hus soeker etter leieboere. Husleia ligger paa ca $100 pr
maaned, og du klarer saavidt og bruke 200 kr dagen paa mat hvis du
spiser hvert maaltid paa dyre restauranter..
Dagen
etter i Vang Vieng. Jeg hadde meldt meg paa noe tur-greier. Det er den
enkleste maaten aa bli kjent med omgivelsene og nye folk paa. Jeg ble
plukka opp paa gjestehuset av en pickup som skulle kjoere oss til elva,
som vi skulle padle nedover i kayak. Det var som vanlig sild i toenne
paa trebenkene bakpaa lasteplanet, fullt av hyggelige smilende folk.
Fra Russland, Thailand og Skottland denne gangen. Da vi kom frem til
elva fikk vi en lyninnfoering i kayakpadlingens kunster av guiden vaar,
Lee. Jeg var i samme baat som Vlad the impaler fra Russia, han satt
bakerst og styrte kayaken. Det var tydeligvis ikke hans stoerste
talent, for han styrte oss rett inn i de to foerste skjaerene vi skulle
rundt, og guidene vaare maatte redde oss. Vlad hoia og holdt paa aa le
seg ihjel hele tiden. Han fikk bedre tek paa styringa etterhvert, og vi
floet gjennom strykene uten problemer. Da vi kom frem til lunsjstedet
fortoeyde vi kayakene og gikk inn i jungelen, til vi kom til en hoey
fjellvegg. Det var visstnok ei grotte her som vi skulle inn i. Det gikk
et tau langs vannflata og inn i ei lita aapning nederst i fjellveggen.
Vi fikk utdelt hver vaar hodelykt av den gammeldagse sorten som var
kobla til et stort batteri som skulle henge rundt halsen, og hver vaar
innerslange fra svaere traktordekk som vi skulle flyte paa. Vi dro oss
langs tauet bortover mot den lille aapningen i fjellet, og kom inn i en
trang tunnell. Ettrhvert utvida den seg, og vi dro oss fra rom til rom
med svaere dryppende stalagtitter hengende ned fra taket. Det var
utrolig fascinerende, som aa vare i en Giger-verden fra Alien-filmene.
Vel ute igjen og med en deilig flied lice-lunch med grillspyd
innabords, begynte vi aa padle videre nedover elva i kayakene vaare.
Etter en times tid med fantastisk natur og dyreliv paa alle kanter,
begynte det aa dukke opp flere og flere skraalende engelskmenn som
floet paa samme typer innerdekk som vi hadde brukt i grotta.Det kalles for "tubing", og gaar ut paa aa flyte fra bar til bar som er satt opp langs elvebredden, og drikke drinker.
Vi stoppa paa den stoerste av disse barene. Det var mye rosa hud og
dritingse ungdommer som drakk rom og cola fra smaa boetter med
sugeroer. Dansemusikk pumpa ut fra hoeytalerne og danseplattene var
fulle. Det var satt opp et ti meter hoeyt taarn her kobla til et
svingesystem, der man kunne klatre opp og kaste seg utover elva mens
man klamra seg fast til et tau med haandtak kobla til, foer man slapp
taket og splasja ned i vannet. Dette maatte testes. Da jeg kom opp til
toppen og saag hvor hoyt det var, forsvant kreftene fra baade beina og
armene. Jeg ble bekymra for at gripeevnen i nevene var forsvunnet, og
at jeg ikke ville klare aa holde fast i haandtaket og bare falle rett
ned. Men naa var det for sent aa snu, det var bare aa kaste seg utenfor
og la tyngdekrafta ta seg av resten. Jeg overlevde og fikk et
adrenalinkick paa kjoepet som varte i flere minutter etterpaa.
Etterhvert kom vi oss videre nedover elva. Det begynte aa regne, noen
draaper foerst. Gradvis begynte det aa poese ned, det regna saa tett at
vannet kom inn i oeynene og det var vanskelig aa se. Det var som om
verden ble snudd opp-ned og elva dryppa ned paa oss.. Det varte ca ti
minutter. Vi padla videre, forbi flere barer med fulle ungdommer paa
festarferie. Jeg har slutta aa irritere meg over dette, de vil jo bare
ha det goey og kose seg, selv om de gjoer det paa en utrolig slitsom og
masete maate, og hvis man er kul mot dem saa er de kule tilbake..
Naa sitter jeg i Vientiane, hovedstaden i Laos og den eneste storbyen i dette fattige landet. Vientiane
har masete tuk-tuksjaafoerer, forfalte murbygninger og gigantiske
hoteller, museumer og bokcafeer, vestlige restauranter og boder med
lokal gatemat, prostituerte av alle tre kjoenn og veldig bra uteliv,
med flere puber som har liveband.
I gaar var jeg inne i en
suvenirbutikk og kikka paa buddhafigurer og opiumspiper. Opiumspipene
de selger her er ikke ment aa roeyke paa, de er fulle av utskjaeringer
og dekorasjoner og er ment aa ta med hjem aa sette opp til pynt paa
peishylla. Plutselig ramla det to blodsprengte, utslitte freaks inn
doera. Den ene av dem slapp ryggsekken ned paa gulvet, og begynte aa
rote rundt i den. Frem fra bunnen dro han frem ei suveniropiumspipe som
han holdt frem mot den forundra butikkjenta, som en borgermester i
Donald Duck som er iferd med aa overrekke bynoekkelen. Det kom paa
tjukt amerikansk: "I have a problem with smoking on this pipe. It
doesn't work very well". Jeg maatte loepe ut av butikken imens jeg
forgjeves proevde aa holde latteren tilbake. Skulle gjerne vaert flue
paa veggen og overhoert resten av samtalen! Helt fantastisk. Jeg hadde
forresten vaert plaga av forstoppelse helt siden jeg hadde vaert sjuk i
Luang Prabang. Jeg bestemte meg for aa finne et apotek der jeg kunne
kjoepe noen remedier. Etterhvert fant jeg et pharmacie (alt staar paa
lao og fransk her), der det satt ei eldgammel dame utenfor som saag ut
som hun kunne litt av hvert om naturmedisiner mot alskens plager. Da
jeg naerma meg henne begynte hun aa riste paa hodet og vifte meg vekk
med haanda, hun ville ikke ha noe med en "farang" aa gjoere. Jeg maatte
bare tusle videre paa det selvpaafoerte oppdraget mitt. Jeg fikk vite
paa en butikk at jeg kunne gaa til sykehuset, der hadde de apotek. Da
jeg kom frem til sykehuset hadde det begynt aa bli kveld, og apotekerne
hadde allerede gaatt hjem. Jeg ble henvist til akuttmottaket, der de
ogsaa hadde apotek. I luka virka det ikke som de skjoente et pip naar
jeg klappa meg paa magen og sa "NO TOILET, THREE DAYS". Det kom ei
sykesoester og tok meg i armen og leda meg til ei sykeseng. "No, no, no
need, im just a little constipated." Hun fortsatte aa smile og peke paa
senga. Jeg tenkte at jeg likegodt bare kunne legge meg ned og se hva
som skjedde. Hun ville maale temperaturen og blodtrykket mitt, som
begge var helt i orden. Det kom en lege og sa at jeg skulle faa en
injeksjon som skulle faa muskulaturen i tarmene mine til aa slappe av.
Da ringte edderkoppalarmen inni hodet mitt. FARE! "No, no, there's no
need for that, I don't like needles very much. Can I just get some
pills please?" Jeg likte ikke paa tanken paa aa ligge paa et halvveis
forfalt sykehus i et av verdens fattigste land med ei sproeyte i armen.
Det hadde sikkert gaatt fint, men det er best aa vare foere var. Da jeg
forsto hva legen mente ble jeg saa nervoes at jeg nesten holdt paa aa
slippe ut alt det innestengte i buksa der og da. Kanskje det var det
som var hensikten hans.. Jeg fikk ihvertfall pillene mine og kom meg
avgaarde. Til informasjon har jeg naa vaert paa do med A+ og foeler meg
bedre, fremdeles litt forundra over at jeg fikk forstoppelse og ikke
diare, som alle andre turister..
