Dagen startet knallbra, da jeg heldigvis kjente på en litt bedre form etter å ha slitt ı tre dager med forkjølelse, takket være et visst halvmarrokansk vesen av en trønder som var på besøk i helga (jeg sier ikke mer, du vet selv hvem du er). Faktısk følte jeg meg så formsterk at jeg snek på både trikken og flytoget på min vei ut til Gardermoen. Ja, for jeg reiser jo tross alt med ryggsekk.
Videre ventet en direkte fornøyelig flytur ned til Istanbul. Sete 20b gir i utgangspunktet litt dårlıge forutsetninger, men når man tildeles en pratsom og hyggelig satirironisk Iraner på sin høyrekant, og en ivrig godterispanderende tyrker på sın venstrekant, ja, så blir det hele en ganske så fornøyelıg affære. Setet i front var jeg dog ikke like heldig med. Der satt en dresskledd türk med utestemme og høy kjakeføring som jeg observerte fikk i seg minst fire halvflasker rødvin på vei ned. Han var forøvrig så imponert over den myke landingen at han reiste seg og hedret den med trampeklapp, før flyhjulene i det hele tatt hadde nådd bakken(!) La oss bare si det slik, at karen fikk seg en liten vekker når hjulene virkelig nådde bakken. Enkelte mennesker - jeg sier ikke mer..
Vel fremme i Istanbul venter seks timer transitt. La oss bare gjøre det klart med én gang - svært få flyplasser er verdt å tilbringe seks timer på, ei heller denne. Etter å ha betalt 40 norske kroner for en dobbel espresso på en hjelpesløs flyplasscafe, startet jeg en trøstesløs og utforskende vandring for å slå i hjel tid. Ikke veldig mye spennende å se, men med et falt det eksklusive skiltet MILLENNIUM LOUNGE meg i blikket. Dette kunne vel ikke være noe for skinnesnikende ryggsekkjøtere som meg?
Vel, det var nemlig akkurat det det kunne. Først våget jeg nesten ikke stikke snuten inn, men glad var jeg for at jeg gjorde nettopp det. Inngang var priset til 43 dollar. Jo da, so much for backpacker life liksom, det kan kanskje virke litt stivt, men da fikk man også alt gratis der inne. Med min medium fornøyelige doble espresso friskt i minne, og med tanke på det faktum at jeg ikke hadde spist middag og at dollarkursen er helt nede mot 5, så virket dette totalfristende. At de heller ikke var så strenge på dresscoden gir jo bare stedet kreditt etter mitt skjønn.
Inne ventet nemlig en herlig hage av fri mat og snacks, frie drinker og sodas, fritt Internett, tv'er og stresslesser, og kanskje det aller beste av alt - her var det rolig! Jeg kan si hyggelıge ting om tyrkere, men ROLIGE er kanskje ikke det som først faller meg inn.
Så her sitter jeg da altså, på min andre pils og Farris, tre timer før boarding. Kelneren gir nå lette hint om at min mushroom soup is coming up. So I better go grab of the luxury while it's still around. Jeg dumper nok noen nye linjer på et helt annet sted, i en helt annen by.
