Go morgen/ettermiddag/kveld/natt J
Jess... nå har eg piskade vore her I 1 ½ mnd, men det føles absolute ikke sånn ut i det hele tatt. Tiden har gått veldig fort, noe de vise menn sier skal være ett bra tegn. Sett deg godt til rette nå, for nok en gang får du en oppdatering over noe av det jeg har gjordt siden sist.
Jeg stortrives fortsatt I jobben som spillende fotballtrener. Vi(simon, knut og jeg) jobber altså nord i Guayaquil i ett område som heter Florin de Bastion. Hver dag blir vi møtt av ett drøss med supergira unger, som alle vil ha vår oppmerksomhet. Vi har laget en spessiell handshake(i regi av meg) som virkelig har slått ann. Ungene står i kø for å hilse på oss. Mangen stiller seg bak i køen igjen for å få gjøre det en gang til. Derfor tar det ofte litt tid før vi kommer ordentlig igang med treningeneJ Det blir mye til at vi leker og tuller masse med ungene, mens hovedtrenerene prøver å holde orden på troppen. Vi prøver så godt vi kan å ta oss av de som gjerne havner litt utenfor o.l. Vi fant alikevell fort ut at vi måtte finne en balansegang, kan ikke være for generøse. For eksempel er det mange som ikke er med på fotballskolen, siden det koster 3 dollar i mnd. Dette er dog billig i forhold til alle andre fotballskoler her i Guayaquil. Men altså er det mangen som ikke har råd, og disse står often på sidelinjen og spør etter baller. Problemet er ofte at gir du de en ball, så tror de det er greit at de bare kan gå å ta så mangen baller de måtte ønske. Det må bare bli kaos! Det var hvertfall det vi erfarte! Så det har me måtta begrensa litt. Men me vil jo selvsagt ver så snille me bare kan, så det føles utroli sjipt noen ganger. Også det med vann. Vi har jo med oss 3 liter med vann hver dag. Og når vi tar frem det, får vi often en ring rundt oss av barn som ikke har vann. “Agua por favor” er det du hører. Men vi vet jo at vi ikke kan gi dem vann! Da vil jo alle ha vann. Det er en sjip virkelighet her nede. Du føler deg often veldig dum der du står og drikker vann, når du vet at det er barn som trenger det mer enn deg. En god løsning er da å få tankene dems over på noe annet, lage litt grimaser , prompelyder, leke supermann åsånnJ En fin teori vi prøver å gjennomføre hver dag er å gi så mye vi kan av oss selv når vi er på fotballbanen. En ting er hvertfall sikkert, det er virkelig fantastisk å avslutte dagene når du hører “chao tran, kanoot y simon” fra en haug av smilende barn!
På fredag ble vi invitert hjem til Cecili, som sammen med Jeanett altid er på fotballbanen når det er trening. To helt fantastiske og spesielle damer, med store hjerter. Begge er enslige, med ansvaret alene for hver sin familie. Barna er med på fotballskolen, og de går altså ikke glipp av en trening. De severer oss vann, frukt o.l. Vi vet at de ikke har av overflod, men å si nei er ikke et alternativ. De er også lette å snakke med, og er veldig Tollmodige med vår dårlige spansk som stort sett går I infinitvsformen..
Men ja vi var på besøk hos cesili, som er en av dem som klarer seg greit I Florin de Bastion. Hun har ett enkelt murhus, som rommer to senger, en gasskomfyr, ett tv og ett bord med pokaler(eldste sønnen er visstnok ett fotballtalent). Grunnen til at hun har det såpass greit, er (ettersom vi forsto) fordi hennes avdøde mann hadde en bra jobb. Nå er det nok litt verre for henne, og hun lever av å selge ulike varer som vatn, øl, frukt og godteri. Det viktigste er at hun klarer å forsørge familien, gi dem mat på bordet og skolegang. Noe jeg vil si er imponereende. Det var ett fantastisk besøk hvor samtlige av oss fikk både brift med spanskkunnskaper og salsakunnskaper. Blir fort fest når tre gringoer(som de kaller oss hvite) kommer på hjemmebesøk i disse trakter. Hadde en hel haug av tilskuere utenfor huset. Det er ikke mulig å understreke nok hvor fantastisk gjestfrie og hyggelige disse folkene er. Her deles det på det de har. Lucas for eksempel som bor over gata til cesili, eiger et lite bakeri, og serverte oss noen nydeligt deilige boller (Lukas er foresten en som jobber frivillig med fotballprosjektet til misjonsalliansen). I uken som kommer, næærmere bestemt på torsdag er vi innivitert I selskap til cesili. Det må vi jo bare glede oss tilJ
På Lørdag var vi vollontører internasjonale valgobeservatører!! Jada, det høres fint ut, og fint det var det. Du ser det at misjonsaliansen skal starte ett nytt samfunnsutviklingsprosjekt i slummen i nord. Når de gjør det, så dannes det alltid en gruppe av lokale personer som hver får litt ansvar. Dette gjøres for at lokalsamfunnet selv skal være med å gjøre hverdagen bedre. Det var altså det som skjedde på lørdag, ett lokalvalg. Her snakker vi om folk som stort sett lever for under 1 dollar om dagen, altså under den ekstreme fattigdomsgrensen. Det er faktisk litt vanskelig å se på folkene at de er veldig fattige her i byen. For de fleste av dem går helt normalt kledd(det kan du selv se på noen av bildene jeg har lagt ut). Men synet kan often bedra. Her nede er det nok litt skamfullt å vise at du er fattig, dermed pynter mann gjerne på det ytre for å skjule fattigdommen(Er det ikke en eller annen reklame som sier “image Is everything”? slik er det også her). Klær er vell forsåvidt også veldig billig her nede..
Lørdag kveld gjorde vi ett nytt forsøk i kirken som noen av oss vollontører jobber i. Nok en gang var ungdommen fraværende. Så vi får se hva som skjer videre...
Jess det var vell nok for denne gang kjære leser..
På www.lamitad.no finner du foresten bilder av samtlige vollontører som er her. Jeg har også lagt ut noen nye album. Kos deg:-)
Ønsker der en go morgen/ettermiddag/kveld/natt videre fra Guayaquil.
