Da var det slutt!
Ja da var jeg inni den siste uken her i Ecuador. Søndag kveld reiser jeg fra dette vakre og varme landet, og lander da tirsdag morgen i Stavanger. Det er rart å tenke på, så jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg er ferdig som volontør, siste dagen på banen hadde jeg fredag 30 mai. Denne uken skal jeg bruke til å si farvell til mine kjære venner på fotballbanen, samt til de på D-miro kontorene. Jeg skal nok slite med å holde tilbake tårene ja. Etter mine 10 mnd. her nede har jeg blitt tett knyttet med mange, og jeg vet at mangen av dem vil jeg nok aldi se igjen. På samme tid må skal det også sies at jeg er ganske klar for å kommer hjem til dere i norge. Det blir jo ofte sånn når man ser at hjemreisedatoen nærmer seg.
Dessuten er det en generell ganske stor hjemreisestemning blandt de få volontørene som nå befinner seg på Casa Alianza. Det bor fire gutter og to jenter i leiligheten som vi volontører nå bor i. Det kan vell sies at vi gutta som nettopp ble flyttet opp i leiligheten har tatt over kontrollen. Det er jo tross alt EM!!! Og vi gutta liker jo fotball! Da må vi få lov å se fotball, mens vi pausene smører oss inn i sololje og stikker ut på terrassen, i ett siste lite forsøk på å bli hvertfall en anelse brune:-)
Ekspedisjon: "CLIMBING COTOPAXI OR DIE TRYING"
Jeg må forresten nevne at 3 misjonærer ved navn Kjetil, Oddvar og Odd Magnus, samt 3 volontører ved navn Johan, Kristian og Trond har hatt en fantastisk tur til Quito i sist uke. Vi reiste med ett mål: "Climbing Cotopaxi or Die Trying". Cotopaxi er verdens nest høyeste levende vulkan(Tupungato som ligg i Chile er høyest) og den nest høyeste toppen i Ecuador. Med en høyde på 5897 meter er den ett mektig syn! Grunnet høyden er det stor sjangs for høydesyke, derfor reiste vi til Quito en uke før selve oppstigningen, dette for å bli akklimatisert. Reiseleder Odd Magnus stod for opplegget, og hadde lagt inn to topper(Picchincha og Ilinisa Norte)som skulle bestiges før vi skulle prøve oss på Cotopaxi. Jeg selv var helseansvarlig, og var til en hver tid klar med morfinpreparat etc. dersom det skulle være nødvendig:-)
De første dagene i Quito ble brukt til å skaffe utstyr, spise mat, samt til å rangere hverandre fra 1-6. Utgangspunktet var at 4 av 6 ville komme seg opp. Hvis jeg viste ett minste tegn til svakhet, ble jeg fort nummer 6 på lista. Listene ble lagt hver kveld, og hver av oss lagte lister. Her er min første liste:
Lørdag 31/05/08
Nr.1 Oddvar -- Dette fordi han kan fortelle gruppen at han har tidligere har vært på ca 5300-5400 meter.
Nr.2 Johan -- Andreplassen faller på Johan, 3 ord: Rolig, avslappet, konkurranseinstinkt.
Nr.3 Kjetil -- Kjetil er en rev. klager litt på ett dårlig kne, men jeg lar meg ikke lure!
Nr.4 Trond -- Jeg har fra sist fjelltur i 4200 meters høyde ganske dårlige erfaringer, og er usikker.
Nr.5 Kristian -- Sliter for øyeblikket med ett ustabilt følelsesliv, redd han ikke har rett fokus!
Nr.6 Odd Magnus -- Odd Magnus ankommer Quito imorgen, og taper dermed viktig tid i høyden.
Først etter ett par dager i Quito gikk turen til vulkanen Picchincha med en høyde på 4600 meter. I fra Quito(2800 m.o.h) tok vi da en taubane opp til 4100 meter, og fra der gikk vi til fots. Samtlige utenom Kjetil nådde denne toppen, han gav seg 50 meter før. Han fikk det nemlig på 4500 meter, men valgte å fortsette litt til, RESPEKT! Store magesmerter følgte han på veg nedover. Vi andre måtte nok også innse at vi kanskje hadde kjørt oss litt hardt for tidlig, der vi alle sammen satt i leiligheten i Quito med ganske grei hodepine:-) Vi hadde også glemt å spist på veg opp, noe som visstnok er FYFY i høyden. Iforhold til listen blir det etter dagens hendelser endringer:
Tirsdag 03/06/08
Nr 1. Odd Magnus-- Ingen tegn til svakhet, når toppen først.
Nr.2. Kristian -- Trivs i høyden, dog vil den fysiske formen kunne slå negativt ut i høyden.
Nr3. Oddvar -- virker unormalt sterk ut til å være eldst i gruppa, dog tegn til gnagsår!
Nr.4 Trond -- Foruten sterk hodepine på veg tilbake virker kroppen bra ut i høyden.
Nr.5 Johan -- har rett og slett blitt sterkt forkjølet.
Nr. 6 Kjetil -- viser tydelige svakhetstegn i høyden, særlig i nærheten av 4500 meters høyde.
Dagen etter treffer vi vår sjåfør sammen med vår Guide Jorge. Sammen med jorge skal vi denne dagen reise opp til en hytte( mellomstasjon) som ligger på 4650 meter. Her skal vi overnatte før vi i 5 tida på natta skal bestige "Ilinisa norte", som er ett fjell som ligger på 5150 meter. Da vi er kommet til 4500 meter får vår kjære Kjetil det nok en gang, og får seg nok en vond opplevelse opp til hytta(Dog god hjelp fra hans 3 sønner gjør at han kommer seg trygt frem). Her serverer Jorge oss pasta, mens vi andre jobber febrilsk med å holde varmen. Her ligger temperaturen på rundt null grader, men vi kommer dag også fra 35 grader i Guayaquil. Så det skulle ikke så veldig mye til før vi begynte å fryse. Etter god mat bærer det rett i seng, samtlige utenom kristian har nå kraftig hodepine. Jorges siste ord før vi legger oss var heller ikke særlig oppmuntrendene; "dere kommer ikke til å få sove ett sekund, jeg derimot kommer til å få sove hele natta". Og han hadde rett. Jeg fikk meg en av den verste natten jeg har hatt siden jeg var i militæret. Ett vanvittig hodeverk(det grunnet høyden) gjorde at jeg ikke fikk slappe av ett sekund. Selvsagt hjalp det å vite at vi alle hadde samme problem. Klokken 4 våkner Jorge oss, vi spiser vår frokost, og går ut i 5 tiden til en stjerneklar himmel. En fantastisk skue, som desverre fort glemmes idet vi finner ut at hodeverket fortsatt er til stede( dog er Kristian irriterende pigg). I meget rolig tempo begynner vi å stige oppover. Vi møter på snø og fjellbratte skråninger relativt tidlig, og jeg begynner å lure på om det virkelig var lurt å kunn gå med joggesko oppover(noe både jeg og Johan gjord til tross for advarsler). Dersom noen av oss tråkket feil her var det over og ut. Vi ville da falle flere 100 meter ned i den sikre død. Heldigvis var det såpass mørkt at det var vanskelig å se denne faren:-)
På rundt 4900 meter får vi med oss en nydelig soloppgang med utsikt til Cotopaxi. Den er fillen meg mektig. man skal heller ikke sjimse av toppen som vi nå er i ferd med å bestige. Dog må både kjetil og megselv gi oss på 5050 meter. Kjetil grunnet magetrøbbel(nok en gang), jeg fordi jeg ikke tok sjangsen på å stige de siste metrene i kunn joggesko. Johan derimot driter i det og går videre. Antagelig den første som har besteget denne toppen i joggesko. RESPEKT til min kjære romkammerat, som nå viser styrke.Turen ned blir nok verst for meg, siden hodeverket fra i natt plutselig kommer tilbake. Forferdelig!!! Men jeg kommer meg nå hvertfall ned! Noe forresten alle sammen av oss gjorde. Nå skal vi helt ned til 3300 meter for å slappe av en natt før vi skal bestige Cotopaxi:-)
Listen slik den blir stående før oppstigningen til Cotopaxi blir som følger:
Onsdag 04/06/08
Nr. 1 Kristian-- koser seg fortsatt farlig bra i høyden, virker helt upåvirket ut. Frustrerende for oss andre.
Nr. 2 Odd Magnus-- få svakhetstegn, noe hodepine, men ikke mer enn oss andre.
Nr. 3. Oddvar -- virker fortsatt stabil, eneste som kan stoppe denne karen er hans fysiske form.
Nr. 4. Johan-- er inne i varmen grunnet dagens sterke prestasjon.
Nr. 5 Trond--gir meg før toppen idag, samt sterk hodepine, SVAKT!
Nr. 6. Kjetil-- sliter fortsatt med høydesyke, men det skal sies at han er på bedringens veg
Det blir et godt møte med lavlandet, med to middager og kubbespill før vi legger oss relativt slitne i 8 tiden. Dagen etter har vi hatt 12-13 timer med nødvendig søvn og føler oss relativt opplagt til Cotopaxi. Det vil si, vi er klare for mer smerte:-) Vi blir nå kjørte til en høyde av 4600 meter, og må bruke føttene de 200 høydemetrene opp til hytten. Det går relativt tregt med oss oppover, ingen ønsker å få det nå. Vell oppe får vi også vite av den ikke altfor informative guiden vår at vi ikke trengte drasse på alt vannet. De selger nemlig alt på hytten. Nok en gang, takk skal du ha Jorge (som har vært sparsom med all informasjon, det er ikke hans greie)!! Jaja, været er fint og vi kan nyte livet på terassen med en vakker utsikt. Vi treffer også våre 2 nye guider, slik at vi nå har 1 guide på hver andre mann.
Noe senere på dagen blir vi med Jorge ett stykke videre opp Cotopaxi til vi møter på snø. Dette for å teste utstyret vi skal bruke på veg opp( stegjern og øks). Alt går veldig bra helt til vi utløser ett SNØSKRED. En meget interressan opplevelse. Jorge roper "RAS, KOM DERE INN TIL SIDEN". I panikk hopper alle til siden, noen over hverandre. Jeg er så heldig å få Oddvar over meg. Og han kjører like gjerne stegjernet rett gjennom norrønavotten min. Heldigvis går det godt med handa mi:-) Litt nervøse er vi nok når vi er tilbake på hytta, men mer nervøse blir vi når ett irsk par trekkes seg fra å bestige Cotopaxi. De hadde nemlig sett skredet, og ønsker ikke å ta noen sjangser. Da vi snakker med våre guider får vi høre at faren for ras så absolutt er til stede, men forsikrer oss at de vil undersøke forholdene før vi i natt starter turen.
Som sist natt i høyden, får vi heller ikke sove her. Men ingen av oss sliter nå med hodeverk, noe som tyder at jobben med aklimatisering i forveien har vært god.
Turen starter klokken 01:00, været er overskyet og det blåser godt. Vi blir delt inn i tre grupper. Gr1. Johan+Kristian+Guide, Gr2. Oddvar+ Odd Magnus+ Guide, Gr3. Kjetil+Trond+Guide. Jeg lurer på om Guiden har sett listen min... Vi går sakte i taulag oppover den bratte skråningen. Her gjelder det å fokusere på innpust og utpust, hvis ikke er løpet kjørt. På veg oppover er samtlige av oss bekymret for rasfaren, og da jeg spør Jorge, er han tydelig usikker selv. Nok en gang; Takk JORGE. Ved rundt 5300 meter må Kjetil og Johan hive inn håndkle. De blir med en guide ned igjen. Kristian og megselv blir knyttet sammen med vår kjære guide Jorge. Vi føler oss relativt pigge til å fortsette. Gruppe 2 med Oddvar og Odd Magnus ligger noe forann oss. Med økende vindstyre og hagl, blir de fortsettende høydemeterene en vond opplevelse. Ofte blir vi blåst over ende, og 1 skritt frem fører ofte til 2 skritt tilbake. Oksygenmangelen merkes så absolutt, og på ett av de bratteste partiene på 5600 meter høyde hvor jeg sliter som mest, blir mitt første oppkast en realitet. Av en eller annen grunn gir dette meg mer energi, og jeg kan fortsette noe mer fokusert enn det jeg var. På 5700 meter samles vi alle sammen og må innse at muligheten for å komme opp ikke er reelle. Jeg er på dette tidspunktet nede på alle fire, og krabber oppover. Å gi meg av egen vilje var aldri aktuelt. SURT er det å måtte snu 150 høydemeter fra mål. Dog er vi fornøyde med at vi kom så langt som vi kom i ett så forferdelig vær. Turen ned blir også slitsom. Og med en masete Jorge ikke mye bedre. Midt i bakken er det slutt på tålmodigheten min, og jeg sier hva jeg mener om maset. hehe.. Det er også andre som sliter, i gruppen bak er det en slitsom Oddvar som sjangler att og fram, ikke mye krefter igjen der nei. Den siste strekningen til hytta måtte også Odd Magnus gå bak for å holde meg oppe. Hehe, jeg var en ødelagt mann altså. Det ble to nye oppkast nede ved hytta. Jeg tror mine ord når jeg kom frem til hytta var "ALDRI MER". Nå lengtet samtlige etter lavlandet og Guayaquil.
Når vi nå ser tilbake på turen har det virkelig vært en fantastisk tur med masse opplevelser og mye morro. Angrer oss ikke ett sekund på at vi reiste. ANBEFALES. Men om vi gjør det igjen er en annen sak:-)
Jajamensann... Dette er og blir mitt siste innlegg fra Guayaquil i Ecuador. Jeg har hatt ett uforglemmelig år som jeg har vokst mye på. Kanskje noe av det viktigste man ser etter ett slikt opphold er at det virkelig NYTTER Å HJELPE!
Videre vil jeg takke dere alle som har vært med meg her nede både i bønn og tanker. Takker også for alle mailer, telefoner og postkort som har blitt sendt. Det har betydd mer enn dere tror.
Gleder meg til å møte dere hjemme i Norge:-)
Guds Fred
