Det sparkes forsiktig på bambusdøra mi. -Wake up, lazybones, hviskes det utenfor. Det er Nettie. Klokka er 06.20. Vi skal surfe. Hun har allerede vært oppe en snau time for å sjekke vind, bølger, strøm etcetera, og er sikker i sin sak på at det er helt riktig å dra nå. Hun har snittet sammen en rask salat med extra virgin olivenolje og balsamico, og har et absurd stort krus med kaffe i den andre hånda. -Se her. Få i deg dette så stikker vi. Det ER tidlig, men selv en ulvs hjerte kan la seg smelte av slikt.
Mange timers reising med buss og ferge har tatt meg ytterst ut i havgapet til øya Siargao, omtrent så langt øst det lar seg gjøre å komme på øyriket Filippinene. Nettie er ei lokal jente med dertilhørende lokalkunnskap, og er en habil surfer. Vi hopper på motorsykkel, som hun insisterer på at jeg skal kjøre bortover de leirete stiene. -Good for balance, sier hun. -Nice warm up for you. Jeg argumenterer sjelden hardt sånn på morrakvisten, og i hvert fall aldri med en kvinne, så jeg setter meg likegjerne bak spakene. Hun holder delvis i meg og delvis i surfebrettene der jeg manøvrerer så taktfullt jeg bare kan bortgjennom det mildt sagt mangelfulle veisystemet.
På vår vei passerer vi både Cemetery og Tuason Point før vi er framme ved våre bølgehorisonter: The Jacking Horse og Cloud 9. Siargao regnes som Filippinenes surfehovedstad, og utgjør noe av et shangri-la for surfere. Særlig renommert er Cloud 9 hvor det holdes både en årlig filippinsk og internasjonal konkurranse. Vinneren i den internasjonale konkurransen kan høste med seg pene 200 000 pesos. Førstepremien har oftest gått til surfere fra Australia, men i de senere år har også lokale filippinske surfere hevdet seg helt i toppen.
Vi starter med å raskt repetere basics, og går over på det jeg mest trenger å fokusere på - balanse. Jeg tryner radikalt på de to første bølgene vi rir, men fra den tredje og ut sitter det igjen. -Yuhuu, gliser jeg og stikker tomlene i været, for så å bli tatt igjen av bølgen som gir meg en real vaskemaskinrunde. -HA HA HA, funny, konstaterer Nettie.
Etter drøye to timers kjemping med bølgene er jeg totalkjørt og kan godt skjønne hvorfor surfere ser så fysisk fullkomne ut. Vi tøffer dryppvåte og utkjørte tilbake, og avslutter formiddagen med hawaiian breakfast: to speilegg på grovbrød, noen skiver spekeskinke, samt bakt ananas. En komplett formiddag, og til min personlig forbauselse konstaterer jeg at jeg endelig er i stand til å akseptere klisjeen paradis.
