Stian gjør verden (bittelitt bedre)

My Travel Writing Scholarship 2011 entry - Journey in an Unknown Culture

bota — Mon, 28 Mar 2011 03:25:49 GMT

MECCA OF POSSIBILITIES

Touchdown, as central as it gets. My pulse was rushing, revolved by hustling, bustling, and a howling, twisting grid street system. Coloured air filled my nostrils making it yank slightly. Still, air you can see is reliable air – welcome to Manila.

It took me straight back to Latin-America. Television's on full volume, traffic times twenty, belch fuming jeepneys and barbeques, a limitless and unhumble wall of sound, an exhibitionistic and extended use of colors together with tons of history. The sound latinoculture, though this time, with a profound Asian twist and a funky linguistic mix. Philippines capital, Manila, melts together with 15 other cities plus the municipality of Pateros, into the megalopolis officially known as Metropolitan Manila. It may initially appear intangible and deterrent, but embrace it with smile, humour and bravery, and explore one of Asia’s most exciting cosmopolitan alternatives now - before everyone else comes knocking. Your chaotic first impression may turn into deep fascination, if you award this anthill of opportunities the time it could offer.

With jeepneys dating back from the war as the most common form of transportation, one can get the impression that time has been on hold for a while. But the city also has a modern side to show. Shopping, luxury and entertainment are easy to find. Try Greenbelt or Glorietta for a wide selection of fashion. Do not miss out on Mall of Asia, that not only offers good shopping but also indoor ice skating, or the fun of toying around with radio controlled model air crafting. Classic tourist and karaoke bars are found in Malate, but if that’s not your cup of tea head for Makati for a more classy touch to your Friday eve or dive in with the student society in Quezon City.

Now wandering the streets of Pasay City and the medieval city of Intramuros with the sun reaching down caressing your cheeks; people are friendly and you are strolling around with eased shoulders and inquisitive eyes. Locals selling anything you could think of and all you could not. -Would I be interested in a talking dice perhaps...? Everywhere met with accepting smiles, nods and a "hello Sir" or ”hi Mam”, which makes it almost liberating entering Manilas shantytowns, where the norm leads to a less formal "hey" and a big grin.

Judging by impression; should you find yourself brawling with the police, we recommend obedience at the level of a tamed puppy. An aesthetic glance at the city’s finest arouse associations to a dramatized Miami 80's where tight uniforms, powerful mustaches, oversized shades, and a posture you simply don’t mess with, sets the standard. However, should you find yourself fortunate enough to form friendships while here, you will never forget them. Coming at close range of Philippine hospitality makes you experience a unique unselfishness and respect for you as a foreigner that even puts other Southeast Asian countries well known for their hospitality in the shadows.

Mindanaos imageproblem

bota — Sun, 4 May 2008 06:37:00 GMT

Det fortelles om sjørøvere, fergeulykker, gerilja og terrorister. Det er kanskje ikke så rart at verdensmedias overskrifter holder potensiell turisme unna. Men Filippinenes mest ustabile region er stor, og den som våger en kikk vil bli sjenerøst belønnet.

Mindanao er den sørligste av de tre regionene du grovt kan dele Filippinene inn i, og utgjør derfor visuelt sett foten av landet. Filippinere selv sier gjerne at det er nettopp Mindanao som utgjør landets kulturelle vugge, med bakgrunn i dens særlig store preg av stammekulturer. Muslimene var først ute med å slå seg ned her i det fjortende århundre, men lever nå side om side med de kristne. Men Mindanao sliter også med å være en frynsete og plaget region. Mindanao’s muslimer (Moros) søker selvbestemmelsesrett fra de kristne filippinerne, og det innfødte Lumadfolket (som verken er muslimer eller kristne) hevder retten til sine opprinnelige historiske landområder.

På 70-tallet startet gruppen Moro National Liberation Front, MNLF, sin kamp for uavhengighet. Moro Islamic Liberation Front, MILF (opprettet i 1981), er en annen betydelig gruppe som kjemper for endring. I 1987 inngikk MNLF en samarbeidsavtale med regjeringen, som skisserte linjene for gruppens fremtidige selvbestemmelsesrett. Som en konsekvens av dette ble "the Autonomous Region in Muslim Mindanao" (ARMM) opprettet i 1990. Den dekker områdene Basilan, Lanao del Sur, Maguindanao, Marawi City, Sulu og Tawi-Tawi. Men ikke alle var fornøyd med dette. Uenigheter imellom muslimer har oppstått, og flere blant den yngre generasjonen anser de tidligere skisserte hierarkiske strukturformene som upassende i en moderne islamistisk samfunnsstruktur. Disse yngre reformsøkerne er også delte i sitt syn, og fordeler seg mellom å være moderate, politisk aktive og militante. MILF på sin side har nektet å akseptere samarbeidsavtalen fra 1987, noe som medfører ytterligere uro.

En liten gruppe av MNLFs tilhengere var såpass misfornøyde med opprettelsen av tidligere nevnte ARMM, at de brøt ut og opprettet gruppen Abu Sayyaf, med hovedsete på Basilan Island. Abu Sayyaf mistenkes for å ha nære bånd til flere fundamentalistiske organisasjoner, deriblant al-Qaeda. Abu Sayyaf antas å finansiere sine operasjoner med bakgrunn i penger fra blant annet sjørøveri og kidnapping. De mistenkes videre for å stå bak eksplosjonen på en passasjerferge som ble senket utenfor Manila i 2004. På globalt basis den til nå verste terrorulykken til sjøs, med 116 ofre. Bedre blir det selvsagt ikke når flere fergeulykker på Filippinene skyldes at farkostene synker av seg selv, pga skrantende fysikk, gjerne i kombinasjon med uforholdsmessig høyt passasjerantall. Filippinske sikkerhetsstyrker anser selv at de har hatt fremgang i sin kamp mot Abu Sayyaf, særlig gjennom sin likvidering av to ledende medlemmer, i henholdsvis 2002 og 2006. Abu Sayyaf har roet sin aktivitet noe de senere årene, men er likevel ikke å regne som inaktive. Offentlige transportmidler er ettertraktede terrorobjekter, og kidnapping forekommer. Ulike reiseråd er å finne hva angår Mindanao. Mens det britiske og svenske utenriksdepartement fraråder reise til Mindanao i sin helhet, nøyer vårt eget seg med å «… fraråde reise til eller opphold i sentrale, sydlige og vestlige Mindanao og Sulu-arkipelet (øyprovinsene Basilan, Sulu og Tawi-Tawi) som ikke er strengt nødvendig». Amerikanerne fremhever, i likhet med Norge, at reisende bør utvise ekstrem forsiktighet i de betente områdene av Mindanao, men setter altså heller ikke hele regionen i rødt.

Uroligheter som dette har medført at Mindanao fremdeles ser lite turisme, noe som er direkte trist for en region tildelt så fordelaktige naturelle og kulturelle forutsetninger. Gitte områder av regionen er det nok klokt å utvise stor forsiktighet med å reise til, og muligens også droppe. Ellers kommer du, som overalt i verden, veldig langt med å bruke sunn fornuft. Store deler av Mindanao kan trygt besøkes, og tilbyr fredelig, innbydende og svært imøtekommende territorium. Når du reiser hjem igjen vil du trolig forbinde regionen med veldig mye annet enn uro og utrygghet. Du skal ha i bakhodet at Filippinene er et land, og Mindanao en region, med tiden foran seg. Visse ting vil også forandre seg til det bedre etter hvert som turismen kommer, og bringer med seg sine forventninger og krav til standarder og sikkerhet. Det er likevel viktig å ha kjennskap til potensielle farer langs din reiserute, men husk at det er du som skal forholde deg til denne informasjonen og ta dine avgjørelser på bakgrunn dette.

Gallery: Corregidor & SIargao

bota — Mon, 21 Apr 2008 05:01:00 GMT

Gallery: Camiguin

bota — Mon, 21 Apr 2008 05:01:00 GMT

SIARGAOS RURALE FARVANN

bota — Fri, 11 Apr 2008 22:31:00 GMT

Side om side skuer vi bekymringsløst utover havhorisonten. Vi er definitivt nord for Mikronesia, og blir enige om at det fra vår horisont og utover er fint lite før Hawaii – det er i all sin enkelhet en ganske kompleks tanke.

Medvandrer Constantin vil snorkle. Jeg føler for å utforske og trekke litt terreng. Nettie vil bare med, og sitrer etter å øse av sin lokalkunnskap. Slikt kan det bli tur av - og det er akkurat det som blir utfallet. Minutter senere står vi i fjæra og forhører oss med en fisker om mulighetene for å leie han og skuta noen timer. Han har avsluttet morgenens fiskeøkt og lar seg lokke med. Ferden går mot Corregidor, sørøst på Filippinene ved Siargao. Nettie har ved tidligere anledninger nevnt denne mystiske øya, som er et reservat befolket av noen ganske få. Med omriss omtrent som en sukkertopp skal den kunne by på et utvidende skue fra topplatået. Det går også gjetord om at øya kneler på et omkransende marinreservat som er grobunn for superb snorkling. Nettie pleier å vite hva hun snakker om, og gjør det nok denne gangen også.

Skepsis versus tillitt

Vel framme avtaler vi retur med skipperen til rundt solnedgang. I følge han er det alt for varmt, så han velger å holde fortet i skyggen. Jeg ser at han med krummet nakke og store øyne iakttar oss med en blanding av skadefryd og forundring der vi sliter oss over sandbankene inn mot øyas indre. Nå gjelder det å finne borgermesteren, som har en slags moderne høvdingfunksjon her på øya. Siden dette er et reservat, kan en ikke bare troppe opp og valse rundt omkring som det passer seg. Vel, teoretisk sett så kan en gjøre det, men vi velger å avstå. Bråk unngår vi gjerne. Etter noen småsekvenser inneholdende kreativ kroppsbruk og brokete spørsmålsstillinger blir vi geleidet fram til borgermesterens hus, eller skal vi si brakke. Ut stiger en kry og vennlig voksen kvinne, som registrerer oss med en kvestet blyant i en notatbok som en gang i tiden sikkert ikke hadde gule ark og som minner meg litt om gloseboka mi fra femte klasse. Hun spør videre litt nærmere om hva vi har tenkt å gjøre her. En kan forstå den lille skepsisen til fremmede i området siden de tidligere har blitt frarøvet endel ressurser ifra utenforstående (eksempelvis i form av tjuvfiske), men det er tydelig at vi inngir tillit. Hun går med på at vi får se oss om som vi vil, dersom vi innfinner oss i at hun sender med en lokal oppasser. -Greit nok, samtykker vi.

Endringer er underveis

Vi tenker at det vil passe strålende å vente med å bestige toppen til nærmere solnedgang, og starter derfor nede i landsbyen. Constantin får med seg gummiføttene, snorkelmaska og sin pålimte oppasser, og forsvinner ut i ei lita jolle. Jeg og Nettie bestemmer oss for å ta landsbyen nærmere i øyesyn i mellomtiden. Vi slår følge med Manila-importerte Nicholas som er oppsynsmann for det marine reservatet ved Corregidor, et samarbeid mellom australske og filippinske myndigheter, og som er den innovative sjelen bak det påbegynte solcellesystemet. -Fram til nå har alt foregått uten strøm, og all mat er blitt laget over åpen ild, forteller Nicholas. Nå er det imidlertid endringer på vei. Fire solcellemaster er allerede satt opp, og betjener elektrisiteten rundt torvet (som i realiteten rett og slett er en basketballbane i betong) samt i noen få hus. Flere planlegges neste år. - Fremtiden kan komme fort nå, mener Nicholas. -Selv her ved verdens ende.

I møte med det rurale

Vi ledes gjennom landsbyen, som mildt sagt er noe eksentrisk. Den ser ut som en skikkelig ghost town. Den er skitten og hvinende griser og gale høns løper rundt i søla. Brakkene ser ut som falleferdige norske vedskjul. Det er konstruert en slags opphøyet sti for å gå på, rett og slett for å slippe å vase rundt i gjørma. Etter noen små svinger i det som for meg virker som ulogiske og tilfeldige retninger når vi byens torg - basketballbanen - og blir ofre for sugende oppmerksomhet. Spillet stoppes opp, og folk blir stående å stirre. Noen bryter ut i store glis og utbasunerer -Hello Friend, på brokete engelsk, mens andre blir stående i sin komatisk frosne tilstand å se forbløffet på oss, ehhhemm, eller kanskje jeg skal si meg. For det er jeg som er hvitansiktet på øya nå som Constantin er ute blant fiskene. Nicholas bryter isen ved å introdusere meg ovenfor forsamlingen på lokalspråket, og med ett står hele menneskeskaren og jubler for meg som om jeg skulle ha vært en eller annen veldedig onkel. Jentene kommer styrtende og hyler -Hello Guapo! Jeg kan ikke mye Tagalog, men de spanske glosene forstår jeg. De vil ta på meg og vil at jeg skal ta digitale bilder av oss slik at de kan få se seg selv med den hvite mannen. Alt dette er litt artig, men jeg må innrømme at all oppmerksomheten blir vel storslagen for meg. Glad blir jeg derfor når stakkars Constantin kommer floppende dryppvåt og fullstendig intetanende innover i landsbyen. Halve forsamlingen snur seg og begynner å løpe mot han. Jeg ser øyenbrynene hans skyte i været, og i noen små sekunder tror jeg han lurer på om det er han som er til middag. Det ser i hvert fall ut som om han ønsker seg tilbake til fiskene sine. Men han kaster et blikk på meg og konstaterer at alt er ok. -De vil bare snuse litt på deg, roper jeg leende, mens jeg leker videre med de ballspillende.

Animalsk vennlighet

Klokken har løpt og vi begynner derfor å trekke oppover mot toppen. Ungjentene klarer ikke helt å la oss gå i glemmeboken og følger knisende etter gjennom vegetasjonen. Det hele framstår temmelig surrealistisk. Vi vandrer i fjellstøvler og seriøst turutstyr for å unngå slangebitt etcetera, bare for å se ungjentene komme joggende etter i hva som helst pluss sandaler. Vi blir litt flaue. Helt først går vår oppasser for å vise letteste vei. På tur til topps oppdaterer Constantin oss om sin snorkling. Dette er en mann som kan sine snorkelfarvann og vi forstår raskt at han har hatt en fascinerende stund der ute. Oppslukt i Constantins fangende fortellerstemme er jeg nær ved å gå inn i en vannbøffel. Den avleverer to velrettede grynt, så jeg formelig kjenner pusten dens i nakken, hvilket får meg til å bevege meg fire felt til venstre og ett ned, som en sjakkbrikke. På avstand roer den seg såpass at jeg får tatt et pent bilde. -Jeg er takknemlig for at den valgte å advare med nesa, sier jeg. -Selv vannbøflene er vennlige her, konstaterer Nettie.

Et strøk av turisme

Endelig til topps og timingen kunne ikke ha vært bedre. Vi absorberer finalen av solnedgang, får skutt noen bilder, og nyter en regelrett magnetisk utsikt. Jeg har vært så heldig å få med meg mang en minneverdig solnedgang, men denne kommer jeg til å huske særlig lenge. Himmelen er ryddig og stålblå og sikten er milevis i alle retninger. Et skikkelig 360 graders panorama. Vi danner en ring og lekesnurrer i et forsøk på å miste retningssansen. Det virker. Vi ler, drikker opp vannet vårt, og tuller med de lokale jentene, før vi setter kurs nedover mot båten igjen. I skumringen på vei tilbake gynger de myke mørke bølgene meg inn i et tankefullt hjørne. Stillehavet gjør noe helt spesielt med meg. Dets taktfaste og stoiske ro kombinert med dets dramatiske estetikk og øyeblikkelige temperament. Jeg forsøker å forestille meg hva som vil være annerledes ved mitt neste besøk. Jeg vet at det allerede har vært interesser å snust på å få bygge eco-resorter her. Lokalbefolkningen er ikke nødvendigvis negative til turisme på øya, men veldig opptatte av at det i så fall skal skje sakte, og på lokalbefolkningens premisser. Dette har jeg hørt før, tenker jeg, men for Corregidor sin del håper jeg virkelig de lykkes med å opprettholde en fornuftig balanse. Tror på det gjør jeg også.

I bølgetrav

bota — Tue, 8 Apr 2008 15:07:00 GMT

Det sparkes forsiktig på bambusdøra mi. -Wake up, lazybones, hviskes det utenfor. Det er Nettie. Klokka er 06.20. Vi skal surfe. Hun har allerede vært oppe en snau time for å sjekke vind, bølger, strøm etcetera, og er sikker i sin sak på at det er helt riktig å dra nå. Hun har snittet sammen en rask salat med extra virgin olivenolje og balsamico, og har et absurd stort krus med kaffe i den andre hånda. -Se her. Få i deg dette så stikker vi. Det ER tidlig, men selv en ulvs hjerte kan la seg smelte av slikt.

Mange timers reising med buss og ferge har tatt meg ytterst ut i havgapet til øya Siargao, omtrent så langt øst det lar seg gjøre å komme på øyriket Filippinene. Nettie er ei lokal jente med dertilhørende lokalkunnskap, og er en habil surfer. Vi hopper på motorsykkel, som hun insisterer på at jeg skal kjøre bortover de leirete stiene. -Good for balance, sier hun. -Nice warm up for you. Jeg argumenterer sjelden hardt sånn på morrakvisten, og i hvert fall aldri med en kvinne, så jeg setter meg likegjerne bak spakene. Hun holder delvis i meg og delvis i surfebrettene der jeg manøvrerer så taktfullt jeg bare kan bortgjennom det mildt sagt mangelfulle veisystemet.

På vår vei passerer vi både Cemetery og Tuason Point før vi er framme ved våre bølgehorisonter: The Jacking Horse og Cloud 9. Siargao regnes som Filippinenes surfehovedstad, og utgjør noe av et shangri-la for surfere. Særlig renommert er Cloud 9 hvor det holdes både en årlig filippinsk og internasjonal konkurranse. Vinneren i den internasjonale konkurransen kan høste med seg pene 200 000 pesos. Førstepremien har oftest gått til surfere fra Australia, men i de senere år har også lokale filippinske surfere hevdet seg helt i toppen.

Vi starter med å raskt repetere basics, og går over på det jeg mest trenger å fokusere på - balanse. Jeg tryner radikalt på de to første bølgene vi rir, men fra den tredje og ut sitter det igjen. -Yuhuu, gliser jeg og stikker tomlene i været, for så å bli tatt igjen av bølgen som gir meg en real vaskemaskinrunde. -HA HA HA, funny, konstaterer Nettie.

Etter drøye to timers kjemping med bølgene er jeg totalkjørt og kan godt skjønne hvorfor surfere ser så fysisk fullkomne ut. Vi tøffer dryppvåte og utkjørte tilbake, og avslutter formiddagen med hawaiian breakfast: to speilegg på grovbrød, noen skiver spekeskinke, samt bakt ananas. En komplett formiddag, og til min personlig forbauselse konstaterer jeg at jeg endelig er i stand til å akseptere klisjeen paradis.

På naturlig vis, naturligvis

bota — Mon, 7 Apr 2008 16:55:00 GMT

Jeg begynner å kjenne den nå. "The Phillipino Routine" som Johnny kaller den. Hvor er jeg fra? Hva er navnet mitt? Hva gjør jeg akkurat her? Er jeg gift? Hvorfor ikke? Hvorfor reiser jeg alene? Hvorfor liker jeg å reise alene? Liker jeg ikke de filippinske jentene? Men det gjør ingenting, jeg svarer velvillig og litt på automatgir. Jeg velger å ta det som et kompliment at folk er interesserte i meg. Det er i hvert fall bedre enn alternativet.

Jeg traff amerikaneren Johnny da min søken etter noe spiselig tok meg ned en tilfeldig støvete landevei. Hans store blå øyne ble større da jeg kom dumpende nedover gata, og idet jeg møtte blikket hans innså vi umiddelbart hva vi hadde til felles - nemlig at ingen av oss opprinnelig er fra disse kanter. Johnny er innehaver av reiselivsbedriften "Johnny's Dive 'n' Fun" og bor her på sitt sjette år nå. Men i realiteten er det først og fremst hans filippinske businesspartner Richard som driver den. Richard er født og oppvokst her, elsker å jobbe med guiding, dykking og trekking, og har overhodet verken intensjoner eller ønsker om å noen gang forlate øya.

Johnny har fri i dag, og inviterer i den anledning meg med på hans fritidssyssel; sykling. Gratis guiding, tur, everything - han synes jeg virker som en trivelig fyr. Jeg takker ja, men blir lettere bekymret når jeg møter opp til avtalt tid. Johnny er kledd som om han skulle være med i Tour De France. Det viser seg at han sykler hver bidige dag. Jeg gjør det helt klart for han at jeg mer enn gjerne blir med på tur, men at jeg er av et noe annet kaliber. Helt greit for Johnny. Han gir meg et kart, skisserer ruten, og vi blir enige om at jeg holder følge så lenge jeg orker.

Jeg får virkelig kjørt meg. Ruten er 13 km hver vei, gjennom vakker og vill tropisk natur, hvorav de siste 3 er bratt terrengsykling. Jeg klarer å henge på i 7, men da forsvinner ryggtavla til Johnny. Jeg møter han imidlertid der oppe ved kildene, NOE senere..hehe Puh!!! Så da sitter vi altså her; oppe i fjellene på vulkanøya Camiguin (Mindanao), ved noen kilder som spruter ut rent sodavann. Jeg, Johnny og en og gjeng Filippinos. Etter de innledende spørsmålene aner jeg sjansen på litt avkjøling, og stuper ned i det kalde farrisvannet. -Oooooh, så godt! Deretter er det opp å sløve litt i sola. Johnny har med en XL1-aktig styrkedrikk som får meg på bena igjen.

Jeg bor på en liten resort drevet av kanadieren Tom og hans filippinske kone Boda. De har en svær rugg av en sjæfer som elsker å bade. Jeg leker litt med han, og vi er raskt på talefot. Kommer umiddelbart godt overens hunder og jeg, merkelig det der. Late dager kan kombineres med et aktivt naturliv. Her finnes herlig svømming, superb dykking, windsurfing, fine turmuligheter på en av øyas sju vulkaner, terrengsykling, spektakulære vannfall, og mere til. Øya er kort sagt ekstremt frodig. Faktisk noe av det frodigere jeg har sett.

Det eneste den ser ut til å mangle er uteliv, og det er kanskje like greit siden jeg kom hit for å slappe av. Men etter noen dager med vel mye natur og tidlig til sengs, bestemmer jeg meg for å prøve likevel. Jeg blir kjent med Cherry som driver ei internettsjappe inne i Mumbajao, det eneste stedet på øya som er i nærheten av å kvalifisere til noe lignende en småby. Hun forteller at det finnes en disko på øya, og at hun gjerne tar meg dit. "Kom hit til 23 når jeg stenger, så stikker vi." -Greit, sier jeg.

Sær som jeg kan være, har jeg selvfølgelig bosatt meg 7 kilometer utenfor denne landsbyen. Det har vært stille og herlig, men det får jeg nå smertelig merke konsekvensene av. Klokka er 22.40 og jeg er klar for å gjøre byen. Jeg stikker ut på landeveien utenfor resorten på jakt etter en rickshaw eller annen haik, men det er pøkk stille! Jeg henvender meg til en ungdomsgjeng lenger bort for å forhøre meg om muligheter for noe kollektivtransport. "Huh?? Nå? Ikke noe transport langs denne veien så seint", er hva jeg får til svar. Jeg snerrer noen norske gloser til meg selv, og forbanner meg over egen dårlig research. Men vi prøver på nytt: -Har noen av dere bil? "Øhh, nei, men jeg kan kjøre deg på moto?" -Deal. Hvor mye skal du ha og hvor lang tid trenger vi? "100 pesos, 25 minutter", får jeg til svar. -Jeg har desverre kun 15 minutter, men jeg gir deg gjerne 200 pesos dersom vi rekker det..?

Gjett hva, vi rakk det. Folk på denne øya har en i utgangspunktet genuin vilje til å ville hjelpe fremmede, og dersom du i tillegg kan backe opp dine ønsker med noen pesos så lar det meste seg gjøre. Diskoen ser ut som en miniatyrutgave av Dorabygget møblert med plaststoler, og det gjalles reggaeton ut fra høytalerne i det vi ankommer. Cover Charge 2 kroner, og øl for 3,50 - søtt :o

Throw me a coin

bota — Sat, 5 Apr 2008 16:58:00 GMT

Ferja ligger til kai ved "fastlandsdelen" av Mindanao, og det er straks klart for avgang over til øya Camiguin. Jeg sitter på øverste dekk og har rigget meg til helt i akterenden der jeg har en hel benk for meg selv.

Brått fyker en skikkelse opp bak ryggen på meg og videre opp på taket. Mitt vidvinkelsyn kan jeg bare så vidt ane konturene av noe, men jeg antar at det vel kan ha vært en apekatt. Jeg sitter i spenning med hodet vendt oppover, som om jeg skulle ha blitt tildelt kinobillett på første rad, men det blir helt stille. Med ett dukker et gutteansikt ut over kanten. Gutten er smørblid. "Hey mister. Throw me a coin and I'll dive for it" -Huhhh?? "Oh, come on. Just a 5 peso coin?" -Really, you mean it, you're a good swimmer? "Suuuuuuuuuure. No problem." -Ok, just remember that I am not here to save you, and you're never going to find it anyway, avslutter jeg og drar opp en 5peso av lomma og knipser over rekka.

Det kan vel være omtrent en 7-8 meter fra taket og ned til vannflaten. Det er utvilsomt dypt der nede. Idet jeg lar mynten falle over rekkverket ser jeg guttungen stupe etter, for deretter å bli borte i rundt 10 sekunder. Så dupper han glisende i havflaten igjen med min 5peso. På mirakuløst er han i løpet av få sekunder opp på taket igjen og inviterer til en ny runde. Min lettere alternative humor kan ikke motstå fristelsen, og jeg fisker opp en ny pesovalør som jeg denne gangen kaster ned mot vannflaten for å gi han mindre tid. Ett "Yihaaaaaaaaaaaa", femten nye sekunder, og han er oppe igjen med fangsten.

Sirkus Bota tiltrekker seg åpenbart oppmerksomhet, for der stikker jaggu ett nytt ansikt ut fra taket på båten. Denne gangen et supersøtt jenteansikt. Det viser seg å være lillesøsteren hans. Hun kan vel være et sted mellom 8 og 10 år og har fått meg seg storebrors lukrative formiddag. Hun byr opp til samme dans. Jeg tenker skitt, kanskje jeg burde stoppe mens leken er god? Men siden hun har svømmebriller i den ene hånden velger jeg å la tvilen komme henne til gode og finner fram en ny mynt. Denne gang tar jeg av meg skoene og stiller meg på andre siden av rekkverket, i tilfelle jeg virkelig har lagt opp til noe dumt. Selvsagt helt unødvendig. Jenta både svømmer og dykker minst like bra som meg, og kommer smilende opp 5 peso rikere.

5 peso er ikke mye penger, og det kan kanskje virke noe sadistisk å bedrive sporter som denne. Men jeg tenker at så lenge begge parter anser seg å vinne på leken så må det da vel være greit. Jeg falt i hvert fall pladask for noe selv denne dagen - nemlig sjarmens mange ansikter.

Manila downlights

bota — Thu, 3 Apr 2008 08:07:00 GMT

På vei inn fra flyplassen var jeg i et noe urettferdig humør. Det som skulle være en forholdsvis enkel etappe fra Bangkok, hadde plutselig blitt en uendelig lang dag grunnet forsinkelser etcetera. Jeg kjente derfor temperaturen stige betraktelig da jeg først måtte stå tjue minutter i minibankkø for å få hånda i mine første pesos, for deretter å måtte vente en drøy halvtime for å få normalpriset taxi inn til gryta av Manila. Det hjalp heller ikke at jeg var sulten, trøtt, og at en biltur som burde ta tjue minutter tok omtrent nitti. Jeg vred meg i baksetet i en blanding av desperasjon, fortvilelse og forbannelse. Men selvfølgelig var ikke dette riktig tidspunkt for å gi en rettferdig vurdering av hovedstaden. Selv om jeg sjelden tar feil av mitt førsteinntrykk, tok jeg denne kvelden skammelig feil.

Mat, drikke og hvile gjør underverker med meg, og neste dag er jeg i mer absorberende modus igjen. Når jeg setter foten utenfor jernporten på mitt guesthouse i bydelen Malate, er det tett på en kar som ligger å sover. Dagslyset avslører raskt at det er en sann shantytown jeg bor i. Fattig, men likevel ikke særlig truende. Manila tok meg rett tilbake til sentralamerika fra første sekund. Byen fortonet seg som et eneste stort virvar - jeepneyz, tv'er på full spiker, trafikk i mente, og en funky språklig blanding av spansk og engelsk - men samtidig som en interessant historisk hovedstad. Mitt kaotiske førsteinntrykk, gikk over i dyp og ektefølt fascinasjon. Pumpet full av inntrykk, raskere enn jeg rakk å svelge. Filippinene er et spesielt rike, og Manila en massiv hovedstad.

THE GUNS OF MANILA

"Please leave your firearms outside before entering" - et ikke uvanlig skilt å se rundt i Manilas gater, ved eksempelvis Jollibees, Goldilocks, Shakeys Pizza og andre fastfoodsteder. Her er det amerikansk gunpolicy som gjelder; penger kombinert med vilje henter enkelt våpen ut fra nærmeste gunstore. For enhver mann har da vel rett til å forsvare seg selv..? Baahhh!

THE STREETS OF MANILA

Jeg vandrer rundt i Manilas gater i ekstrem hete. Alle er vennlige og jeg rusler rundt med lave skuldre. Jeg blir møtt med beskjemmede nikk og et "hello Sir" nesten overalt hvor jeg går. Direkte befriende er det når du kommer inn i byens ulike shantytowns og de nøyer seg med et mer uformelt "Hey Joe" og et bredt smil (refererer til amerikanske G.I. Joes, men er ikke vondt ment).

THE PEOPLE OF MANILA

Jeg kommer neppe til å glemme vennskapsbånd dannet her. Som med det herlige unge filippinske paret John og Molly. Som med bakgrunn i sin grenseløse gjestfrihet og tross sine relativt lavtlønnede yrker (mekaniker & servitrise) febrilsk forsøker å få betale regningen min. I tillegg til å villig bruke sin hardt tilmålte fritid på å vise meg det beste av Manila. Eller servitøren Mike - et av de mest sympatiske mennesker jeg noensinne har møtt.

THE FUMES OF MANILA

En blanding av Jeepneyz og Tricycles som spyr ut eksos, og barbecuegriller som står i fyr og flamme.

MANILAS FINEST

Snakker da om politiet, eller "Pulis" som de kalles her. Ut fra det visuelle skulle man tro de var importert direkte inn fra Miami. Trange grå uniformer, dristige barter, svæææære solbriller og skinnende blanke Coltguns.

THE SOUNDS OF MANILA

Hva skjuler seg på klubbfronten lurer du? Vel, prøv "Sean Kingston - Take You There", "Estelle ft. Kanye West - American Boy", eller "Moonstar 88 - Migraine".

The Turkish Way

bota — Thu, 20 Mar 2008 21:00:00 GMT

Dagen startet knallbra, da jeg heldigvis kjente på en litt bedre form etter å ha slitt ı tre dager med forkjølelse, takket være et visst halvmarrokansk vesen av en trønder som var på besøk i helga (jeg sier ikke mer, du vet selv hvem du er). Faktısk følte jeg meg så formsterk at jeg snek på både trikken og flytoget på min vei ut til Gardermoen. Ja, for jeg reiser jo tross alt med ryggsekk.

Videre ventet en direkte fornøyelig flytur ned til Istanbul. Sete 20b gir i utgangspunktet litt dårlıge forutsetninger, men når man tildeles en pratsom og hyggelig satirironisk Iraner på sin høyrekant, og en ivrig godterispanderende tyrker på sın venstrekant, ja, så blir det hele en ganske så fornøyelıg affære. Setet i front var jeg dog ikke like heldig med. Der satt en dresskledd türk med utestemme og høy kjakeføring som jeg observerte fikk i seg minst fire halvflasker rødvin på vei ned. Han var forøvrig så imponert over den myke landingen at han reiste seg og hedret den med trampeklapp, før flyhjulene i det hele tatt hadde nådd bakken(!) La oss bare si det slik, at karen fikk seg en liten vekker når hjulene virkelig nådde bakken. Enkelte mennesker - jeg sier ikke mer..

Vel fremme i Istanbul venter seks timer transitt. La oss bare gjøre det klart med én gang - svært få flyplasser er verdt å tilbringe seks timer på, ei heller denne. Etter å ha betalt 40 norske kroner for en dobbel espresso på en hjelpesløs flyplasscafe, startet jeg en trøstesløs og utforskende vandring for å slå i hjel tid. Ikke veldig mye spennende å se, men med et falt det eksklusive skiltet MILLENNIUM LOUNGE meg i blikket. Dette kunne vel ikke være noe for skinnesnikende ryggsekkjøtere som meg?

Vel, det var nemlig akkurat det det kunne. Først våget jeg nesten ikke stikke snuten inn, men glad var jeg for at jeg gjorde nettopp det. Inngang var priset til 43 dollar. Jo da, so much for backpacker life liksom, det kan kanskje virke litt stivt, men da fikk man også alt gratis der inne. Med min medium fornøyelige doble espresso friskt i minne, og med tanke på det faktum at jeg ikke hadde spist middag og at dollarkursen er helt nede mot 5, så virket dette totalfristende. At de heller ikke var så strenge på dresscoden gir jo bare stedet kreditt etter mitt skjønn.

Inne ventet nemlig en herlig hage av fri mat og snacks, frie drinker og sodas, fritt Internett, tv'er og stresslesser, og kanskje det aller beste av alt - her var det rolig! Jeg kan si hyggelıge ting om tyrkere, men ROLIGE er kanskje ikke det som først faller meg inn.

Så her sitter jeg da altså, på min andre pils og Farris, tre timer før boarding. Kelneren gir nå lette hint om at min mushroom soup is coming up. So I better go grab of the luxury while it's still around. Jeg dumper nok noen nye linjer på et helt annet sted, i en helt annen by.

Gallery: Personals

bota — Tue, 11 Mar 2008 07:54:00 GMT

I transit

bota — Sat, 1 Mar 2008 07:33:00 GMT

Jeg fortsetter der jeg slapp, og sånn må det vel kanskje være. Eller slapp noe(n) der jeg holdt på å starte, var det kanskje sånn det var? Sannheter og svar eies ikke i meg – kun spørsmål som kan lede til disse, og det må da vel være hele poenget.

Min løsrivelse startet for lengst, men er langt fra fullstendig. Noen ganger sløv, noen ganger dårlig, noen ganger kvass og alt annet enn vilkårlig. Jeg søker noe annet enn digital oppvåkning ti på halv åtte, noe annet enn folk som ikke tør møte blikket mitt på trikken, noe annet enn økt inntekt og økt forbruk. Velkommen til robotskolen - vennligst ikke rust før du kan bevege deg i takt med den grå rytmen. Jo da, jeg kan da vel også bli blendet, men jeg er i hvert fall klar over det.

For meg handler reising om de mennesker jeg møter på min vei, så vel som noe annet. Det handler om respekt og interesse, det handler om nysgjerrighet og oppmerksomhet, det handler om kunnskap og kompetanse, om påvirkning og det å flytte grenser, om sult og vilje til å gi avkall på noe for å oppnå noe annet; ja, det handler om forandring, forsoning og om å være i bevegelse.

Og brått er jeg der, ved det perfekte sted, der Gaia går over i blått. Rolige skritt nede ved havet. For lengst avseilte skip kan ennå skimtes vagt i horisonten. Solen gløder mykt opp ansiktet mitt, der den er på vei ned etter en lang arbeidsdag, Mine hender siler sand.

Jeg forblir i transit.

Intet tema - ingen tur

bota — Fri, 29 Feb 2008 04:16:00 GMT

Atter en gang skal meter og mark tilbakelegges, med alle underlige og sjarmerende karakterer man møter på sin vei - denne gang på Filippinene. Noen uker skal tilbakelegges, hey, jeg vet - det er ikke mye. Men fast jobb eller ei: reising er en livsstil, min livsstil, og jeg kommer aldri til å slutte å forflytte meg. Transitt og bevegelse er for meg synonymt med utvikling. Står jeg stille gror det fort mose på meg. Og hva er vel i grunnen mer naturlig enn et inderlig ønske om å utforske mest mulig av sin egen verden? Jeg betrakter kloden som en noe forstørret utgave av en leilighet, og det er da klart jeg tenker å gjøre meg kjent i alle dens krinker og kroker - noe annet ville da vært underlig.

Turkish Airlines får gleden av å bringe en vinterblek og sitrende fiskepinne via Istanbul til Bangkok. I Bangkokområdet planlegges et stopp på noen dager før turen går videre til "The String of Pearls". Videre flygning bookes derfra, trolig med Philippine Airlines eller annen orientalsk ørn.

Det er viktig å ha tematikken i orden, eller som Bota ville ha sagt: Intet tema - ingen tur. Det er derfor "Kaos & Karameller" som står i fokus denne gang. Bangkok og Manila gir meg garantert kaos, og ikke vil jeg bli overrasket om hardcore surfing ved Filippinenes surfehovedstad, Siargao, gir meg noen karameller.

På programmet står utforsking av Manila, lett trav gjennom Visayasregionen, før det endelige stoppested nås ved ankomst øyregionen Mindanao. Her skal der trekkes i jungel, snuses på vulkaner, strandes seriøst, samt surfes ydmykt. Mine eneste overordnede mål er sånn sett bare å være til, sammen med andre, samt å gjøre verden bittelitt bedre.

Og til den som måtte undre: Bota er på mange måter mitt alter ego; den delen av meg som alltid er ute på en reise.