Hola..
Då har eg komt meg ner ifra fjellet, rettere sagt fra den idylliske byen Cuenca. Der har vi vært fra fredag til idag (søndag). Av vollontørene var følgende personer med: Ragnhild( reiseleder), Gunnhild, Hanna, Silje, Emma, Maria, Ranveig, Simon, Jonas, Knut og megselv. Samtlige av oss hadde fri på fredag, så da drog vi tidli av sted... Eller det vil si at Ragnhild, Gunnhild, Hanna, Silje, Emma, Maria og Simon drog tidli av sted ( klokken 7). Hvorfor i alle dager de gadd å stå opp så sinnsykt tidli lurer ikke bar du på kjære leser, det lurte også Knut, Ranveig, Jonas og meg på.. Hehe.. De hadde visstnok blitt anbefalt å stå opp så tidli grunnet at det var Cuencadager denne helgen. Noe som innbærer at mange drar til Cuenca. Det høres fornufti ut å komme seg tidli til bussstasjonen tenker nok du.. Joa, det er sant det. Men hva med gleden av å kunne sove til klokken 10, den skal du ikke glemme. Det glemte hvertfall ikke vi.
For å gjøre en lang historie kort, kan jeg fortelle at det ente opp med at vi tok taxi helt frem til Cuenca. Taxisjåføren overtalte oss, eller Antonio som han het. Fin fyr! Vi burde nok stått opp litt tidligere, for på bussstasjonen var det stappfullt av folk som skulle ut på tur... Men det tenkte vi ikke mye på, Antoinio muntret oss opp. Ettehvert såg vi bare positive ting med å ta taxi. Vi kunne stoppe hvor vi måtte ønske( noe som spessielt falt i smak hos knut, som hadde en ganske så ustabil mage), turen tok bare 3 timer(5 timer med buss), gratisk spanskkurs med Antonio, gratis guide, vi kunne spille vår egen musikk, you name it... Uansett var det julaften for Antonio, han tjente lette 80 dollar for å kjøre oss. Nok en ting på listen, vi gjorde Antonio glad:-)
I Cuenca bodde vi 9 mann i ett ganske så lite rom i det som ble kaldt "Hostel", to stykk var smarte (Emma og Maria) og hadde sjikkelig Hostel. Det funket helt greit Hostellet vårt også altså, selv om de hadde glemt å innstallere vindu i vinduene.. Fort gjordt tenker nå eg! Vi hadde hvertfall hver vår seng, og det holder i bøtte og spann for spreke vollontører. Jajamensann. Det ble mye deili mat på oss i Cuenca. Sinden Cuenca er en restaurant/ cafebar plass. Det passet meg utmerket, selv om de utallige kaffikoppene jeg hadde var av varierende kvalitet. Det ble litt handling på meg og faktisk. Kjøpte meg to sånn indianerbukser(som dokk garantert har sitt folk har gått med heima), ei typisk ecuadorveska(som du nok også har sett, den er i ull), og sko(sånn som alle barna i de fattige strøkene har). Ellers var det militerparader og lignende i byen, føltes nesten ut som 17 mai hjemme. Fin helg hadde vi i cuenca, traff masse forskjellige folk både fra ecuador, canada, danmark, norge og island( fekk snakt sigur ros med hu fra island, blei nesten forelsket..hehe).
Jajamensann.. Elles går det unna på fotballbanen.. Havner oppi en del rare situasjoner, og mann opplever ofte frustrasjoner med ting som ikke er som det burde være. For eksempet har du det med at trenerene(fra ecuador) kaller spillerene gordo(tjukken), flaco(spinkel) o.l. Dette tok jeg forleden dag opp med den ene treneren, og sa tydelig ifra at jeg misslikte at han gjorde det. Han forsvarte seg selv med at slik var kulturen her nede, og at ingen tok det til seg. Joa, det er sant det kulturen er forskjellig her nede fra den norske. Men man kan ikke skyve under en stol at når man kaller en som er overvektig "gordo" hele tiden så vil det gå inn på vedkommende. For å løse konflikten så ropte jo selvsagt treneren på en som var overvektig(som han kaller gordo), og spurte han om det var greit at han kalte han det. Selvsagt svarte han ja! Du må jo bare ble frustrert. Men eg trur det e viktig å bare ta det opp, selv om det ikke hjelper med en gang, det får kansje treneren til å tenke litt hvertfall. Jeg fikk hvertfall Lucas( som er koordinator) til å innrømme at det var litt stygt:-)
Jepp hva mer har jeg gjordt siden sist. Jo det har vert D-miro dag. Altså en dag der vi var med å såg på arbeidet misjonsalliansen gjør med Mikrokreditt. Vi besøkte flere som har fått lån, og konklusjonen er at dette er ett fantastisk redskap i kampen mot fattigdom. Det som er gøy, er at det gir så tydelige resultater. Dette er hjelp til selvhjelp! Ingenting er bedre en å klare å komme seg ut av fattigdommen selv. Multiplikatoreffektene er store. Vi snakker ikke bare økt inntekt, vi snakker økt selvbilde og tro på fremtiden. Ser naboene til en som har fått lån at han får det til, gir kansje det også håp for dem. D-miro vokser hele tiden her nede, og de ansetter folk hele tiden, samt utvider arbeidet til andre steder. HURRA!
Hva mer, jo vi åpnet bane nummer to for ett par uker siden, tror ikke jeg nevnte det. Detr jobber jeg hver morgen tirsdag og torsdag. Veldig bra plass. Må skryte litt og,.. På åpningen spilte jeg fotball med kjendte spillere i ecuado, som er med i organisasjonen "fotball for christ". Samtlige hadde A-lagskamper for Ecuador. Ganske fornøyd med det ja.
Elles så må eg fortella om frustrasjonen vi fotballvollontører føler når trenerene kaster ut spillere som ikke har råd til å betale de 3 dollarane det koster hver mnd. å være med. Det har til nå vært dårlig med betaling, og det er først nå de begynner å kaste ut ungene. Det gjer vondt i hjertrotå, siden vi etter hvert har knyttet sterke bånd med ungene. Tallet på unger har rast! Men vi håper de vil komme tilbake etterhvert som foreldrene forstår at de faktisk må betale for at ungene skal få være med. Mentaliteten her nede er nemlig at du ikke betaler før du absolutt må.. og det må man jo bare forstå.
Du er nå oppdater kjære leser.
Jeg vil til slutt takke alle som ber og tenker på både meg og prosjektene her nede!
