Dagene snek seg sakte mot avslutning for leiekontrakten med Mai Nan Villa, en måneds hospitering i nord-bangkok hadde gjort kjempeinntrykk. Jeg hadde blitt godt kjent i nabolaget, med naboene, markedet og ikke minst omgivelsene. Tiden var imidlertid inne for forandring, og da jeg mottok en telefon fra mitt tidligere reiseselskap "mr bucket" (stian) om at han meget overraskende skulle sette lankene mot mitt farvann om kort tid var dette nyheter som passet meg utmerket. Jeg skulle den neste tiden ha min eminente reisekompanjong ved min side, jeg kjente at lankene var klare!
Allerede mandag 18 september troppet han opp glisende med backpacken slengende om skuldrene! Det visste seg nemlig at mannen hadde bedrevet iherdig lobbyvirksomhet for en permisjon, til tross for et tidligere bastant avslag! Denne gang hadde han på mirakuløst vis greid å overtale ledelsen til ikke mindre enn fire uker fri. Jeg hadde for anledningen flyttet ut av leiligheten min og leid oss et stort rom på "miami hotel" downtown bangkok. Sentralt beliggende til byens fasiliteter med skytrain og undergrund var hotellet perfekt for vårt formål. Man flesker til når gode venner kommer til byen!
Hotellet var forresten en spesiell opplevelse. Til tross for at det ble ferdigbygd i 60 årene, har de behold inventar slik som resepsjon,lamper, møbler, telefoner mm i autentisk stil helt opp til idag...Det er ikke vanskelig å skjønne at tidens tann har slitt stedet betraktelig, men det hadde alikevel en slags "down & out sjarm". Umiddelbart tenkte jeg "James Bond" ved ankomst, for 40 år siden tror jeg faktisk det kunne vært en realitet, spesielt om vakre "miss moneypenny" kunne byttet plass med den transseksuelle resepsjonisten. Rommet var av det meget romslige slaget, med en innredning så spesiell at jeg tror selv Salvador Dali ville krummet barten i surrealistisk glede- og Picasso blitt hakket mer iderik. Vi var blant annet utstyrt med en lyseblå telefon, et hjemmemalt rosa kjøleskap, orange og brunt gulvteppe i rutermønster, brunt sengeteppe, rosa sengestamme, grønt stammelaken, to herlige røde og hvitspettede stoler( utrolig lik de som sitter i min 65 mod fiat 600),for ikke å glemme de minst 25 virile kakkerlakkene av ulik størrelse som hilste meg velkommen dagene etter innsjekk. Jeg må forresten tillegge at kominasjonen orange/ brunt rutermønstret gulvteppe og kakkerlakker er en sykelig pervers ide, spesielt i et kontinent som asia....jeg brukte faktisk sandaler inne de to første dagene da det erfaringsmessig "knaset" vel mye under bena..ulekkert..Stedet har foruten dette noe spesielle, la oss kalle det "ekstrautstyret",en rimelig streit(7x12m)deilig pool med bokstavene "MIAMI" inngravert i flisene..Kitchy...jeg tør ikke tenke tanken på hva som lever i vannet!
De første dagene turet vi litt rundt i bangkok, og planen var egentlig at det ikke skulle bli så mange dager i byen denne gangen. Skjebnen ville det imidlertid noe annerledes for meg. Vi bestemte oss for å ta noen netter i banglamphoo, et utrolig sjarmerende område, et stenkast fra "khao san road", backpackermekka numbero uno i bangkok. Derfra så det ut til at det kursen skulle settes mot "koh samet"- ikke langt fra cambodias grenser! Formen var imidlertid ikke udelt positiv til slik forflytting. De siste dagene hadde det, for min del, blitt meget lite soving og formen tiltagende sliten. Til tross for at jeg iherdig prøvde, kunne jeg ikke finne hvile i skrotten. Jeg hadde ikke drukket "gullbrus" på flere dager, alikevel kjentes kroppen tafatt, utslitt og ikke minst like medtatt ut som etter ei syk fyllekule. Når jeg i tillegg begynte å slite med mat og vanninntak, diare, brekninger på tom mage, samt svettet som en tyrkisk gamp, skjønte jeg at noe var på ferde. Etter den første overnattingen i banglamphoo (hotel Rajata) kunne jeg etter morgenens toalettrunde skimte konturene av mer liv i toalettet enn hva som kunne antaas normalt. Jeg trodde jeg hadde hallusinasjoner- var det virkelig liv der nede? Jeg slo fra meg tanken, det var sikkert sig fra dassvannet- man driter ikke dyr!
En kjapp konferering med min wingman fortalte meg at det slett ikke var usannsynlig at noe suspekt hadde inntatt kroppen min på ufrivillig vis. Han hadde endog opplevd dette selv ved en tidligere tur. Det første jeg gjorde etter en dårlig natts søvn med brekninger, var å dra til lege for konsultasjon. Jeg omtrent svettet blod av bekymring. Etter en lokal sjekk av det meste vitale var konklusjonen klar- Jeg var en syk mann! Jeg hadde introdusert endel ideer selv, om parasitter,bakterier, dårlig drikkevann, bedervet mat mm, men legen sa bare "ye ye", pumpet som en gal på blodtrykksmåleren,hamret villkårlig på kroppen min, mummlet litt for seg selv og virket rimelig ubekymret.. Diagnosen var klar: Jeg hadde et blodtrykk som lå høyt over pari, dårlig væskebalanse og ikke minst "dancing poo pooh"- ORM! Det var tydeligvis ikke første gang legen stillte denne orm-diagnosen, for etter noen få strakser skrev hun ut 5 preparater som visselig skulle få meg på bena fortere enn svint. Om dette ikke hjalp kunne hun forsikre meg om at det skulle gås ytterligende kraftigere til verks-("innvortes so to speak"). Jeg fikk dra tilbake til hotellet, uten det foreslåtte intravenøse tilbudet på 2 timer saltoppløsning i arma, mot at jeg lovte å holde meg i senga og bestille en tankbil med vann- dette ble gjort!
Nå har jeg holdt meg rimelig rolig de siste dagene, knasket antibiotika til den store medaljen, samt drukket så store mengder vann at jonsvannet ville slitt med leveringa. Formen er mer eller mindre i pari, ormen "blackadder" er tilsynelatende knekt og matlysten er tilbake for fullt. Jeg tar det pent på matfronten og holder meg til meget streit og kjedelig mat, og ikke minst - null alkohol. Hvordan jeg har fått i meg faenskapen er jeg fremdeles like usikker på siden ingen nevneverdig forklaring ble gitt av legen..jeg har imidlertid en sterk mistanke til den lokale ferdigstekte halvvarme kyllingen erhvervet fra den lokale kjøpmannen.... jaja, en ting er iallefall sikkert...snart ser jeg for meg at jeg skal ture videre til nye spennende områder. Flere dager, mer eller mindre innesperret på rommet med tv har gjort meg passe kurert for tv-titting og reiseklar til tusen. Det er nemlig ikke grenser for hva de greier å sende av bedritne tvprogrammer, musikk og propaganda i dette landet! De fleste programmene er av typen klovne-slapstick med trommer, bjeller og falsk applaus. Musikken er av et så klissete og feminint slag at man får hull i tennene bare ved synet- De aller fleste vanlige boyband vil ved sammenligning fremstå som blodtørste satanister, og snille guttekor som eksorsister av tredje grad! Ikke minst spilles den thailanske nasjonalsangen omtrent 300ganger hvert døgn, med infovignetter av kongens oppvekst, landets fremgang og alskens andre tema det er vanskelig å tilegne seg noen nevneverdig interesse av. Takk alskens gode makter for at jeg ved en innskytelse falt for to pent brukte & lekne eksemplar av Agatha Christies "Hercule" noveller på det lokale markedet. Jeg leser nå "Peril at end house",jeg kan ikke annet enn å si at "them grey cells, them are still working folkens!"
Siden jeg ikke har kamera med meg (mistet i phuket medio mars) er det blitt dårlig med bilder (nei jon, bondevikforhenget er ikke grunnen til den fattige bildebruken, selv om det slett ikke var en umulig tanke).Planen var å investere i et nytt kamera, men med en noe begrenset pengebeholdning ser det ikke ut til at det blir noe annet enn engangskamera foreløpig. Ryktet tilsier imidlertid at mr.bucket har med seg et eksemplar av sorten, så det er mulig det kan bli en og annen oppdattering på bildefronten- uten at noen lovnad ubetinget er gitt av den grunn!
