Jeg begynner å kjenne den nå. "The Phillipino Routine" som Johnny kaller den. Hvor er jeg fra? Hva er navnet mitt? Hva gjør jeg akkurat her? Er jeg gift? Hvorfor ikke? Hvorfor reiser jeg alene? Hvorfor liker jeg å reise alene? Liker jeg ikke de filippinske jentene? Men det gjør ingenting, jeg svarer velvillig og litt på automatgir. Jeg velger å ta det som et kompliment at folk er interesserte i meg. Det er i hvert fall bedre enn alternativet.
Jeg traff amerikaneren Johnny da min søken etter noe spiselig tok meg ned en tilfeldig støvete landevei. Hans store blå øyne ble større da jeg kom dumpende nedover gata, og idet jeg møtte blikket hans innså vi umiddelbart hva vi hadde til felles - nemlig at ingen av oss opprinnelig er fra disse kanter. Johnny er innehaver av reiselivsbedriften "Johnny's Dive 'n' Fun" og bor her på sitt sjette år nå. Men i realiteten er det først og fremst hans filippinske businesspartner Richard som driver den. Richard er født og oppvokst her, elsker å jobbe med guiding, dykking og trekking, og har overhodet verken intensjoner eller ønsker om å noen gang forlate øya.
Johnny har fri i dag, og inviterer i den anledning meg med på hans fritidssyssel; sykling. Gratis guiding, tur, everything - han synes jeg virker som en trivelig fyr. Jeg takker ja, men blir lettere bekymret når jeg møter opp til avtalt tid. Johnny er kledd som om han skulle være med i Tour De France. Det viser seg at han sykler hver bidige dag. Jeg gjør det helt klart for han at jeg mer enn gjerne blir med på tur, men at jeg er av et noe annet kaliber. Helt greit for Johnny. Han gir meg et kart, skisserer ruten, og vi blir enige om at jeg holder følge så lenge jeg orker.
Jeg får virkelig kjørt meg. Ruten er 13 km hver vei, gjennom vakker og vill tropisk natur, hvorav de siste 3 er bratt terrengsykling. Jeg klarer å henge på i 7, men da forsvinner ryggtavla til Johnny. Jeg møter han imidlertid der oppe ved kildene, NOE senere..hehe Puh!!! Så da sitter vi altså her; oppe i fjellene på vulkanøya Camiguin (Mindanao), ved noen kilder som spruter ut rent sodavann. Jeg, Johnny og en og gjeng Filippinos. Etter de innledende spørsmålene aner jeg sjansen på litt avkjøling, og stuper ned i det kalde farrisvannet. -Oooooh, så godt! Deretter er det opp å sløve litt i sola. Johnny har med en XL1-aktig styrkedrikk som får meg på bena igjen.
Jeg bor på en liten resort drevet av kanadieren Tom og hans filippinske kone Boda. De har en svær rugg av en sjæfer som elsker å bade. Jeg leker litt med han, og vi er raskt på talefot. Kommer umiddelbart godt overens hunder og jeg, merkelig det der. Late dager kan kombineres med et aktivt naturliv. Her finnes herlig svømming, superb dykking, windsurfing, fine turmuligheter på en av øyas sju vulkaner, terrengsykling, spektakulære vannfall, og mere til. Øya er kort sagt ekstremt frodig. Faktisk noe av det frodigere jeg har sett.
Det eneste den ser ut til å mangle er uteliv, og det er kanskje like greit siden jeg kom hit for å slappe av. Men etter noen dager med vel mye natur og tidlig til sengs, bestemmer jeg meg for å prøve likevel. Jeg blir kjent med Cherry som driver ei internettsjappe inne i Mumbajao, det eneste stedet på øya som er i nærheten av å kvalifisere til noe lignende en småby. Hun forteller at det finnes en disko på øya, og at hun gjerne tar meg dit. "Kom hit til 23 når jeg stenger, så stikker vi." -Greit, sier jeg.
Sær som jeg kan være, har jeg selvfølgelig bosatt meg 7 kilometer utenfor denne landsbyen. Det har vært stille og herlig, men det får jeg nå smertelig merke konsekvensene av. Klokka er 22.40 og jeg er klar for å gjøre byen. Jeg stikker ut på landeveien utenfor resorten på jakt etter en rickshaw eller annen haik, men det er pøkk stille! Jeg henvender meg til en ungdomsgjeng lenger bort for å forhøre meg om muligheter for noe kollektivtransport. "Huh?? Nå? Ikke noe transport langs denne veien så seint", er hva jeg får til svar. Jeg snerrer noen norske gloser til meg selv, og forbanner meg over egen dårlig research. Men vi prøver på nytt: -Har noen av dere bil? "Øhh, nei, men jeg kan kjøre deg på moto?" -Deal. Hvor mye skal du ha og hvor lang tid trenger vi? "100 pesos, 25 minutter", får jeg til svar. -Jeg har desverre kun 15 minutter, men jeg gir deg gjerne 200 pesos dersom vi rekker det..?
Gjett hva, vi rakk det. Folk på denne øya har en i utgangspunktet genuin vilje til å ville hjelpe fremmede, og dersom du i tillegg kan backe opp dine ønsker med noen pesos så lar det meste seg gjøre. Diskoen ser ut som en miniatyrutgave av Dorabygget møblert med plaststoler, og det gjalles reggaeton ut fra høytalerne i det vi ankommer. Cover Charge 2 kroner, og øl for 3,50 - søtt :o
