Jeg fortsetter der jeg slapp, og sånn må det vel kanskje være. Eller slapp noe(n) der jeg holdt på å starte, var det kanskje sånn det var? Sannheter og svar eies ikke i meg – kun spørsmål som kan lede til disse, og det må da vel være hele poenget.
Min løsrivelse startet for lengst, men er langt fra fullstendig. Noen ganger sløv, noen ganger dårlig, noen ganger kvass og alt annet enn vilkårlig. Jeg søker noe annet enn digital oppvåkning ti på halv åtte, noe annet enn folk som ikke tør møte blikket mitt på trikken, noe annet enn økt inntekt og økt forbruk. Velkommen til robotskolen - vennligst ikke rust før du kan bevege deg i takt med den grå rytmen. Jo da, jeg kan da vel også bli blendet, men jeg er i hvert fall klar over det.
For meg handler reising om de mennesker jeg møter på min vei, så vel som noe annet. Det handler om respekt og interesse, det handler om nysgjerrighet og oppmerksomhet, det handler om kunnskap og kompetanse, om påvirkning og det å flytte grenser, om sult og vilje til å gi avkall på noe for å oppnå noe annet; ja, det handler om forandring, forsoning og om å være i bevegelse.
Og brått er jeg der, ved det perfekte sted, der Gaia går over i blått. Rolige skritt nede ved havet. For lengst avseilte skip kan ennå skimtes vagt i horisonten. Solen gløder mykt opp ansiktet mitt, der den er på vei ned etter en lang arbeidsdag, Mine hender siler sand.
Jeg forblir i transit.
