Side om side skuer vi bekymringsløst utover havhorisonten. Vi er definitivt nord for Mikronesia, og blir enige om at det fra vår horisont og utover er fint lite før Hawaii – det er i all sin enkelhet en ganske kompleks tanke.
Medvandrer Constantin vil snorkle. Jeg føler for å utforske og trekke litt terreng. Nettie vil bare med, og sitrer etter å øse av sin lokalkunnskap. Slikt kan det bli tur av - og det er akkurat det som blir utfallet. Minutter senere står vi i fjæra og forhører oss med en fisker om mulighetene for å leie han og skuta noen timer. Han har avsluttet morgenens fiskeøkt og lar seg lokke med. Ferden går mot Corregidor, sørøst på Filippinene ved Siargao. Nettie har ved tidligere anledninger nevnt denne mystiske øya, som er et reservat befolket av noen ganske få. Med omriss omtrent som en sukkertopp skal den kunne by på et utvidende skue fra topplatået. Det går også gjetord om at øya kneler på et omkransende marinreservat som er grobunn for superb snorkling. Nettie pleier å vite hva hun snakker om, og gjør det nok denne gangen også.
Skepsis versus tillitt
Vel framme avtaler vi retur med skipperen til rundt solnedgang. I følge han er det alt for varmt, så han velger å holde fortet i skyggen. Jeg ser at han med krummet nakke og store øyne iakttar oss med en blanding av skadefryd og forundring der vi sliter oss over sandbankene inn mot øyas indre. Nå gjelder det å finne borgermesteren, som har en slags moderne høvdingfunksjon her på øya. Siden dette er et reservat, kan en ikke bare troppe opp og valse rundt omkring som det passer seg. Vel, teoretisk sett så kan en gjøre det, men vi velger å avstå. Bråk unngår vi gjerne. Etter noen småsekvenser inneholdende kreativ kroppsbruk og brokete spørsmålsstillinger blir vi geleidet fram til borgermesterens hus, eller skal vi si brakke. Ut stiger en kry og vennlig voksen kvinne, som registrerer oss med en kvestet blyant i en notatbok som en gang i tiden sikkert ikke hadde gule ark og som minner meg litt om gloseboka mi fra femte klasse. Hun spør videre litt nærmere om hva vi har tenkt å gjøre her. En kan forstå den lille skepsisen til fremmede i området siden de tidligere har blitt frarøvet endel ressurser ifra utenforstående (eksempelvis i form av tjuvfiske), men det er tydelig at vi inngir tillit. Hun går med på at vi får se oss om som vi vil, dersom vi innfinner oss i at hun sender med en lokal oppasser. -Greit nok, samtykker vi.
Endringer er underveis
Vi tenker at det vil passe strålende å vente med å bestige toppen til nærmere solnedgang, og starter derfor nede i landsbyen. Constantin får med seg gummiføttene, snorkelmaska og sin pålimte oppasser, og forsvinner ut i ei lita jolle. Jeg og Nettie bestemmer oss for å ta landsbyen nærmere i øyesyn i mellomtiden. Vi slår følge med Manila-importerte Nicholas som er oppsynsmann for det marine reservatet ved Corregidor, et samarbeid mellom australske og filippinske myndigheter, og som er den innovative sjelen bak det påbegynte solcellesystemet. -Fram til nå har alt foregått uten strøm, og all mat er blitt laget over åpen ild, forteller Nicholas. Nå er det imidlertid endringer på vei. Fire solcellemaster er allerede satt opp, og betjener elektrisiteten rundt torvet (som i realiteten rett og slett er en basketballbane i betong) samt i noen få hus. Flere planlegges neste år. - Fremtiden kan komme fort nå, mener Nicholas. -Selv her ved verdens ende.
I møte med det rurale
Vi ledes gjennom landsbyen, som mildt sagt er noe eksentrisk. Den ser ut som en skikkelig ghost town. Den er skitten og hvinende griser og gale høns løper rundt i søla. Brakkene ser ut som falleferdige norske vedskjul. Det er konstruert en slags opphøyet sti for å gå på, rett og slett for å slippe å vase rundt i gjørma. Etter noen små svinger i det som for meg virker som ulogiske og tilfeldige retninger når vi byens torg - basketballbanen - og blir ofre for sugende oppmerksomhet. Spillet stoppes opp, og folk blir stående å stirre. Noen bryter ut i store glis og utbasunerer -Hello Friend, på brokete engelsk, mens andre blir stående i sin komatisk frosne tilstand å se forbløffet på oss, ehhhemm, eller kanskje jeg skal si meg. For det er jeg som er hvitansiktet på øya nå som Constantin er ute blant fiskene. Nicholas bryter isen ved å introdusere meg ovenfor forsamlingen på lokalspråket, og med ett står hele menneskeskaren og jubler for meg som om jeg skulle ha vært en eller annen veldedig onkel. Jentene kommer styrtende og hyler -Hello Guapo! Jeg kan ikke mye Tagalog, men de spanske glosene forstår jeg. De vil ta på meg og vil at jeg skal ta digitale bilder av oss slik at de kan få se seg selv med den hvite mannen. Alt dette er litt artig, men jeg må innrømme at all oppmerksomheten blir vel storslagen for meg. Glad blir jeg derfor når stakkars Constantin kommer floppende dryppvåt og fullstendig intetanende innover i landsbyen. Halve forsamlingen snur seg og begynner å løpe mot han. Jeg ser øyenbrynene hans skyte i været, og i noen små sekunder tror jeg han lurer på om det er han som er til middag. Det ser i hvert fall ut som om han ønsker seg tilbake til fiskene sine. Men han kaster et blikk på meg og konstaterer at alt er ok. -De vil bare snuse litt på deg, roper jeg leende, mens jeg leker videre med de ballspillende.
Animalsk vennlighet
Klokken har løpt og vi begynner derfor å trekke oppover mot toppen. Ungjentene klarer ikke helt å la oss gå i glemmeboken og følger knisende etter gjennom vegetasjonen. Det hele framstår temmelig surrealistisk. Vi vandrer i fjellstøvler og seriøst turutstyr for å unngå slangebitt etcetera, bare for å se ungjentene komme joggende etter i hva som helst pluss sandaler. Vi blir litt flaue. Helt først går vår oppasser for å vise letteste vei. På tur til topps oppdaterer Constantin oss om sin snorkling. Dette er en mann som kan sine snorkelfarvann og vi forstår raskt at han har hatt en fascinerende stund der ute. Oppslukt i Constantins fangende fortellerstemme er jeg nær ved å gå inn i en vannbøffel. Den avleverer to velrettede grynt, så jeg formelig kjenner pusten dens i nakken, hvilket får meg til å bevege meg fire felt til venstre og ett ned, som en sjakkbrikke. På avstand roer den seg såpass at jeg får tatt et pent bilde. -Jeg er takknemlig for at den valgte å advare med nesa, sier jeg. -Selv vannbøflene er vennlige her, konstaterer Nettie.
Et strøk av turisme
Endelig til topps og timingen kunne ikke ha vært bedre. Vi absorberer finalen av solnedgang, får skutt noen bilder, og nyter en regelrett magnetisk utsikt. Jeg har vært så heldig å få med meg mang en minneverdig solnedgang, men denne kommer jeg til å huske særlig lenge. Himmelen er ryddig og stålblå og sikten er milevis i alle retninger. Et skikkelig 360 graders panorama. Vi danner en ring og lekesnurrer i et forsøk på å miste retningssansen. Det virker. Vi ler, drikker opp vannet vårt, og tuller med de lokale jentene, før vi setter kurs nedover mot båten igjen. I skumringen på vei tilbake gynger de myke mørke bølgene meg inn i et tankefullt hjørne. Stillehavet gjør noe helt spesielt med meg. Dets taktfaste og stoiske ro kombinert med dets dramatiske estetikk og øyeblikkelige temperament. Jeg forsøker å forestille meg hva som vil være annerledes ved mitt neste besøk. Jeg vet at det allerede har vært interesser å snust på å få bygge eco-resorter her. Lokalbefolkningen er ikke nødvendigvis negative til turisme på øya, men veldig opptatte av at det i så fall skal skje sakte, og på lokalbefolkningens premisser. Dette har jeg hørt før, tenker jeg, men for Corregidor sin del håper jeg virkelig de lykkes med å opprettholde en fornuftig balanse. Tror på det gjør jeg også.
