Da jeg skulle reise fra Chiang Mai til Laos, var jeg klar for litt luksus. Hadde ikke saerlig lyst paa en halvveis utrangert statlig buss etter den 12 timer lange togturen fra Bangkok, saa jeg booka et sete i en minivan med 15 seter og aircondition. Det var bare 9 stykker med, saa det gikk fullstendig smertefritt og jeg fikk strukket beina av hjertens lyst hele veien. Ble kjent med en del folk paa kjoepet, jenter fra Irland, Canada og England. Mye jenter som reiser i denne regionen, men relativt faa av dem reiser alene. Det var fint aa se hvordan landskapet sakte forandra seg imens vi kjoerte nordover, det begynte aa dukke opp noen merkelige fjell, hoeye enkeltstaaende fjell dekket av tett jungel. Rismarkene var ogsaa overalt, kvadratkilometer paa kvadratkilometer.
Etterhvert naadde vi Mekongelva, grensa mellom Thailand og Laos. Vi stoppa ved et gjestehus som laa paa elvebredden, der vi kunne se Laos paa andre siden. Jeg hadde booka rom her paa forhaand gjennom samme selskapet som kjoerte minibussen. Navnet mitt var ikke registrert i boka, saa jeg fikk litt troebbel med aa overbevise dem om at jeg allerede hadde betalt. Etterhvert gikk eieren og henta ei annen liste, og der stod navnet mitt saa alt var saare vel. Av og til faar jeg inntrykk av at ting som dette er forsoek paa aa faa meg til aa betale dobbelt. Lignende ting skjer ganske ofte, saa det gjelder aa vaere paa vakt og bare stole paa instinktet og ikke gi seg. Part of the experience.. Noen oel og litt skjitprat senere var det natta.
Morgenen etter tok vi ferga over elva. Jeg hadde allerede ordna Laosvisumet i Bangkok, saa jeg slapp aa staa i lange koeer i den steikende sola. Etter at alle var ferdig med formalitetene, dro vi til saktebaaten som skulle frakte oss langs Mekong til Luang Prabang, med overnatting i Pak Beng. Disse saktebaatene er gamle fraktbaater som er bygget om til passasjerbaater, de har satt inn noe som ser ut som gamle flyseter, som er litt mer bahagelig enn trebenker.. Laos Airways har mest sannsynlig oppgradert utstyret sitt. Saktebaaten har en gigantisk innebords motor bak i baaten som braaker som en gammel traktor, men ikke verre enn at man blir fort vant til det.
Baatturen var helt fantastisk, noe av det beste jeg har vaert med paa hittil. Utsikten var helt utrolig, tett jungel, fjell og klipper, skjaer og smaa landsbyer langs elvebredden. Store og smaa baater, fiskere som kasta og dro inn garn, barn som hoppa fra hoeye klipper og ned i den brune elva. Problemet var bare soundtracket. Det var en gjeng ungdommer bakerst i baaten, australiere og engelskmenn hoertes det ut som, en gjeng paa ca 10 stykker. De hadde med mer whisky enn vann med paa turen, og ble ganske hoeylytt etterhvert. Det var utrolig flaut aa vaere hvit turist naar de innfoedte begynte aa sende sinte blikk mot spetakkelet. Hvis
det hadde vaert i Norge hadde hele gjengen blitt kasta av paa foerste stopp. Kjipt aa se hvor utrolig respektloese og ingorante enkelte folk kan vaere, fullstendig uinteressert i aa sette seg inn i og forstaa den kulturen man besoeker. Det virker veldig umodent. Enda en bekreftelse paa at jeg begynner aa bli gammlis!
Etterhvert kom vi frem til Pak Beng, og jeg var fast bestemt paa aa ikke hoere paa braakmakerne hele natta, saa jeg gikk lengst opp i gata til det siste overnattingsstedet, booka et rom og satte meg ned i uterestauranten med utsikt over elva og bestilte meg et nydelig maaltid med mekongfisk og sticky rice. Gjett hvem som kom og spolerte idyllen? That's right. Partygjengen fra saktebaaten. Jeg spiste fort ferdig og gikk meg en tur gjennom byen. Pak Beng er en bitteliten plass uten stroem, der aggregatene durte og gikk paa hvert gatehjoerne. Jeg ble tilbydd "weed" ihvertfall seks ganger paa et par timer, en ganske markant forandring fra Thailand. Her i Laos er det mye mer aapent, i Thailand faar man sjelden tilbud om aa kjoepe noe paa gata. Kanksje lenger soer i Thailand langs strendene, har ikke vaert der ennaa.
Da jeg kom tilbake til gjestehuset laa festloevene stroedd utover utearealet, de hadde tydeligvis benytta seg av mulighetene.. Det kom ikke et pip fra dem lenger og de turte ikke aa se meg i oeynene engang. Rolig natt allikevel! Den begynte forresten tidlig, aggregatene i PakBeng blir slaatt av klokka 2230.
Dagen etter gjensto siste etappe til Luang Prabang. Den var lang, ca 10 timer. Utsikten var den samme, men naa var jeg litt mer blasert og det var ikke like spennende lenger. Men det gikk ganske fint allikevel, spesielt goey var det aa se hvordan folk som skulle med baaten underveis kom klatrende ned bratte steinroyser, eller fra ingensteds ut fra jungelen og hoppa ombord. Ingen brygger aa se noensteds..
Saktebaatturen (slowboat) langs Mekong var utrolig fin og anbefales paa det heitaste!
