På vei inn fra flyplassen var jeg i et noe urettferdig humør. Det som skulle være en forholdsvis enkel etappe fra Bangkok, hadde plutselig blitt en uendelig lang dag grunnet forsinkelser etcetera. Jeg kjente derfor temperaturen stige betraktelig da jeg først måtte stå tjue minutter i minibankkø for å få hånda i mine første pesos, for deretter å måtte vente en drøy halvtime for å få normalpriset taxi inn til gryta av Manila. Det hjalp heller ikke at jeg var sulten, trøtt, og at en biltur som burde ta tjue minutter tok omtrent nitti. Jeg vred meg i baksetet i en blanding av desperasjon, fortvilelse og forbannelse. Men selvfølgelig var ikke dette riktig tidspunkt for å gi en rettferdig vurdering av hovedstaden. Selv om jeg sjelden tar feil av mitt førsteinntrykk, tok jeg denne kvelden skammelig feil.
Mat, drikke og hvile gjør underverker med meg, og neste dag er jeg i mer absorberende modus igjen. Når jeg setter foten utenfor jernporten på mitt guesthouse i bydelen Malate, er det tett på en kar som ligger å sover. Dagslyset avslører raskt at det er en sann shantytown jeg bor i. Fattig, men likevel ikke særlig truende. Manila tok meg rett tilbake til sentralamerika fra første sekund. Byen fortonet seg som et eneste stort virvar - jeepneyz, tv'er på full spiker, trafikk i mente, og en funky språklig blanding av spansk og engelsk - men samtidig som en interessant historisk hovedstad. Mitt kaotiske førsteinntrykk, gikk over i dyp og ektefølt fascinasjon. Pumpet full av inntrykk, raskere enn jeg rakk å svelge. Filippinene er et spesielt rike, og Manila en massiv hovedstad.
THE GUNS OF MANILA
"Please leave your firearms outside before entering" - et ikke uvanlig skilt å se rundt i Manilas gater, ved eksempelvis Jollibees, Goldilocks, Shakeys Pizza og andre fastfoodsteder. Her er det amerikansk gunpolicy som gjelder; penger kombinert med vilje henter enkelt våpen ut fra nærmeste gunstore. For enhver mann har da vel rett til å forsvare seg selv..? Baahhh!
THE STREETS OF MANILA
Jeg vandrer rundt i Manilas gater i ekstrem hete. Alle er vennlige og jeg rusler rundt med lave skuldre. Jeg blir møtt med beskjemmede nikk og et "hello Sir" nesten overalt hvor jeg går. Direkte befriende er det når du kommer inn i byens ulike shantytowns og de nøyer seg med et mer uformelt "Hey Joe" og et bredt smil (refererer til amerikanske G.I. Joes, men er ikke vondt ment).
THE PEOPLE OF MANILA
Jeg kommer neppe til å glemme vennskapsbånd dannet her. Som med det herlige unge filippinske paret John og Molly. Som med bakgrunn i sin grenseløse gjestfrihet og tross sine relativt lavtlønnede yrker (mekaniker & servitrise) febrilsk forsøker å få betale regningen min. I tillegg til å villig bruke sin hardt tilmålte fritid på å vise meg det beste av Manila. Eller servitøren Mike - et av de mest sympatiske mennesker jeg noensinne har møtt.
THE FUMES OF MANILA
En blanding av Jeepneyz og Tricycles som spyr ut eksos, og barbecuegriller som står i fyr og flamme.
MANILAS FINEST
Snakker da om politiet, eller "Pulis" som de kalles her. Ut fra det visuelle skulle man tro de var importert direkte inn fra Miami. Trange grå uniformer, dristige barter, svæææære solbriller og skinnende blanke Coltguns.
THE SOUNDS OF MANILA
Hva skjuler seg på klubbfronten lurer du? Vel, prøv "Sean Kingston - Take You There", "Estelle ft. Kanye West - American Boy", eller "Moonstar 88 - Migraine".
